Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Vårrastende kortnebbgås beitende på gresseng. Noen gjess er også ringemerket med halsring. (Foto: Ingunn Tombre)
Bestanden av Svalbard-hekkende kortnebbgås har økt betydelig de siste tiårene, og har hittil nådd en topp på 80 000 individer.
På vårtrekket nordover raster gjessene i Trøndelag og Vesterålen, hvor de beiter på grasenger og annen type jordbruksland. Gårdbrukere har antydet at beitende gjess fører til reduserte avlinger.
Men hvor stor effekt dette har på avlingene har hittil vært lite undersøkt.
Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Bioforsk og Aarhus Universitet har nå undersøkt dette nærmere gjennom en feltundersøkelse av gåsebeiteeffekter.
Overvåker gjess og gras
Forskerne setter opp beitebur tidlig på vårparten, i god tid før gjessenes ankomst. Burene plasseres på enger som er utsatt for ulikt beitepress fra gjess. Fra områder med beskjeden beiting til enger med veldig stort beitepress.
Dermed håper de også å kunne si noe om hvor stor innvirkning beitende kortnebbgås har på avlingene.
– Disse beiteburene forhindrer gjessenes adgang til deler av enga slik at det er mulig å sammenligne blant annet avlingsmengde og kvalitet i beita kontra ubeita forsøksruter, sier seniorforsker Ingunn Tombre fra NINA, som leder prosjektet.
Forskerne overvåker beitepress og engas tilvekst i løpet av perioden gjessene raster. Resultatene fra det første året er nylig publisert i tidsskriftet Grass and Forage Science.
– Ved første- og andreslått gjorde vi nærmere analyser av avlingsstørrelsen og grasets fôrkvalitet, sier forsker Anne Kari Bergjord fra Bioforsk.
– I tillegg tok vi ut en prøve fra hver rute for å analysere artssammensetning. Dermed kan vi også se om andelen ugras øker med økt gåsebeite.
Beiting gir mer ugras
– Ved førsteslått var avlingen på enga med størst beitepress halvert sammenliknet med de ubeita rutene, sier seniorforsker Jarle W. Bjerke fra NINA.
Forskerne fant imidlertid ikke en like tydelig effekt på engene med mindre beitepress. I følge Bjerke førte gåsebeitet til at avlingene totalt sett ble redusert med omtrent en fjerdedel.
Beitebur av den typen brukt i dette forsøket i Steinkjer kommune. (Foto: Jarle W. Bjerke)
– Vi antok at andelen av ugras i engene ville øke etter flere år med beiting. Men det overrasket oss noe at vi så en økning allerede første året, sier Bjerke.
Annonse
De fleste ugrasartene var til stede på engene i beskjedne mengder, men totalt sett var andelen av sådde grasarter 1,3 prosent lavere i rutene som var blitt beitet enn i de ubeita rutene.
Det skyldes at mer lys når bakken når gjessene beiter ned graset. Dermed kan ugrasfrø som ligger i jorda lettere spire. I tillegg kan gjessene ta med seg ugrasfrø, spesielt fra nærliggende kornåkre.
Nytt verktøy for å håndtere konflikten
– Resultatene bekrefter gårdbrukernes rapporter om avlingstap, men viser også at det er store variasjoner mellom engene. Fra nesten ingen avlingstap der beitepresset var mer beskjedent, til betydelige tap der beitepresset var stort, sier Bergjord.
–Vi er nå i ferd med å sette opp beiteburene for tredje året på rad, sier Tombre.
– Å følge de samme rutene over flere år gir oss unike muligheter til å se på de langsiktige effektene av gåsebeite, og også hvordan dette fører til økte kostnader og redusert inntjening for de berørte gårdbrukerne.
Resultatene fra gåsebeiteforsøket vil bli inkludert i en forvaltningsmodell som er under utvikling for Nord-Trøndelag. Denne modellen inkluderer også data på gåsas lokale utbredelse, konsekvensene av skremming, samt ulik jordbrukspraksis.
– Alt i alt vil dette bli et vitenskapsbasert verktøy for håndteringen av konflikten mellom bestandsforvaltning og jordbruksinteresser, avslutter Tombre.
