Den store reinslakten

Under ei tynn matte av karrig fjellvegetasjon hviler levningene etter en formidabel dyremassakre. De over 700 år gamle beinhaugene på Hardangervidda teller hundretusenvis av knokler.
12.12 2011 05:00


Osteologen Anne Karin Hufthammer, som har analysert beinmaterialet, graver i avfalldyngen på Sumtangen.

- Dette er for stort til å ha vært drevet av lokalsamfunnene rundt vidda. Vi tror det var organisert fra en av de store byene, Bergen eller Oslo, sier Svein Indrelid, instituttleder ved Universitetsmuseet i Bergen.

- Masseslakten foregikk på slutten av 1200-tallet, og så mye som 10 000 – kanskje oppi 20 000 – rein ble drept i løpet av mindre enn 50 år.

Indrelid leder et tverrfaglig forskningsprosjekt for å finne ut mer om historien bak beindyngene og de 7-8 store hustuftene som ligger i områdene rundt Finnsbergvatnet, Store Krækkja og Ørteren på Hardangervidda.

200 tonn kjøtt

Forskerne har klart å datere knoklene ganske nøyaktig, og begynner også å få en oversikt over hvor mange dyr som kan ha blitt slaktet der oppe på vidda. Men andre spørsmål er det verre å svare på:

Hvem var det som jaktet på reinen? Hvor ble det av de rundt 200 tonnene med kjøtt som jakta skaffet? Og hvor endte reinsdyrgevirene, som det nærmest ikke finnes flisa igjen av i beinhaugene?

Bortsett fra beina og steinmurene etter de 7-800 år gamle bygningene er det lite som ligger igjen etter den voldsomme aktiviteten mot slutten av middelalderen.

Noen båtnagler, en beinkniv, en merkelapp av bein og noen gevirstykker med runeskrift på. En kam av reinsdyrbein, et par pilspisser og noen andre småredskaper av jern, bein og gevir. Det er alt.

Et gammelt sagn

- Vi har lett etter beskrivelser i gamle tekster, men vi finner ingenting, sier Indrelid.

Det finnes generelt lite informasjon fra denne tida om jakt og fangst i høyfjell, og ikke et ord om aktiviteten på Hardangervidda er nedfelt i skrift.

- Kanskje fordi den ikke var forbundet med konflikter. Det var jo ofte slikt som ble nedtegnet.

Men noe informasjon har likevel overlevd igjennom århundrene. I området går et gammelt sagn om hva som skjedde ved Finnsbergvatnet på vidda.


Sumtangen med ruinene av de to steinbuene fra 1200-tallet. Under den grønne grastorva omkring dem ligger nærmere 50 kubikkmeter med reinsdyrbein. Fangsten foregikk i vannet utenfor tangen.

I gammel tid jagde folk hele flokker av rein mot vannet. Lange rekker av varder og stolper med snorer imellom ledet dyra helt uti, hvor de la på svøm. Men i båter på vannet ventet jegere som slo dyra i hjel, sier sagnet.

Og det stemmer ganske bra med funnene som er gjort.

Båtnagler

Ved Sumtangen, en flat odde som stikker langt ut i vannet, er det funnet en god del båtnagler.

- Finnsbergvatnet var fisketomt fram til 1927. Det må ha vært en grunn til at folk likevel tok seg bryet med å dra båter opp på fjellet. Vi har også funnet spor etter rekker av varder, sier Indrelid.

Ved tangen ligger også to av de største hustuftene og beinhaugene. Indrelid mener mye tyder på at sagnet stemmer.

Dyra må ha blitt drept i vannet og så slept opp på tangen for slakting. Knoklene som ligger igjen vitner om at kjøttet ble skåret av beina før det ble fraktet bort, sammen med gevir og skinn.

Men for å ta hånd om en slik mengde med produkter fra fangsten måtte et svært velorganisert system ha vært i sving. Et system styrt av aktpersoner og kapital i byene eller av andre som hadde større ressurser enn vanlige bygdefolk, tror Indrelid.

Kammer på kontinentet

- Jeg mistenker at Bergen var sentral. Den var kongssete på den tida og en stor by hvor det fantes personer som lett kunne ha organisert dette, sier forskeren.

De runeskrevne gjenstandene peker også i retning av at det var byfolk på ferde. Mye tyder på at bygdefolket ved vidda stort sett var analfabeter.

Selv om lokalfolk må ha bidratt med kunnskap om reinfangst i området, og gjerne stått for det meste av arbeidet i forbindelse med fangsten, er det lite sannsynlig at de styrte fangsteventyret.

Men det er vanskelig å finne gode beviser for dette.


Bein med runeinnskrifter, funnet i avfallsdyngene på Sumtangen.

Ved utgravinger av Bryggen i Bergen finner man ikke reinsdyrbein. Dermed kan det se ut som om reinsdyrkjøtt ikke utgjorde noen viktig vare for bergenserne i middelalderen.

- Men når knoklene ligger igjen på vidda gir byfunnene ingen informasjoner om de store mengdene av kjøtt fra fjellet som må ha kommet til byene, sier Indrelid.

Det er funnet en rekke kammer av reinsdyrbein, både i norske byer og i byer i Baltikum, Tyskland, England og Skottland. Kanskje stammer de fra Hardangervidda?

I de siste åra har det kommet teknikker for DNA-analysering som etter hvert kan gi svar på dette. Men for å kunne gjøre slike undersøkelser må man ta materiale fra de dyrebare gjenstandene.

Hittil har forskerne holdt seg til å analysere gevirrester som er funnet i byene.

De forsvunne ribbeina

Det er fortsatt mye vi ikke vet om reineventyret på Hardangervidda på 1200-tallet. Hvorfor sluttet det for eksempel så brått?

Antageligvis ble bestandene så reduserte at det ikke lenger lønte seg å drive storjakt. Men kanskje spilte også andre faktorer inn. Kan reinen ha endret trekkvanene sine, så de ikke lenger lot seg fange i vannet?

Et annet spørsmål er hvor det ble av alle ribbeina til de slaktede dyra. Ribbein egner seg dårlig til produksjon av kammer og andre redskaper. Likevel ligger det forbausende få av dem igjen i knokkeldyngene på vidda.

Indrelid spekulerer litt.

- De kan ha blitt brukt til kløving, sier han.

En kløv er en oppakning som henges på ryggen til et dyr, for eksempel en hest.

- Kjøttet, skinnet og gevirene må ha blitt fraktet ned fra fjellet med kløvhester. På en kløv binder man to trugelignende plater på hver side av lasten for å holde den på plass. De kan ha brukt ribbestykkene fra reinen på samme måte.

På denne måten fikk folkene også med seg kjøttet mellom ribbene. Det ville ha vært alt for tidkrevende å skjære dette løs på vidda.

- Men dette kommer vi neppe til å finne ut av, smiler Indrelid.

- Med mindre vi graver opp en hel hest, intakt med kløven og alt.


Ruinene av den ene steinbua på Sumtangen. Jordmassene under den tynne torva utenfor er tettpakket med reinsdyrbein i mer enn en halv meters dybde.

 

Referanser:

S. Indrelid, A.K. Hufthammer, Medieval mass trapping of reindeer at the Hardangervidda mountain plateau, South Norway, Quaternary International, 2011, vol 238, s 44-54.

A. K. Hufthammer, O. F. Bratbak, S. Indrelid, A study of bone remains and butchery patterns from medieval mass-hunting of reindeer in the South Norwegian mountain districts, Quaternary International, 2011, vol 238, s 55-62.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Annonse