Hørt om Enrico Ibsen?

Henrik Ibsens dramaer kan være både lange og infløkte. Enrico Ibsen derimot, tilbyr andre skikkelser, passe lengde og dempet tematikk.

Publisert
Det var mannen med hatt, Enrico Polese Santarnecchi, som oversatte Ibsen fra tysk og fransk til italiensk, i samarbeid med en belgisk professor, Paolo Rindler. (Illustrasjon: Annica Thomsson)
Det var mannen med hatt, Enrico Polese Santarnecchi, som oversatte Ibsen fra tysk og fransk til italiensk, i samarbeid med en belgisk professor, Paolo Rindler. (Illustrasjon: Annica Thomsson)

– Den Ibsen vi kjenner i Norge er ikke nødvendigvis den samme som ble berømt i andre land. I Italia ble de første oversettelsene av stykkene hans forandret radikalt i forhold til originaltekstene.

Det forteller stipendiat Giuliano D’Amico ved Universitetet i Oslo.

Tekstanalyser av Ibsen-tekster laget og markedsført av teaterargentene Enrico og Icilio Polese Santarnecchi, skrevet i perioden 1891–1894, viser at tekstene gjennomgikk radikale endringer fra de tyske og franske oversettelsene som utgjorde grunnlaget.

I praksis betød det oppsummeringer, forenklinger eller forklaringer av de mest obskure og komplekse replikkene. De sørget også for å dempe tematikk eller detaljer som kunne ha virket støtende eller skandaløse.

– Den italienske teaterbransjen så hvilken popularitet Ibsen hadde oppnådd i andre land og ønsket å introdusere ham for et hjemlig teaterpublikum.

– Problemet var at Ibsens stykker kunne være fremmedartede i både form og innhold og vanskelige å forstå. Man skjønte tidlig at Ibsen i sin originale form ikke ville bli akseptert av publikum, sier D’Amico.

Han forteller at som eiere av et byrå som både tilbød dramatekster og skuespillere, samt var utgivere av et teatertidsskrift, var Polesene mektige figurer i den italienske teaterverdenen.

De lot Ibsens tekster gjennomgå en tilpassning – det man i oversettelsesteori gjerne kaller en temming eller domestication.

Fra originalt til stereotypisk

Far og sønn Icilio og Enrico Polese Santarnecchi henholdvis markedsførte og oversatte Ibens tekster i Italia. De to var aktive i italiensk teaterliv og drev også teatertidsskriftet L'Arte Drammatica.
Far og sønn Icilio og Enrico Polese Santarnecchi henholdvis markedsførte og oversatte Ibens tekster i Italia. De to var aktive i italiensk teaterliv og drev også teatertidsskriftet L'Arte Drammatica.

I den originale Vildanden fremstår Hjalmar Ekdal litt som en tulling. I den italienske versjonen er han blitt til en mer stereotypisk streng far.

Gregers Werle er gjort om til en mystisk skikkelse, og bifigurer som Jakob Engstrand i Gengangere og skipsbygger Aune i Samfundets støtter får mer enn et farsetrekk.

D’Amico mener hensikten med endringene var å tilpasse stykkene til markedet og trekke et større publikum.

– Historien om tilpasningen og markedsføring av Ibsen viser hvordan oversettere og mellommenn kan påvirke lanseringen og mottakelsen av en forfatter i et nytt land.

Kritikken av disse Ibsen-oversettelsene har gjerne hatt et moralsk aspekt – at de ødela Ibsens kunst. Det mener D’Amico er irrelevant.

– Det er naturlig at en forfatter mister kontrollen over tekstene sine når de først begynner å sirkulere i et internasjonalt marked, sier D’Amico.

De åtte stykkene som utgjorde det han kaller Ibsen-kampanjen er Vildanden, Hedda Gabler, Fruen fra Havet, En folkefiende, Rosmersholm, Samfundets støtter og Bygmester Solness.

Økonomiske hensikter

Giuliano D'Amico. (Foto: Annica Thomsson)
Giuliano D'Amico. (Foto: Annica Thomsson)

– Det hersker en forestilling i litterære miljøer om at det gjerne er intelligensiaen som formidler stor litteratur videre til andre språk og kulturer.

– Personene som introduserte Ibsen for Italias borgerlige teater gjorde det ikke først og fremst for å formidle kunst. Ibsen hadde blitt en stor, europeisk forfatter og det ønsket de å tjene penger på.

– Hva mente Ibsen selv om de italienske oversettelsene?

– Det vet vi ikke, fordi det knapt finnes noen dokumenter om saken. Det er altså litt mystisk fordi Ibsen passet generelt godt på både tekster og forretninger, og reagerte raskt på det han mente var feil.

– Min hypotese er at de manglende sporene på en reaksjon, tyder på at han valgte ikke å engasjere seg.

– Hvordan gikk Ibsen-kampanjen kommersielt?

– Ikke så veldig bra. Som i de fleste tilfeller var det publikum som satt med makten. Til tross for den kraftige temmingen ble stykkene likevel oppfattet som rare og utilgjengelige, sier D’Amico.

– Brukes noen av de første italienske oversettelsene i dag?

– Nei. Det eneste som er beholdt i ettertid er titteloversettelsene. Det var tross alt disse titlene Ibsens stykker hadde da de ble kjent, sier D’Amico.

Bakgrunn:

24. juni disputerte Giuliano D’Amico med avhandlingen Domesticating Ibsen for Italy. Enrico and Icilio Polese’s Ibsen Campaign ved ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.