Arbeiderbevegelsens langvarige kamp for demokrati i Egypt blir fortsatt ignorert i Vesten, mener forskeren Rabab El-Mahdi.
LorenzKhazalehfrilansjournalist
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: (Foto; Lorenz Khazaleh))
“Hvor er mennene? Kvinnene er her.” Med disse ropene satte tusenvis av kvinnelige tekstilarbeidere 7. desember 2006 startskuddet for Egypts mest omfattende streike- og protestbølge på 50 år.
I dag protesterer egyptiske arbeidere igjen. Landet blir hjemsøkt av en omfattende streikebølge. Den egyptiske revolusjonen er ikke over. Selv mer enn et halvt år etter Mubaraks fall har ropene etter brød, frihet og sosial rettferdighet ikke mistet sin aktualitet.
Forrige fredag var flere byer vitne til en av de største masseprotestene på over en måned. Rundt 50 000 egyptere dro i stekende varme til Tahrirplassen i Cairo.
Det var ikke bare unge mennesker med Facebook- og Twitterkonto som kom, men også menn med grått hår og måne, middelaldrende kvinner i burka, og småbarnsforeldre med ungene på skulderen.
I flere uker hadde aktivister tidligere i juli okkupert Tahrirplassen og forvandlet den fra et trafikkhelvete til en fredelig bilfri plass med politiske debatter, konserter, filmframvisninger, utdanningstilbud som “Tahrirbiblioteket” og en “Tahrirskole” for byens mange gatebarn.
Ingen Facebookrevolusjon
Denne aktivismen på Egypts gater er ikke noe som har oppstått på Facebook slik noen i Vesten fortsatt hevder. Mange forskere peker på at revolusjonen har en minst ti år lang forhistorie med protester.
El-Mahdi er en profilert forsker ved American University of Cairo (AUC) som for tiden underviser ved Yale. Hun har vært med på å organisere protestene som styrtet Mubarak. Ikke bare i egyptiske medier, men også i BBC og CNN er hun blitt en ettertraktet kommentator.
Blant Egypts mange protestbevegelser står arbeiderbevegelsen i en særstilling, viser hun i artikkelen. Få bevegelser har vært like effektive og har holdt på så lenge.
Arbeiderbevegelsen, som etter hvert også kontoransatte, lærere og farmasøyter sluttet seg til, klarte å mobilisere massene. Den utviklet innovative aksjonsformer som senere ble brukt under januarrevolusjonen der Mubarak til slutt ble styrtet 11.januar 2011. Organisasjonene deres har vært verksteder i basisdemokrati.
Frigjøringskamp
Arbeiderne har fra begynnelsen av ikke bare stilt økonomiske, men også politiske krav, understreker statsviteren.
Egypts første dokumenterte streik ble satt i gang av rullesigarett-arbeidere i 1899. Streiken varte i hele tre måneder og resulterte i dannelsen av Egypts første fagforening.
Innen 1940-tallet hadde Egypt en sterk uavhengig arbeiderbevegelse. Den spilte en viktig rolle i Egypts frigjøringskamp. Mellom 1946 og 1951 gjennomførte arbeiderne mange aksjoner mot britene i landet. Britene hadde dominans fram til 1952.
Det er imidlertid viktig å påpeke at arbeiderbevegelsen i Egypt ikke har vært knyttet til fagforeningene som i Norge.
Arbeidernes seiersgang fikk en brå stopp. Under Gamal Abdel Nassers regime fra midten av 1950-tallet ble det innført begrensninger. Uavhengig organisering ble fra 1954 forbudt.
Staten dannet egne fagforeningskomiteer som skulle ta seg av arbeidernes sak. Fagforeningen gikk fra å være arbeidernes talerør til å være statens forlengede arm.
Slik har det vært fram til inntil nylig.
Unik sosial bevegelse
Men arbeiderne lot seg ikke avskrekke av Mubarak-regimets repressive politikk. Spesielt i løpet av 1990-tallet ble de mer og mer aktive.
Det store vendepunktet skjedde 7. desember 2006. Streikene i landets største tekstilfabrikk i El-Mahalla markerte ifølge El-Mahdi starten på noe helt nytt. Etter en uke med småprotester la 24 000 arbeidere - der flertallet var kvinner - ned arbeidet sitt. 10 000 arbeidere okkuperte fabrikken døgnet rundt i tre dager.
Landets største industristreik på 60 år utløste en protestbølge uten like.
Tusenvis av arbeidere fra andre bransjer sluttet seg til, ikke bare arbeidere “på gulvet”, men også kontoransatte i posten og skatteinnkrevingskontoret. En unik sosial bevegelse begynte å etablerte seg. Mellom 2006 og 2009 har mer enn 1.7 millioner arbeidere tatt del i protestaksjoner.
Bedre arbeidsbetingelser, innføring av en nasjonal minstelønn, avsettelse av korrupte bedriftsledere og retten til å danne uavhengige fagforeninger var noen av arbeidernes kampsaker.
Under protestaksjonene lød slagordene mot Mubarak og mot Verdensbanken. Mubaraks avtale med Verdensbanken om “strukturtilpasninger” i 1991 førte til kutt i sosiale tjenester, høyere matpriser og økende arbeidsledighet.
Bevegelsen var ikke uten suksesser. Arbeiderne fikk i flere tilfeller det de krevde.
En av de store seierne kjempet skatteinnkreverne fram. Etter å ha campet i telt foran Finansministeriet i ti dager fikk de gjennomslag for retten til å danne landets første uavhengige fagforening på mer enn 50 år.
Fra streik til revolusjon
Arbeidernes aksjoner ble ofte møtt med voldelig motstand fra regimet.
Da Mahalla-arbeiderne den 6. april 2008 organiserte masseprotester i hele landet mot stigende matpriser og for innføringen av en nasjonal minstelønn, svarte Mubarak-regimet med tåregass og massearrestasjoner.
Denne streiken førte til dannelsen av ungdomsbevegelsen som ble den drivende kraften bak januarrevolusjonen. Inspirert av massestreiken kalte de seg The April 6 Youth Movement.
Ikke bare Rabab El-Mahdi, men også forskere som Philip Rizk understreker arbeiderbevegelsens sentrale rolle for den egyptiske revolusjonen.
Doktorgradsstipendiaten ved American University in Cairo (AUC) holder på med et dokumentasjonsprosjekt om den egyptiske arbeiderbevegelsen.
I en kronikk i avisa Al-Masry Al-Youm, framhever han at folk flest, etter streikene fabrikken i El-Mahalla, mistet frykten til å gå på gata og protestere.
Historieprofessor Joel Beinin ved Standford University sa i et intervju med Washington Times at denne mobiliseringen har vært viktigere enn både Facebook og hendelsene i Tunisia.
Hossam el-Hamalawy, Egypts med kjente blogger og aktivist, er enig. Han framhever også arbeidernes rolle under og etter januarrevolusjonen:
– Alle samfunnslag deltok i revolusjonen. Men det var først da arbeidere startet en massestreik for tre dager siden at regimet begynte å kollapse, skrev han dagen etter Mubaraks fall. Og når aktivister fra den øvre middelklassen mente “jobben var gjort” da Mubarak var gått av, fortsatte arbeiderne å aksjonere, la han til.
- Ignorert av forskere
Likevel har arbeidernes kamp for rettferdighet fått lite oppmerksomhet i vestlige medier. De foretrakk å skrive om Facebookrevolusjonen. Men heller ikke forskerne har tatt arbeiderprotestene på alvor, kritiserer El-Mahdi.
- Å studere arbeid og klasse er å gå tilbake til en lang, men glemt tradisjon i samfunnsvitenskapen, skriver hun.
Spesielt studier om demokratisering i autoritære stater har etter hennes mening fokusert altfor mye på elitene som endringsagenter. I teoriene spiller etablerte politiske institusjoner en altfor stor rolle:
– Når det var så mange akademikere som var overrasket over januarrevolusjonen, så skyldtes det nettopp at de ikke hadde interessert seg noe særlig for det som skjedde på gata, sa hun på en internasjonal konferanse ved AUC i juni.
I dag ventes det igjen titusener på Tahrirplassen. Kanskje vil Egypt oppleve en fredag uten fredagsbønn. I tillegg til tusenvis av fabrikkarbeidere, ingeniører, leger, AUC-studenter og arbeidere, professorer og lærere har nå også imamene sluttet seg til streikbevegelsen.
