Den gamle slektsgården er et moderne fenomen

Slektsgården som symbol på familie, tradisjon og kontinuitet er en moderne forestilling. I tidligere tider ble gården ansett som en vare, og solgt ut av slekta hvis prisen var god nok.

Published
Diamantbryllup på Rullestad gård. 25.juni 1896. Jubilantene Anne Helene og Andreas Drømtorp. (Foto: Digitalt museum)
Diamantbryllup på Rullestad gård. 25.juni 1896. Jubilantene Anne Helene og Andreas Drømtorp. (Foto: Digitalt museum)

Skal man finne ett symbol på det gamle bondesamfunnet, tradisjon, familie og tilhørighet, er slektsgården et opplagt valg: den er selve båndet mellom jord og slekt, innbegrepet av det solide og uforanderlige gjennom generasjonene.

Men dette er en romantisk forestilling som vi har tillagt slektsgården i moderne tid, ifølge Martin Dackling, stipendiat i historie ved Göteborgs universitet.

Nytt fenomen

- Hvis slektsgården er definert som en intakt enhet som har blitt overført innen familien over generasjoner, som familiemedlemmer er nært knyttet til, viser funnene at denne typen institusjon ikke var en etterlevning fra et gammelt bondesamfunn – men tvertimot en ny konstruksjon,” konkluderer han i sin doktoravhandling.

Dackling undersøkte forholdet mellom slekt og eiendom og hvordan dette endret seg i perioden 1845-1945 i tre svenske sogn. I takt med at jord gradvis ble en markedsvare og økte i verdi utover 1700- og 1800-tallet, ble gård og grunn stadig oftere solgt ut av slekta for maksimal profitt.

- Å holde på en spesiell slektsgård var ikke prioritert, sier Dackling.

Handlet om skattefritak, ikke slekt

En slik pragmatisk holdning til odelsjorda strekker seg langt tilbake i tid, påpeker førsteamanuensis Frode Iversen ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

- Bare en liten del av jorda i middelalderen og fram til 1600-1700-tallet var odelsjord - kanskje omkring 20 prosent, sier han.

- Odel har trolig opprinnelig sammenheng med skattefritak, ikke nødvendigvis slektens arve- og gjenkjøpsrett slik vi tenker på det i dag. Slektsaspektet er trolig sekundært avledet av skattefritaket.

Romantisk om odelsjord

Men rundt 1900 begynte gårdsforholdene å endre seg, viser Dacklings forskning. Flere gårder ble overført innad i familien istedet for å selges ut. Det ble også mer vanlig at ugifte søsken sammen tok over gården, for lettere å kunne dele kostnader og beholde gården som en produksjonsenhet.

Denne utviklingen førte trolig til at de følelsesmessige båndene til gården økte, mener Dackling.

Samtidig hadde politiske strømninger gjort ideen om odelsjord attraktiv, forteller Frode Iversen.

- Ideen om en opprinnelig odelstilstand ble sterkt romantisert utover på 1800, med en forestilling om at odel var en opprinnelig urtilstand i germanske samfunn.

- Dette hadde ikke minst sammenheng med Friedrich Engels og Karl Marx’ tanker omkring den såkalte germanske produksjonsform, angivelig tuftet på frie bønder og egalitære slekters rett til jorda, sier Iversen.

- I denne modellen fantes det ikke plass til en ‘opprinnelig tilstand’ med stor herremakt og godseiere med slaver i germanske områder – ‘alle’ var odelsbønder. Dette er en seiglivet myte som de siste 20-30 års forskning har tilbakevist.

Diplomer til slektsgårder

De nye følelsene for odelsjorda nådde et høydepunkt da organisasjoner på 1930-tallet begynte å gi ut priser til gårder som hadde vært i samme familie over lang tid.

Den svenske Jordbrukareungdomens förbund foretok opptelling av slektsgårder og delte ut diplom til mer enn 1000 gårder.

- Denne fokuseringen på båndet mellom gård og familie var ikke unikt svensk. Lignende opptellinger ble gjort i Norge og Danmark på samme tid, understreker Dackling.

Nazistenes ‘blod og grunn’-ideologi

Gamle slektsgårder og forestillingen om en opphøyd germansk odelstradisjon vant gjenklang hos nazistene, som gjorde dette til del av ‘Blut und Boden’(blod og grunn)-ideologien.

For den ledende ideologen, Hitlerregjeringens jordbruksminister Richard Walther Darré, utgjorde slektsgården fundamentet for et framtidig elitesamfunn, i motsetning til moderniseringens degenererte urbane liv. Som forbilder framhevet han Norges odelsgårder, men også de svenske slektsgårdene,” skriver Martin Dackling.

- Ideen om en slektskapsbasert odel var for nazistene en hovedmekanisme i rase-selektering, tilføyer Iversen.

- Derfor fikk også forskningen på odel en ideologisk bismak etter krigen.

Ingen konflikt mellom slekt og salg

Dackling konkluderer med at det ikke finnes noen klar konflikt mellom fri handel av jord på den ene siden og slektskontinuitet på den andre. Dette kunstige skillet har vært et fundamentalt problem i tidligere forskning, mener han; istedet for ‘enten-eller’ er det mer et ‘både-og’.

- At jord kunne kjøpes og selges som en vare betyr ikke at slektstilhørigheten ble mindre. Selv i moderne tid har jord først og fremst blitt overført mellom slektninger, slutter Martin Dackling.