Landene i Afrika importerer til sammen mer mat enn de eksporterer.

Det er et paradoks.

Det afrikanske kontinentet er riktignok svært variert og noen områder er karrige og lite egnet som åkerland. Men først og fremst har verdensdelen enorme potensialer for landbruk.

Likevel er Afrika avhengig av import av millioner av tonn med korn og andre grunnleggende matvarer hvert år. I dag kommer en firedel av afrikanernes mat utenfra.

Hvorfor er ikke dette fruktbare kontinentet i stand til å brødfø seg selv?

Økte avlinger

I løpet av de siste hundre åra har verdens jordbruk generelt endret seg voldsomt. Allerede på 1950-tallet hadde industrilandene vært vitne til en feiende fremgang innen landbruket.

Bedre kunnskap om biologi, utvikling av nye plantevarianter og hybrider (se faktaboks), ny landbruksteknologi og oppfinnelsen av kunstgjødsel hadde ført til en formidabel økning i avlingene.

En åker kunne altså gi mye mer hvete eller mais enn den gjorde 50 eller 100 år tidligere.

Og nå ville man spre kunnskapen og teknikkene til resten av verden. Amerikanske filantroper og forskere, med Norman Borlaug i spissen, satte i gang et storstilt arbeid for å sparke i gang moderne landbruk i utviklingslandene.

Misset den grønne revolusjonen

Dette førte til en grønn revolusjon i store deler av Asia og Sør-Amerika. Men i Afrika fikk endringene aldri feste. Her har ikke avlingene økt siden 1960-tallet.

I dag får bøndene i industriland gjennomsnittlig fem ganger så store avlinger av samme landarealet som sine afrikanske kollegaer. Avlingene til en latinamerikansk bonde er tre ganger så store.

Mens matproduksjonen per innbygger stiger i store deler av verden, har tallene for Afrika sunket de siste 40 åra. Hvorfor er det slik?

Det er mange grunner til at den grønne revolusjonen aldri inntok Afrika, tror afrikaekspert Ruth Haug fra Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). En av dem handler om minimal interesse for landbruksutvikling både på og utenfor kontinentet.

Ingen bryr seg om landbruk

- Verken afrikanske myndigheter eller bistandsorganisasjoner har vært interessert i å utvikle landbruket, forteller Haug.

Slikt utviklingsarbeid har nok vært ansett som vanskelig og kanskje også lite framtidsrettet.

- De afrikanske landenes regjeringer har heller ønsket å satse på industri og urbanisering. Og bistandsorganisasjonene har prioritert andre sektorer som infrastruktur, vaksiner og utdanning, hvor resultatene ofte kommer raskere og er lettere å måle.

Mens generell utviklingshjelp til Afrika er mer enn doblet siden 1980-tallet, brukes stadig færre midler på landbruksutvikling. 

Fram til matkrisa i 2008 har de afrikanske landene derimot kunnet importere billig mat fra nord.

Ødelegger markedet

Afrika har vært et nyttig marked for overskudd av landbruksprodukter fra blant annet USA og EU, og amerikansk shippingindustri har tjent gode penger på transporten.

- USA har vært kjent for å gi matvarehjelp i form av amerikanske landbruksvarer i stedet for finansiell støtte til Verdens matvareprogram, sier Haug.

- De har også donert mat til amerikanske hjelpeorganisasjoner. Organisasjonene har igjen solgt maten billig i Afrika, og brukt inntektene til å finansiere hjelpearbeidet sitt.

Men i de siste åra har denne praksisen blitt kritisert. Den billige maten har nemlig i mange tilfeller ødelegger markedene for de afrikanske bøndene. Deres landbruksprodukter taper i konkurransen mot den rimelige importmaten.

Men nå snur vinden, tror Haug.

Klima og matkrise

Afrika er et sammensatt kontinent, og det er vanskelig å si noe generelt om hvordan det vil gå med landbruksutviklinga for hele verdensdelen, presiserer Haug.

Men truende klimaendringer og matkrisa i 2008 har gjort oss skvetne.

Behovet for bioenergi er økende og spørsmål om matsikkerhet har fått stadig mer oppmerksomhet. Og nå er flere organisasjoner interesserte i å øke produksjonen på det afrikanske kontinentet.

• Les mer: - Finansboble ga matkrise

I USA er både myndighetene og humanitære stiftelser som Bill and Melinda Gates Foundation engasjert i nye initiativer for å utvikle landbruket i Afrika. En av de store pådriverne for en ny grønn revolusjon er organisasjonen AGRA, ledet av Kofi Annan.

I Norge har vi vedtatt en handlingsplan for matsikkerhet, og dette er også et prioritert tema hos Verdensbanken. Dessuten er landbruk blitt diskutert på møter både i G8 og G20.

Spørsmålet er bare hvordan man skal lykkes i å gjenopplive et prosjekt som i stor grad har mislykkes i tidligere forsøk.

80 prosent småbrukere

Det har nok vært for stor tro på at ny teknologi alene kan løse Afrikas landbruksutfordringer, og at erfaringene fra Asia kan overføres direkte til Afrika, tror Haug fra UMB.

Skal nye metoder lykkes, må det også skje endringer i infrastruktur, marked, landbrukspolitikk og landbruksinstitusjoner.

Fire av fem bønder i Afrika er småbrukere med noen få åkerlapper, gjerne langt fra byer og transportårer. Det kan være vanskelig å nå fram til dem med både informasjon, nye såkorn og gjødsel.

Dessuten er det langt fra sikkert at større enkeltavlinger gjør noen nevneverdig forskjell for bøndenes inntekter. For hva skal småbrukerne gjøre med en god avling dersom markedene ikke fungerer?

Bondens problem

Mange småbønder bor langt fra tettbygde strøk, og har ikke tilgang til nasjonale markeder hvor de kan selge overskuddet fra åkeren. De har ofte heller ikke mulighet til å lagre maten. Og selv når jordbrukerne får solgt produktene sine, er gevinsten ofte liten.

- Dette er en stor utfordring for landbruksutviklingen i Afrika, sier Haug:

- I gode år er det mye mat på markedet og prisene synker. I dårlige år stiger prisene, men da har ikke bonden noe særlig å selge.

Dersom bøndene i tillegg har satt seg i gjeld for å kjøpe bedre såkorn og gjødsel, kan det ende i personlig katastrofe.

Marked og politikk

Skal afrikanske bønder få full nytte av ny teknologi, må samfunnsstrukturen også endre seg.

Det må settes av mer midler på statsbudsjettet til forskning og utvikling av teknologi som er tilpasset hvert enkelt land. Dessuten må det lages markedssystemer som gjør at bonden sitter igjen med mer av sluttsummen på varen.

I dag går for mye vekk i ulike mellomledd, mens småbrukerne får lave priser for produktene sine.

- Dessuten tror jeg det trengs bondeorganisasjoner og ikke minst sterke statlige institusjoner, sier Haug

Det kan for eksempel være snakk om organisasjoner for landbruksforvaltning, som Statens kornforretning i Norge.

Denne institusjonen ble i sin tid opprettet for å sikre både at landet hadde nok korn og at norske bønder fikk avsetning på avlingene sine. Staten forpliktet seg til å kjøpe alt norskprodusert korn som ble budt frem for salg til garanterte priser.

Gikk med tap

Haug har selv sett eksempler på hva som kan skje når landbruksteknologien er på plass, men landbrukspolitikken ikke passer med utviklinga.

- Jeg var med som landbruksekspert på et prosjekt i Nord-Zambia, hvor alle bøndene ble anbefalt å begynne med moderne hybrider og kunstgjødsel. (Se faktaboks.)

Det gikk bra og lønte seg for bøndene så lenge det var statlige garantier på innhenting, oppkjøp og kornpriser.

- Men så forsvant garantiene i forbindelse med privatisering. Da lønte det seg ikke lenger. Bøndene gikk med tap og kunne ikke fortsette å kjøpe inn såkorn og gjødsel.

- Moderniseringen ble bare en ulempe og jordbrukerne gikk delvis tilbake til det tradisjonelle systemet.

Haug mener at det mange steder kan være en like god ide å satse på utvikling som krever minimalt med materiell utenfra.

Uten gjødsel

I dag er Norge involvert i et annet prosjekt i Zambia. Det legger vekt på såkalt bevaringsjordbruk, metoder som kan hjelpe bøndene til å øke avlingene selv uten store endringer i politikk og styringssystemer.

- Her ligger fokuset på nye teknikker for å bearbeide jorda og økonomisere med vannet, slik at avlingene øker uten kunstgjødsel.

Metodene er basert på kunnskap, men er lite avhengig av forsyninger utenfra. Slik kan bøndene øke produksjonene uten å sette seg i gjeld.

- I noen situasjoner er kanskje dette vel så bra som den tradisjonelle grønne revolusjonen, sier Haug.

Det vil nok mange idealister være enige i. Det er ingen tvil om at kunstgjødsel har økt produksjonen i mange land, og reddet millioner fra sult. Men framskrittet kan også ha sin pris.

Ingen økologisk løsning

I kjølvannet av moderne landbruk har det ofte vaket problemer som tap av lokale, godt tilpassede plantesorter, vannmangel og utarming av jorda. Og blant annet i India har det vært en bølge av selvmord blant fortvilede småbønder som har kommet i bunnløs gjeld.

• Les mer: Selvmord i skyggen av det nye India

Flere har argumentert for at det i stedet må være økologisk landbruk som er løsningen for Afrika. Men Haug mener at også afrikanerne må få mulighet til å bruke kunstgjødsel dersom de ønsker det.

- Jeg er i utgangspunktet for økologisk landbruk. Men jeg synes det er en tankevekker at vi i Norge ikke ser ut til å oppfylle vår egen målsetning om at 15 prosent av landbruksarealene og matomsetningen skal være økologisk.

- Og så skal vi fortelle afrikanske land at dette er den eneste løsningen for dem?

Optimistisk

- Det er absolutt grunner til å ha et bevisst forhold til miljøet og bruk av kunstgjødsel. Land som Kina har i dag et overforbruk som nok bør reduseres. Men afrikanske bønder bruker svært lite kunstgjødsel.

- Jeg mener at alternativer til kunstgjødsel også bør frontes. Men jeg synes at afrikanske land må få velge sin landbrukspolitikk selv og tilrettelegge for kunstgjødselbruk dersom de ønsker det, sier Haug.

Hun er til syvende og siste optimistisk på Afrikas vegne. Hvor negativ den truende klimakrisa enn måtte være, har den skapt ny interesse for landbruk på dette fruktbare kontinentet.

- Det er all grunn til å tro at produksjonen kan tredobles, kanskje til og med femdobles dersom man er villig til å investere i landbruksutviklingen.

- Her ligger det et enormt potensiale.

Referanse:

FNs organisasjon for ernæring og landbruk: Food Outlook 2012