Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.

I naturen handler det om å spise og bli spist. Derfor er det ikke rart at en plante som kan mette så mange, også er fristende for andre enn menneskene.
I naturen handler det om å spise og bli spist. Derfor er det ikke rart at en plante som kan mette så mange, også er fristende for andre enn menneskene.

Forskere lurer skadedyr for å redde poteten

Potetålen kommer ut av skallet og tror den kan spise seg mett på poteter, men i stedet sulter den i hjel. Slik kan et nytt stoff lure skadedyret og redde avlingene.

Skadedyrene kan ligge i 40 år og vente på mat. Når de oppdager en potet, kommer de ut av skallet sitt og spiser storparten av avlingen. I jord som er rammet av potetål kan det dermed ikke dyrkes poteter på 40 år.

Nå er norske og nederlandske forskere i ferd med å finne ut hvordan de skal ta igjen.

Skadedyrene heter potetcystenematoder, eller PCN. Bøndene bruker gjerne det norske navnet «potetål» om denne mikroskopiske rundormen.

NMBU-professor Yngve H. Stenstrøm er full av lovord om potetens fortreffelighet som matplante:

– Det er den tredje viktigste matplanten i verden. Men det virkelige fortrinnet er at den kan dyrkes fra ekvator til Finnmark, fra havnivå og til veldig høyt opp i fjellene, sier han.

Potet er den tredje viktigste matplanten i verden, sier professor Yngve Stenstrøm.
Potet er den tredje viktigste matplanten i verden, sier professor Yngve Stenstrøm.

Spise eller bli spist

I naturen handler det om å spise og bli spist. Derfor er det ikke rart at en plante som kan mette så mange, også er fristende for andre enn menneskene.

– Potetålen er bittebittebitteliten. Den ligner på en liten, hvit orm, så liten at du nesten ikke ser den. Det finnes utallige arter som gjør masse nytte i naturen, men så er det noen som går løs på poteten. Da tar de avlingen fra bonden. I verste fall kan de redusere den med 90 prosent, sier Stenstrøm.

Potetål formerer seg på røttene til potetplanten. Når moren har paret seg, er den ferdig med livsoppgaven sin.

Bilde av selve potetålen, <span class="italic" data-lab-italic_desktop="italic">Globodera rostochiensis</span>.
Bilde av selve potetålen, Globodera rostochiensis.

Stor som et valmuefrø

– Moren dør, og kroppen blir til en cyste, forklarer Stenstrøm.

Cysten ser ut omtrent som et litt stort valmuefrø; et slikt som du finner på en frøloff. Inne i cysten ligger alt fra 200 til 500 nematoder – potetål-barn – og venter på å komme ut.

– De kommer ikke ut før det er en potet i nærheten, forteller NMBU-professoren.

Cystene kan ligge i jorden i opptil 40 år og vente på poteter.

– Potetene skiller ut et stoff som forteller dem at «her er det mat». Da finner nematodene ut at «nå kan jeg komme ut og begynne å spise». Hver nematode kan danne opptil 500 nye. Da skal du ikke være matematiker for å skjønne at her blir det veldig mange, og at det blir igjen lite poteter, sier han.

Nematodecyste hvor «barna» kommer ut (NB! Cysten er her åpnet kunstig – det ser ikke slik ut når den klekkes naturlig).
Nematodecyste hvor «barna» kommer ut (NB! Cysten er her åpnet kunstig – det ser ikke slik ut når den klekkes naturlig).

Hermer etter potetene

Det går an å bli kvitt potetålen med gift. Men giftstoffene kan samle seg opp i potetene – og det er ikke særlig sunt for mennesker. Stoffene kan også ta livet av meitemark og andre nyttedyr. Derfor er giftstoffene som ble brukt tidligere, nå forbudt.

– Hva gjør vi da? Vi snakker selvfølgelig med en kjemiker! sier Stenstrøm. – Vi ser hva det er, dette kjemiske stoffet som poteten skiller ut og som banker på døren til denne cysten.

Forskerne prøver å kopiere det stoffet som forteller cystene at «nå er det mat å få». Det er ikke lett. Kunstig produksjon krever over 50 trinn og koster langt mer enn bonden noen gang vil tjene på potetene sine.

– Derfor har vi sett på om det finnes enklere forbindelser som hermer og sender ut den samme meldingen, forteller han.

I laboratoriet på NMBU forsker professor Yngve Stenstrøm på det kjemiske stoffet som poteten skiller ut og som banker på døren til potetålen.
I laboratoriet på NMBU forsker professor Yngve Stenstrøm på det kjemiske stoffet som poteten skiller ut og som banker på døren til potetålen.

Slett ikke giftig

Yngve H. Stenstrøm og Jens M. J. Nolsøe på NMBU har laget et stoff som ikke er giftig. Stoffet dreper ikke potetålen, men lurer dem ut av cystene. Ute av cystende sulter de i hjel når de ikke finner poteter. Det vil bety at bonden kan fortsette å dyrke poteter.

Nå er det opp til samarbeidspartnere på universitetet i Wageningen i Nederland å teste det ut i praksis.

De første resultatene er gode, men fortsatt står det igjen mye forskning før stoffet eventuelt kan komme på markedet.

Forskerne kommer til å søke patent på stoffet når de har testet det ferdig. Derfor kan de ikke gå i detalj om hva det består av.

– Men det er naturstoffer. Delvis basert på ting som du kan få i deg hvis du går på tur i skogen, trekker pusten og tar noen skikkelige magedrag, forteller Yngve H. Stenstrøm.

Poteter infisert med cyster.
Poteter infisert med cyster.
Potetplanter infisert med potetål til høyre. Planten til venstre er uten potetål.
Potetplanter infisert med potetål til høyre. Planten til venstre er uten potetål.

CystLab

  • I dag finnes det ikke noen effektiv behandling mot parasittiske potetcystenematoder (PCN, eller potetål) på markedet. CystLab-prosjektet skal finne et nytt og billig produkt som kan fjerne potetål.
  • Professor Yngve Stenstrøm ved Fakultet for kjemi, bioteknologi og matvitenskap (KBM) på NMBU er faglig ansvarlig.
  • CystLab er et av de eldste prosjektene i porteføljen til Ard Innovation. Ard ble opprettet i 2016 for å bidra til økt verdiskaping basert på forskning, innovasjon og kompetanse fra NMBU og NIBIO.
Powered by Labrador CMS