Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vestlandsk fjordfe er en av de norske tradisjonelle husdyrrasene. Disse husdyrrasene er en del av norsk kulturhistorie og kan dessuten ha gener som vi kan få god bruk for i framtida. Vestlandsk fjordfe hører tradisjonelt hjemme på Vestlandet mellom Hordaland og Møre. (Foto: Anna Rehnberg)
Verden over skjer det en ensretting i landbruket ved at det genetiske mangfoldet blant husdyra forsvinner. Noen få husdyrraser har vokst seg store og dominer globalt.
I norsk landbruk er det fortsatt plass til tradisjonelle norske husdyrraser, selv om mange av dem er fåtallige og sårbare. Se et lite utvalg i billedserien nedenfor.
Avdelingsdirektør Nina Sæther ved Norsk genressurssenter på Ås utenfor Oslo mener at det er mange grunner til å ta vare på disse særegne husdyra.
- De er en viktig del av vår kulturhistorie og det genetiske mangfoldet, påpeker hun.
De tradisjonelle husdyrrasene representerer spill levende genbanker. I tillegg til den kulturhistoriske verdien kan de ha gener som bærer egenskaper som vi i dag ikke bryr seg oss så mye om, men som kan bli viktige i framtida.
Kritisk truet
Norsk genressurssenter er et knutepunkt for rådgivning og praktisk veiledning i arbeidet med å ta vare på disse verdiene.
En oversikt fra senteret viser at av 35 norske husdyrraser er situasjonen for 27 av dem karakterisert som kritisk eller truet. Ytterligere tre er i kategorien sårbar. Kritieriene som ligger til grunn kommer fra FNs matvareorganisasjon FAO.
[gallery:1]
Blant de som er kritisk truet er storferaser (ku og okse) som dølafe og vestlandsk raudkolle. Geiterasen norsk kystgeit og hesterasen nordlandshest/lyngshest hører også med her.
Kritisk truet er også hunderaser som lundehund og norsk buhund. En kaninrase kalt trønderkanin er med i samme kategori.
Det er også de to norske gåserasene norsk hvit gås og smålensgås, samt jærhøns og den brune bia som brukes i honningproduksjon.
Det er lett å tenke seg at de tradisjonelle husdyrrasene utgjør noe urnorsk og veldig gammelt, men slik er det ikke.
- Dette er litt viktig å være klar over at dette ikke er raser som vi har hatt siden steinalderen, sier Sæther.
I virkeligheten er ingen av de norske husdyrrasene eldre enn vel 150 år.
Det var nemlig først midt på 1800-tallet at moderne tanker om avl slo gjennom i Norge. Et utslag av dette var at man begynte å etablere husdyrraser, som et ledd i arbeidet med å få mest mulig effektiv drift i landbruket.
Annonse
Lokalt
Nina Sæther leder Norsk genressurssenter. (Foto: Lars Sandved Dalen/Skog og landskap)
Storfe er et godt eksempel.
- Telemarkfe var en av de første husdyrrasene, og ble etablert i 1856. Seinere skjedde det en voldsom oppblomstring av lokale storferaser mellom 1880 og 1920, forteller Sæther.
I etterkrigstida kom disse storferasene på vikende front for Norsk Rødt Fe (NRF). De aller fleste melkekuene i norske fjøs hører i dag til NRF-rasen.
NRF-kua ble utviklet for å lage et dyr som passet for hele landet. Genmateriale fra mange av de eldre regionale rasene gikk inn i denne rasen.
Noen av de tradisjonelle storferasene ble imidlertid opprettholdt, og i dag er mange entusiaster opptatt av å beholde dem.
Optimist
Norske gårdsbruk har hatt små besetninger sammenlignet med andre europeiske land. Det kan ha bidratt til at mange husdyrraser har blitt holdt i hevd.
Nå er tendensen større enheter. Det kan bli vanskeligere å drive med de tradisjonelle husdyrrasene.
Et kritisk punkt er om det er mange nok dyr i hver husdyrrase til at de fortsatt kan være livskraftige.
Nina Sæther sier at situasjon i dag er bedre enn for tjue år siden, og er optimist:
- Vi må få til dette. Vi har flere dyr nå enn da vi begynte å registrere i 1990, sier hun.
