Dragene har vært en del av menneskenes livsmiljø helt siden vi ble mennesker, og de er fremdeles med oss. Disse fantastiske skapningene har gjennomgått en evolusjon som til fulle viser hvor skammelig late andre dyrearter er, og dragenes evne til å krysse seg med andre arter burde kunne vekke glede hos dem som er bekymret for artsmangfoldet.

De eldste kjente avbildingene av drager er rundt 3 000 år gamle. Men det var først i middelalderen at drager ble et såpass stort problem for europeiske bønder, riddere og - ikke minst - jomfruer at dokumentariske dragebilder dukket opp overalt.

Dragene som herjet Europa på denne tiden så ut som en mellomting av en ulv og en krokodille, og zoologer klør seg i hodet over hvordan dragene har klart å oppstå fra de to dyreartene middelalderens mennesker syntes var nifsest. Men faktum er at dragene er et eksempel på en ytterst sjelden krysning mellom pattedyr og reptil.

De tidlige dragene hadde ikke vinger, og ikke var de særlig store heller. Avbildninger (og bilder lyver som kjent ikke) viser at dragen St. Georg drepte var mindre enn hesten hans. Denne litt pinglete dragestørrelsen hadde selvfølgelig ikke noe å si for hvor mye St. Georg (eller trubadurer som ville ha sin skjerv av drageskatten i tips) skrøt av dåden i ettertid.

Dragene var faktisk et såpass stort problem at man utviklet metoder for å bli kvitt dem. Den klassiske ridderteknikken var å feste en jomfru, en sau eller noe annet velsmakende og forsvarsløst til et tre i skogen, og så vente - godt pansret på sin hest med lansen klar - til en drage fikk ferten av åtet. Så satte man sporene i hesteflankene og kjørte lansen i den intetanende dragen mens den gjorde seg klar til middag.

Som vi alle vet hadde middelalderens drager jomfruer som livrett. Men siden det var like langt mellom kyske ungmøyer da som nå, måtte dragene stort sett ty til husdyr som sauer og griser for å stagge sulten. Det må ha gått hardt utover Europas husdyr, for gjennom middelalderen vokste dragene noe helt enormt. Et velkjent, om enn fiktivt, eksempel på en senmiddelalderdrage er Smaug fra J.R.R. Tolkiens Hobbiten.

Og når vi først snakker om Smaug er det også noe annet som skiller Smaug fra de tidligere dragene. Smaug har nemlig vinger.

At dragene fikk vinger var et litt for stort evolusjonært sprang til at selv de driftige dragene kan ha klart det på egen hånd. Ett forsøk på å forklare dette kvantespranget i utvikling er teorien om at dragene på et tidspunkt da kristendommen begynte å bli virkelig populær i Europa, begynte å vanke sammen med demoner og djevler fra det kristne Helvete.

Vi vet ikke helt hvordan dette sosiale samværet kan ha artet seg, (eller hva som ble drukket), men talende er det at det snart etter ble klekket ut smådrager som hadde demonenes karakteristiske flaggermusaktige vinger.

På samme måte som med barn hvis øyne minner litt for mye om familiens gartner, må disse vingene må ha vekket mange pinlige minner hos dragestanden. Så dragene falt raskt tilbake inn i tralten med å trulte rundt på bakken. Dette førte til at vingene ble rammet av muskelsvinn. Det er et faktum at de store og funksjonelle vingene som vises på avbildninger av de første flygedragene snart krympet til pistrete ting som bare egnet seg til å bakse med.

En nordisk avart av dragene var lindormen. Lindormen dugde stort sett bare til å ligge i ring rundt skatter, og forsvant derfor da bankvesenet vokste fram.

Det er ikke alle drager som er like vonde å ha med å gjøre. I Kina, der dragene fremdeles er vært utbredt, er de ofte langt lettere å ha med å gjøre, så lenge man ikke finner på å bære rundt på et fat med sprøristede svaler. Dette er nemlig livretten til de kinesiske dragene. Et eventyr forteller en om mann som ville drepe sin svigersønn, og serverte ham svaler til middag før den unge stakkaren måtte gå hjem over en elv hvor det bodde en drage.

I dag er det sjelden man ser drager. De lærde strides om årsaken. Noen påstår frekt nok at drager bare finnes i fantasiene til overtroiske middelaldermennesker og oss som leste for mye Tolkien i oppveksten. Andre er mer realistiske og påpeker at visse skapninger ikke bare trenger protein og karbohydrater for å overleve, men også en slags psykisk energi - kall det gjerne tro - for å leve. Ett nærliggende eksempel er nissen, som har en tendens til å flytte sin vei når han ikke får grøten sin. Fordi folk simpelthen ikke tror på ham.

Men hvis dragene tilhører denne ordenen innen dyreriket, er det nok gode sjanser for at de skal overleve selv i den moderne tids rovdrift på dyrearter. For hvis du spør en vanlig nordkinesisk bonde om det finnes drager i Den Gule Floden, er han ikke tvil. Og i dagens fantasylitteratur og -film lever dragene i beste velgående. Kanskje vil de alltid være oss.