Verden over skjer det en ensretting i landbruket ved at det genetiske mangfoldet blant husdyra forsvinner. Noen få husdyrraser har vokst seg store og dominer globalt.

I norsk landbruk er det fortsatt plass til tradisjonelle norske husdyrraser, selv om mange av dem er fåtallige og sårbare. Se et lite utvalg i billedserien nedenfor.

Avdelingsdirektør Nina Sæther ved Norsk genressurssenter på Ås utenfor Oslo mener at det er mange grunner til å ta vare på disse særegne husdyra.

- De er en viktig del av vår kulturhistorie og det genetiske mangfoldet, påpeker hun.

De tradisjonelle husdyrrasene representerer spill levende genbanker. I tillegg til den kulturhistoriske verdien kan de ha gener som bærer egenskaper som vi i dag ikke bryr seg oss så mye om, men som kan bli viktige i framtida.

Kritisk truet

Norsk genressurssenter er et knutepunkt for rådgivning og praktisk veiledning i arbeidet med å ta vare på disse verdiene.

En oversikt fra senteret viser at av 35 norske husdyrraser er situasjonen for 27 av dem karakterisert som kritisk eller truet. Ytterligere tre er i kategorien sårbar. Kritieriene som ligger til grunn kommer fra FNs matvareorganisasjon FAO.

[gallery:1]

Blant de som er kritisk truet er storferaser (ku og okse) som dølafe og vestlandsk raudkolle. Geiterasen norsk kystgeit og hesterasen nordlandshest/lyngshest hører også med her.

Kritisk truet er også hunderaser som lundehund og norsk buhund. En kaninrase kalt trønderkanin er med i samme kategori.

Det er også de to norske gåserasene norsk hvit gås og smålensgås, samt jærhøns og den brune bia som brukes i honningproduksjon.

Andre norske husdyrraser er i en litt mindre utsatt situasjon. Les mer om de ulike husdyrrasene her.

Ikke urgamle

Det er lett å tenke seg at de tradisjonelle husdyrrasene utgjør noe urnorsk og veldig gammelt, men slik er det ikke.

- Dette er litt viktig å være klar over at dette ikke er raser som vi har hatt siden steinalderen, sier Sæther.

I virkeligheten er ingen av de norske husdyrrasene eldre enn vel 150 år.

Det var nemlig først midt på 1800-tallet at moderne tanker om avl slo gjennom i Norge. Et utslag av dette var at man begynte å etablere husdyrraser, som et ledd i arbeidet med å få mest mulig effektiv drift i landbruket.

Lokalt

Storfe er et godt eksempel.

- Telemarkfe var en av de første husdyrrasene, og ble etablert i 1856. Seinere skjedde det en voldsom oppblomstring av lokale storferaser mellom 1880 og 1920, forteller Sæther.

I etterkrigstida kom disse storferasene på vikende front for Norsk Rødt Fe (NRF). De aller fleste melkekuene i norske fjøs hører i dag til NRF-rasen.

NRF-kua ble utviklet for å lage et dyr som passet for hele landet. Genmateriale fra mange av de eldre regionale rasene gikk inn i denne rasen.

Noen av de tradisjonelle storferasene ble imidlertid opprettholdt, og i dag er mange entusiaster opptatt av å beholde dem.

Optimist

Norske gårdsbruk har hatt små besetninger sammenlignet med andre europeiske land. Det kan ha bidratt til at mange husdyrraser har blitt holdt i hevd.

Nå er tendensen større enheter. Det kan bli vanskeligere å drive med de tradisjonelle husdyrrasene.

Et kritisk punkt er om det er mange nok dyr i hver husdyrrase til at de fortsatt kan være livskraftige.

Nina Sæther sier at situasjon i dag er bedre enn for tjue år siden, og er optimist:

- Vi må få til dette. Vi har flere dyr nå enn da vi begynte å registrere i 1990, sier hun.