I spalten “Forskerens favoritt” skriver vi som regel om gjenstander du kan titte på ved å stikke innom museene rundt om i Norge. Men ikke alle gjenstander egner seg som utstillingsobjekter – og det er tilfellet med Jan Magne Gjerdes favoritt.

Gjerde er prosjektleder ved Tromsø museum, og for ham er den flotteste forskergjenstanden gjemt dypt i de russiske skoger.

– Vi visste at det var helleristninger på noen øyer i innsjøen Kanozero på Kolahalvøya, og jeg reiste ut der for å dokumentere dem som en del av min doktorgrad. Kort fortalt så var det slik at da vi var ferdige der ute, hadde antallet kjente helleristninger i området økt fra 200 til over 1000, forteller han.

– Jeg får fortsatt frysninger nedover ryggen når jeg snakker om det, for det var så sterkt å finne disse tegningene. Uansett hvor mye jeg leter de neste 50 årene, så er sjansen nesten null for at jeg finner noe slikt igjen.

Bli med på bjørnejakt for 5000 år siden

Det var sommeren 2005 at Gjerde satte seg i bilen og kjørte mer enn 5300 kilometer i østlig retning, inn til Kanozero-innsjøen. Sammen med russiske kolleger fant han der det han kaller noen av verdens eldste tegnefilmer.

– Det er helleristninger på fire forskjellige steder i området, på tre øyer og på ei steinblokk inne på bredden av selve innsjøen. De eldste er fra steinalderen, så de er altså mellom 5000 og 6000 år gamle, forklarer Gjerde.

Hovedfeltet er på øya som også heter Kanozero, et ord som betyr ”steinøya” på russisk.

– Dette er ikke slike helleristninger som vi er vant til å se, som viser én elg eller én hjort. Det er noen fantastiske tegnefilmer som viser hele scener. Ta et eksempel vi fant på det ene hovedfeltet, der vi får være med på en bjørnejakt, forteller han.

– Det du ser her, er en jeger som går på ski oppover langs et berg og følger sporene etter en bjørn. Skisporene er akkurat som man forventer når noen går på ski i oppoverbakke, med bred avstand mellom beina. Så ser du at jegeren tverrstiller skiene, sklir nedover, stopper opp og tar av seg skiene, tar fire skritt – og så setter han spydet i bjørnen.

– Dette er et av de eldste eksemplene av slike tegneserie-helleristninger vi kjenner til, i hvert fall her i Nord-Europa, så det er helt rått å ha fått lov til å være med og finne noe slikt, sier forskeren.

Vitner om rikt samfunn

Gjerde og kollegene bodde i telt på Kanozero i ti dager mens de dokumenterte funnene. Og når du plutselig får fem ganger så mange tegninger å hanskes med som det du hadde tenkt, da går dagene fort.

– Det vi gjorde var å streke opp figurene med kritt, og så tegnet dem av på plastikk, slik at vi kunne ta med plasten hjem og avfotografere og dokumentere funnene skikkelig. Det er jo en stor utfordring, for plutselig kom det regn. Det å tegne på plast med sprittusj i regn, det er ikke bare lett, påpeker han.

– Jeg hadde jo heller ikke egentlig med meg nok plast, for jeg forventet jo å finne 200 ristninger, ikke 1000. Så det var ganske stor frustrasjon i perioder, da jeg brukte alt jeg hadde av klær og papirer til å tørke av plasten.

Blant de mange helleristningene rundt Kanozero-innsjøen finner vi elg, båter, hval, mennesker, fangstliner, bever og en hel haug av andre hverdagslige og mindre hverdagslige enkeltbilder og scener fra fortiden.

Og dette er ikke arbeid som bare var gjort i en håndvending:

– Ta for eksempel denne hvalen, den er over en meter lang og hele figuren er hugget ut i full dybde. Det sier jo noe om hvordan livet var for menneskene som laget ristningene. Det må ha vært et ganske rikt samfunn, for om du skal lage så flotte helleristninger, så må du ha ganske mye fritid, forklarer Gjerde.

Skrytehistorier

Det debatteres stadig hva som var hensikten med helleristninger. Var de historiefortellinger, handlet det om gudedyrkelse, eller var det noe helt annet fortidsfolket drev med da de hogget seg selv inn i bergveggen?

• Les mer på forskning.no: Tegn i stein

– Hvorfor de har gjort det, det vet vi ikke helt, men å skryte av god jakt er jo noe man gjør i dag også. Det her ser ut som det er skrytehistorier fra steinalderen. Det må jo ha vært mye bedre å komme hjem og si at du har fanget en bjørn, heller enn å ha med seg en hare, sier Gjerde.

– Det ligger selvsagt mest sannsynlig en dypere mening bak dette her, men når du har klart å fange en hvithval på 1300 kilo er maten sikret i ukevis. Det er ikke så vanskelig å se for seg at man kan få lyst til å skryte av noe sånt.

– 5000 år var visket bort

– Vi kan grave ut en boplass eller finne pilspisser, men det er jo aldri noe direkte bevis på hva slags dyr folk jaktet på med den pilspissen, sier Gjerde.

– På disse tegningene ser du fangstlinene, du ser båten, så vi kan faktisk vite at de var ute på storhavet og fanget hval. Det er direkte bilder inn i forhistorien.

Flesteparten av de nye helleristningene var dekket av torv da Gjerde og kollegene ankom, så mye av tiden på øya ble brukt på å avtorve og vaske frem funnene.

Gjerde forteller at det var som de 5000 årene mellom da og nå ble visket ut mens de arbeidet.

– Det er omtrent som om du hadde lagt igjen et fotografi i dag, så ville den som hadde funnet det kunne si noe om hva det var som skjedde på tiden du levde. Disse menneskene, på dette stedet, dokumenterte deler av livene sine, og jeg var en av de første som fikk se det på 5000 år.

– Det er rett og slett en opplevelse det nesten ikke går an å beskrive.