Roser og torden. Sola stikker oss i nakken, men blåsvarte skyer lover leskende regn for blomstene på prøvedyrkingsfeltet i Ås. En liten gruppe interesserte hobbygartnere har samlet seg rundt Unni Dahl Grue.

Hun lar vante fingre gli langs tornete stilker. Napper løs en tung, dyprosa krans av kronblader rundt gule støvbærere. Rosen byr seg fram, tungt duftende.

Når alle har latt seg forføre av farge og lukt, kastes blomsten. Her er flere å ta av. Utstillingsgjenstandene er riktignok sjeldne, som i andre museer, men de er ikke uerstattelige. De lever og dør, og vokser fram på ny.

- Denne kaller vi 'apotekerrose', forteller Grue. 

Det er en veldig gammel rose, som ble dyrket i urtehager, kanskje til medisinsk bruk, eller kanskje for duftens skyld. Historien til blomsten forsvinner tilbake til 1500-tallet.

Roser fra hele landet

Den pensjonerte landskapsarkitekten og roseelskeren registrerer de sjeldne og gamle roseartene.  Hun er en av flere som arbeider for Norsk roseforening, med økonomisk støtte fra Norsk genressurssenter.

- Mange har kommet til oss med roser fra hagen sin som de vil vite hva heter. Noen er arvet gjennom generasjoner, og har stor minneverdi, forteller hun.

- Her på prøvedyrkingsfeltet på Ås har vi rundt 80 forskjellige rosearter. De fleste er fra tidsrommet mellom slutten av 1700-tallet og 1800-tallet. Noen få er enda eldre, sier Grue.

Åpen hage

Sola forsvinner. Rosene mister gløden. Et rått vindpust forteller at regnet ikke er langt unna.

Jeg tenker: Dette museet har ingen sikkerhetsalarm, og det er ganske lett å klatre over gjerdet. Hvis en sabotør satte seg på en traktor og harvet over denne hagen, ville levende norsk kulturarv ligge under jorda med brukket stilk.

Men rådgiver Åsmund Asdal fra Norsk genressurssenter kan berolige meg: Rosehagen i Ås er bare ett av flere steder der sjeldne planter hjelpes fram av omsorgsfulle grønne fingre.

Genressurssenteret bidrar med kunnskap, samordning og litt penger til oppstart, men de enkelte museumshagene drives selvstendig.

- Universitetet for miljø og biovitenskap bevarer roser, rabarbra og fruktsorter her på Ås.

- På Lier bygdetun utenfor Drammen vokser også frukt, roser og stauder. Oldemors hage i Botanisk hage på Tøyen i Oslo viser fram gamle hageplanter, forteller Asdal.

Sikkerhetskopiering

Sjeldne planter dyrkes i såkalte feltgenbanker hele 23 steder i landet. Dette er helt bevisst, ifølge Asdal.

- Vi ser det som sikkerhetskopiering. Få land har så mange og spredte samlinger som Norge, sier han.

Spre genene

Spredningen har også en annen fordel: Plantene er der folk er. Genressurssenteret skal nemlig ikke bare være et levende museum. Målet er å få de tradisjonsrike, sjeldne plantene ut i vanlig bruk igjen.

- Det er kanskje den største utfordringen, sier Asdal. – Ingen land har disse plantesamlingene så lett tilgjengelige for publikum som Norge. Flere må få se den store verdien i denne plantearven.

Viltvoksende opphav

Og verdien er tofold. Først og fremst har de historiske artene et genetisk mangfold. Det kan bli matnyttig.

- Artene vi dyrker i dag kan være sårbare for klimaendringer og plantesykdommer. Da kan de gamle sortene av frukt, grønnsaker og korn brukes for å frambringe nye arter som er bedre tilpasset, understreker Asdal.

Dette genetiske mangfoldet er nedarvet fra det viltvoksende opphavet til plantene.

- Kornplantene kommer fra Midt-Østen. Hvis vi mangler bestemte egenskaper i kornsortene vi dyrker i dag, kan vi dra ut og lete etter dem i de viltvoksende slektningene der nede, sier Asdal.

Tar vare på mangfold

- I Norge har vi også viltvoksende slektninger av nytteplantene, for eksempel bær, ville løkarter og gress og andre fôrplanter, krydder og medisinplanter. Kvann er vår eldste kulturplante. Den ble brukt til både mat og medisin, og Gulatingsloven påbød bøndene å dyrke den, forteller Asdal.

I vår tid er det FNs Convention on Biological Diversity som pålegger alle land å ta vare på sitt genetiske mangfold.

Og det genetiske mangfoldet gløder også mot meg, når bygeskyen trekker tilside for sola over prøvedyrkingsfeltet i Ås.

Her er dyprosa, blekrosa, hvite og vinrøde kronblader av ulik form. Ikke to roser er like.

Standardblomster er harry

Dette genetiske mangfoldet er også et kulturelt mangfold som kan blomstre i de tusen rosehager.

- Vi arbeider for at du skal få kjøpt roser på hagesentrene som er merket ”Plantearven”. De har sitt opphav i historiske rosesorter som blant annet gror her på prøvedyrkingsfeltet. Alt nå kan du få kjøpt Plantearven-stauder. De gamle plantene er en viktig del av kulturhistorien, sier Asdal.

- Rundt om i landet har vi gamle bygdetun, kirker og andre vakre bygg. Å gå til Plantasjen og kjøpe standardblomster til disse stedene, er rett og slett harry, sier han bestemt.

Gi meg en rose mens den lever

Innsamlingen av roser er forlengst over. Registreringen på prøvedyrkingsfeltet vil gi Unni Dahl Grue og kollegene hennes tornefulle, men spennende arbeidsdager helt fram mot 2014.

Likevel avviser hun ikke kategorisk å ta imot enda flere av blomstene hun har en slik kjærlighet og interesse for.

- Det går fortsatt an å henvende seg til oss, med beskrivelser av rosen man vil vite mer om. Men husk at to tredjedeler av rosene er gjengangere, og at vi bare tar imot og registrerer arter som er eldre enn 1950.

Unni Dahl Grue og kollegene hennes har helt sikkert ikke fått sin siste rose.

Lenker:

Nettsidene til Norsk genressurssenter

Nettsidene til Plantearven, samlende nettsted for plantegenetiske ressurser i Norge

Nettsidene til Norsk roseforening