Trøblete økonomi som gir søvnløse netter.

Lite kunnskap om ernæring og null fysisk aktivitet som fører til skambelagt overvekt.

Floker på sosiale bånd og dårlige familieforhold og kanskje vansker med å få en fot innenfor arbeidslivet?

Det er mye som kan skape store problemer i folks liv.

Angst og depresjon er de vanligste psykiske helseproblemene i Norge. Fordi så mange som rammes, har det store konsekvenser for samfunnet.

Men hvordan kan det offentlige hjelpe disse personene?

– Det er behov for lavterskeltjenester i kommunene som kan hjelpe folk med det de sliter med, både sosiale og personlige problemer, sier Sintef-forsker Solveig Ose.

På oppdrag fra KS har forskere fra Sintef vurdert tilbudet rettet mot voksne med lettere psykiske helseproblemer.

Handler ikke om å oppdage og kurere sykdom

– Kommunene må arbeide på andre måter enn spesialisthelsetjenesten. Kommunene har et spesielt ansvar for å forebygge psykiske lidelser. Da må de hjelpe personer som havner i vanskelige situasjoner, men de kan ikke arbeide etter en medisinsk modell, der målet er å oppdagere og kurere sykdom. Det er heller snakk om å bistå med å takle sosiale og personlige problemer, forklarer Ose.

Folk må altså få hjelp til å få det bra med seg selv og håndtere livene sine. Vi kan ikke bare se på den medisinske tilstanden, men alle livets små og store problemer.

Det er dette lavterskeltilbudet skal bidra til.

Les også denne saken fra NTNU:

Denne terapien virket bedre mot angst enn vanlig behandling

Råd og støtte fremfor medisinsk behandling

Hvilken hjelp som blir gitt, vil avhenge av hvilket problem det er snakk om. Det kan for eksempel være økonomisk veiledning, råd om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet, hjelp til å komme seg ut av voldelige forhold eller råd og støtte dersom du er i en vanskelig situasjon på arbeidsplassen din.

Ose forteller at tilbudet i motsetning til spesialisthelsetjenesten, skal være en ikke-medisinsk tjeneste.

I helsevesenet er det kamp om ressursene. Det betyr i stor grad å prioritere de sykeste etter en medisinsk modell. Hva da med familier som går i oppløsning, dårlige arbeidsforhold, fattigdom eller skrøpelige boforhold?

Det kan gjøre livet vanskelig å leve, men det er ikke medisinsk behandling som er svaret.

Da er det ikke riktig å operere med diagnoser som angst eller depresjon som skal behandles av psykologer og psykiatere i spesialisthelsetjenesten, mener forskerne bak rapporten.

Hjelp før det blir psykiske problemer

– Alt kan ikke løses i helsetjenestene, og vi kan ikke kalle alle problemer for helseproblemer. Folk sliter med forskjellige ting, og dersom de ikke får hjelp med det de trøbler med, kan de utvikle mer alvorlige psykiske lidelser som må behandles i spesialisthelsetjenesten, sier Ose.

Ønsket er at folk skal få hjelp til å håndtere sine personlige og sosiale problemer før de blir til psykiske lidelser. Dette kan et lavterskeltilbud hjelpe til med.

Samtidig kan det enkelte steder med mange nok innbyggere, være ressurser nok til å gi egen lavterskeltjeneste for behandling av lettere psykiske lidelser. Dette vil i så fall være et medisinsk tilbud, som skal behandle mildere former for angst og depresjon.

– Vi foreslår at et slikt tilbud må utvikles i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, forklarer Ose.

Hun understreker at personer med alvorlige psykiske lidelser, som for eksempel spiseforstyrrelser, store traumer fra barndommen eller alvorlige depresjoner, uansett må få hjelp av spesialisthelsetjenesten. Det er spesialisthelsetjenesten som har medisinsk spisskompetanse og kunnskap for å behandle psykisk sykdom.

Les også denne saken fra Norges forskningsråd:

Robot-psykolog på døgnvakt skal hjelpe flere unge

Ressurssterke får mest hjelp

Kommunene sliter med å hjelpe de alvorligst psykisk syke, samtidig som spesialisthelsetjenesten reduserer døgnbehandlingstilbudet. Å prioritere psykologtung individuell behandling for de med lettere psykiske lidelser kan føre til at de med alvorlige psykiske lidelser ikke får nødvendig hjelp, ifølge rapporten.

Det er gjerne relativt velfungerende personer med høy utdannelse som oppsøker de spissede helsetjenestene. Det fører til at kommunene bruker ressursene sine på de som har best forutsetning for å håndtere problemene på egen hånd.

Taperne blir de som ikke oppsøker hjelp, men som kanskje trenger det aller mest, påpeker forskerne i rapporten.

De fremhever også at mange kommuner erfarer at spesialisthelsetjenesten skriver ut syke mennesker og begrunner det med at pasientene ikke har nytte av behandlingen eller ikke er mottakelige for hjelp. Dermed ender kommunene opp med ansvaret for de sykeste pasientene, selv om de ikke har nødvendig spesialistkompetansen.

Et tettere samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene vil kunne gi et bedre behandlingstilbud, mener forskerne.

Referanse:

Ose, S.O. m.fl: En samfunnsøkonomisk vurdering av tjenester til mennesker med lettere psykiske problemer. Rapport fra KS FoU. (2018) [pdf]