India har en produksjon som nærmer seg 100 millioner tonn årlig og er verdens nest største risprodusent, bare slått av Kina.

Dette krever mye vann. Det aller meste av risproduksjonen i India skjer på rismarker med kunstig vanning.

Et forskningsprosjekt kalt ClimaRice, med norske Bioforsk i en sentral rolle, kan hjelpe utsatte risbønder til større avlinger også når det er mindre vann tilgjengelig.

- Tilgang på vann er den viktigste utfordringen for indisk jordbruk, sier Kupanam Palanisami, professor og forsker ved International Water Managment Institute (IWMI), til forskning.no.

IWMI, med hovedkontor i Colombo på Sri Lanka og kontorer i flere land i Afrika og Asia, er en av Bioforsks samarbeidspartnere i prosjektet.

Metter verden

Ris er ved siden av hvete verdens viktigste matplante og en nøkkel til global matsikkerhet. Risproduksjon er dessuten levebrødet for millioner av småbønder i Sør- og Sørøst-Asia.

Vann er mange steder et knapt gode, og det er dessuten frykt for at menneskeskapte klimaendringer skal gi variasjoner i nedbøren som setter risproduksjonen i fare.

Prosjektet ClimaRice omfatter flere tiltak i de to indiske delstatene Andhra Pradesh og Tamil Nadu.

Mindre vannforbruk

Et av resultatene er gode erfaringer fra en mindre vannkrevende måte å dyrke ris på der risfrøene settes direkte i jorda på risåkeren.

Metoden er prøvd ut i to landsbyer over to sesonger og ved siden av redusert vannforbruk har den gitt bedre avlinger og færre utgifter for bøndene.

- Denne metoden vil være god, spesielt i områder med usikker og varierende tilgang på vann, sier Palanisami, som er tilknyttet IWMIs kontor i Hyderabad i Andhra Pradesh.

Klimaendringer kan gi et mer uforutsigbart vær, også i India. Direkte såing av ris kan være en av flere metoder som gir et mer klimarobust landbruk.

Kanaler

Palanisami sier at metoden neppe vil være aktuell for den store majoriteten av risbønder. Likevel kan den være nyttig for mange.

Et omfattende nettverk av kanaler sprer vann ut til bønder som ikke har tilgang på vann til kunstig vanning fra brønner eller andre vannkilder.

Direkte såing vil være mest aktuelt for bønder som befinner seg lengst unna hovedkanalene og dermed er mest utsatt for ikke å få vann når det er knapphet.

Omplantes ikke

Tradisjonelt sår man ris tett på en liten del av åkeren, som settes under vann. Når stiklingene vokser opp omplantes de til selve risåkeren der plantene står til risen er klar for å høstes.

Med den alternative metoden sår man direkte i risfeltene uten omplanting.

Metoden er ikke ny, og er tidligere prøvd i flere indiske delstater. Den ble mindre attraktiv når den indiske staten bygde ut de langstrakte kanalsystemene for vanning, men har fått en renessanse med dårligere tilgang på vann og tendenser til uforutsigbar nedbør.

- Lovende

- Resultatene ser lovende ut, og vi håper å bekrefte dem i større skala i det nye ClimaAdapt-programmet før vi kan anbefale oppskalering. Bøndene ser imidlertid ut til å være svært optimistiske, sier prosjektansvarlig hos Bioforsk, Nagothu Uday Sekhar.

Han sier myndighetene nå har begynt å anbefale metoden gjennom sin veiledningstjeneste for bøndene.

ClimaAdapt er et nytt norsk-indisk forskningssamarbeid til 31 millioner kroner som ble åpnet da landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum besøkte India nylig.

• Les mer: Småbønder i India savner regnet

Mindre klimautslipp

Risproduksjon er en vesentlig årsak til utslipp av drivhusgassen metan. Når rismarkene er oversvømt av vann i det varme klimaet i regionen gir det perfekte forhold for dannelse av metan nede i jordsmonnet.

India, Kina og resten av Sør- og Sørøst-Asia står for en vesentlig del av verdens risproduksjon og dermed også metanutslippene.

Med mindre bruk av vann vil metanutslippene fra rismarkene gå ned.

Redusert vannforbruk vil også være et bidrag til å nå indiske myndigheters mål om økt effektivitet i utnyttelsen av vannressursene.

Reduserte kostnader

For risbøndene representerer metoden en ytterligere bonus på flere områder.

Arbeidet med å plante om risplantene utgjør en tredel av den totale arbeidsinnsatsen som trengs i risproduksjonen. Utgiftene reduseres vesentlig når bøndene slipper å leie folk til dette.

I forsøkene i to landsbyer har metoden med såing direkte i tørr åker dessuten gitt 3-4 prosent større avling per mål enn den tradisjonelle metoden.

Metoden kan gi risplantene et dypere rotsystem og dermed mer effektivt opptak av næring.

Kombinasjonen av reduserte utgifter og økte inntekter ga bøndene som brukte direkte såing vesentlige bedre økonomi.

En ulempe med den nye metoden er imidlertid at man får et større problem med ugras og dermed mer sprøyting i den første vekstfasen.

Kombinerer

Forskerne tror ikke på én metode som skal gi mer klimarobust landbruk. I stedet dreier det som et samspill mellom forskning, rådgivningstjeneste og bønder og tiltak på en rekke ulike nivåer.

Andre metoder som er prøvd ut er økt bruk av maskiner til såing og utplanting av risplanter, nøyaktig planering av rismarkene for å redusere vannbehovet og dyrking av alger som henter nitrogen fra lufta.

Også mulighetene for å etablere bedre ordninger for bøndene til å tegne forsikringer mot avlingssvikt er undersøkt.

Det arbeides med modeller for å beregne tilgang og forbruk av vann og metoder for å forutsi framtidig vannforbruk.