Ungdommer på et tak ser ut over byen Kharkiv. Konflikten om landområder og politisk makt er også knyttet til historie og identitet. (Illustrasjonsfoto: Yevgeniy Shpika, Flickr CC 2.0 )
Ungdom i Øst-Ukraina danner seg en helt ny identitet
Øst-ukrainerne snakker russisk og deler historie med russerne. Men etter at Russland gikk til angrep, ble innbyggerne ved grensen tvunget til å spørre seg selv: Hvem er vi, egentlig?
I 2014 tok Russland den ukrainske Krim-halvøya med makt. Samme år begynte kamper i den østlige regionen Donbass, med russisk-støttede separatister og russere på den ene siden og majoriteten av ukrainere på den andre.
Konflikten er fortsatt like hard. Ifølge avisen the Guardian blir minst ett menneske skadet eller drept på frontlinjen hver eneste dag, og kampene eskalerte på sensommeren.
– Som respons til krigen blir folk i Øst-Ukraina tvunget til å definere identiteten sin på en måte som ikke var nødvendig før. Før krigen var mange av innbyggerne her et grensefolk. Vi levde nært Russland og snakket russisk, og det var greit. Etter at Russland angrep, har mange fått en sterkere opplevelse av at de er ukrainere, sier Tanya Zaharchenko.
– Valget av identitet blir en måte å uttrykke hvilken side man står på i konflikten.
– Mange ser på Ukraina som et land som er delt mellom øst og vest, men det stemmer ikke. De fleste innbyggerne føler en sterk tilhørighet til landet. I dag kjemper øst- og vest-ukrainere side om side i konflikten mellom Ukraina og Russland, sier Tanya Zaharchenko. (Foto: UiO)
Zaharchenko er Ukraina-forsker og vokste selv opp i grensebyen Kharkiv i Øst-Ukraina, en by med nesten to millioner innbyggere. I dag er hun ansatt som forsker ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo, der hun har satt seg fore å dele kunnskap både om språket, litteraturen, historien og kulturen til Ukraina.
I boka Where Currents Meet. Frontiers in Post-Soviet Fiction of Kharkiv, Ukraine skriver hun om opplevelsen av identitet og tilhørighet blant mennesker i Øst-Ukraina. Boken bygger på en doktoravhandling som hun leverte i 2014, mens kaos og krig blusset opp i hjemlandet.
Hun beskriver hvor vanskelig det var å konsentrere seg om en akademisk innlevering, mens temaet hun skulle skrive om eskalerte i alle retninger. «Det er som om ting blir vridd inn i en malstrøm der folk fra alle sider i konfrontasjonen blir revet, sammen med deres knuste hjerter og brennede minner …», skriver hun i avhandlingen.
Russiskspråklige ukrainere ble en fortropp
Fram til 1991 var Ukraina en del av Sovjetunionen. I det sørvestlige Russland, på andre siden av grensen fra byen Kharkiv, var det lenge vanlig å se på russiskspråklige ukrainere som «våre egne andre», ifølge Zaharchenko. Dette synspunktet delte russerne med mange øst-ukrainere – inntil de russiske troppene gikk til angrep i 2014.
– De ukrainerne som bodde nærmest Russland, ble nå en slags fortropp som skulle formulere et svar på Russlands politikk.
Mange av de russiskspråklige stemmene i Ukraina som dukket opp i media, viste seg å være sterkt kritiske til at Russland tok kontroll over Krim med makt og invasjonen av Donbass i 2014. De fleste ønsket uavhengighet for Ukraina, ifølge Zaharchenko.
Zaharchenko har lagt merke til at russiskspråklige ukrainere er blitt sett på som identitetsløse av enkelte analytikere og kommentatorer, både i Ukraina og i vestlige land. Etter å ha studert hvordan identitet kommer til uttrykk i nyere litteratur, er hun ikke enig.
I boka tar hun med leserne til sin egen hjemby, Kharkiv. Her har Zaharchenko blant annet intervjuet de unge forfatterne Serhiy Zhadan, Andreĭ Krasniashchikh, Yuri Tsaplin og Oleh Kotsarev. Hun har også lest tekstene deres.
Annonse
– Jeg ser at det dannes en helt egen identitet i dette området. Grensebyen er mer enn en krysning av Moskva og Kiev, den blir et sentrum i seg selv. Litteraturen vitner om at folk opplever en sterk lojalitet til regionene i Øst-Ukraina, sier Zaharchenko.
Hun valgte å ta for deg litteratur som studiefelt fordi ytringsfriheten i Ukraina tidligere har hatt dårlige kår. Litteraturen har derfor blitt et viktig forum for ytringer og samfunnsdebatt i Ukraina.
"Ikke alle er tillatt inn i framtiden", står det skrevet på ukrainsk på dette taket i Kharkiv . (Foto: Tanya Zaharchenko)
Trekker Russland ut av seg selv
De fleste i Øst-Ukraina har russisk som morsmål, de fleste i vest snakker ukrainsk. Men svært mange mennesker i Ukraina er tospråklige. Ukraina er ikke et delt land, slik man lett kan få inntrykk av, ifølge Zaharchenko.
– Øst-ukrainere har alltid hatt Ukraina i seg. Men nå ser vi at en del mennesker velger å trekke det russiske, som de også har hatt, ut av seg selv, og gi det ukrainske større plass, sier hun.
Hun tror at en del russiskspråklige ukrainere vil fortsette å sette pris på russisk språk og kultur, at de ser på dette som noe annet enn russisk storpolitikk. Samtidig tror hun at det finnes mange som har fått et svært dårlig forhold til landet som helhet.
– Det er en stor tragedie at Russland dytter fra seg mennesker som har hatt et tett forhold til landet, Tanya Zaharchenko.
– Å støtte russisk politikk nå vil for mange østukrainere bety å snu ryggen til mennesker som de i mange år har delt gater, byer og en nasjon med. Denne lojaliteten er det som ligger bak når så mange ukrainere står samlet i en krisetid, uavhengig av hvilket morsmål de har.
Referanse:
Tanya Zaharchenko: Where currents meet - Frontiers in Post-Soviet Fiction of Kharkiv, Ukraine. Central European University Press, 2016. ISBN: 978-963-386-119-6. Sammendrag.
