Utgravningene av i Gamlebyen i Oslo som har pågått over flere år, har avdekket mange historisk viktige funn som gir ny kunnskap om viktige deler av middelalderbyen i Oslo. (Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix)
Vi kan ikke forvente at utbyggerne finansierer arkeologisk forskning
KRONIKK: Det er et offentlig ansvar å finansiere mer forskning på resultatene av de store utgravningene. Bare slik blir arkeologien samfunnsnyttig.
De siste års utgravninger i Gamlebyen i forbindelse med Follobaneprosjektet har gitt oss fantastiske arkeologiske funn som har ført til stor publikumsinteresse. Dette er etterspurt kunnskap. Men det er formidlingen og forskningen som realiserer verdien av disse utgravningene for samfunnet. Det er utbyggerne som tar størstedelen av utgiftene ved en utgravning. Men, vi kan ikke forvente at utbyggerne også finansierer forskningen. Derfor mener vi at det er et offentlig ansvar å finansiere mer forskning på resultatene av de store utgravningene. Bare slik blir arkeologien samfunnsnyttig.
Hva slags forskning trenger vi?
I de siste årene har samfunnsnytte («impact») blitt et stadig viktigere krav til forskningsprosjekter. Samfunnet skal altså ha noe tilbake for den forskningen som blir finansiert. Men hva slags arkeologisk forskning er samfunnsnyttig? Med erfaringene fra utgravningene i Gamlebyen friskt i minne, vet vi at forskningssamfunnet og publikums ønsker på forskningsfeltet langt på veg er sammenfallende.
Publikum etterspør sammenhengende fortellinger, der de individuelle arkeologiske funnene blir satt i kontekst og der menneskene i middelalderen kommer frem. I tillegg ser vi at både publikum og forskerne er svært interesserte i at nye naturvitenskapelige analysemetoder blir utnyttet fullt ut for å fram nye resultat. Et eksempel på dette er hva en naturfaglig lipidananlyse kan tilføre et arkeologisk funn. I Gamlebyen fant arkeologene for litt siden et lite treskrin fra middelalderen med rester av en gul substans. Lipidanalysen viste funn av ingredienser som var vanlig i sårsalver i middelalderen. Sårsalven ble rekonstruert og slik kom både arkeologer og publikum nærmere middelalderens mennesker. Vi ser at det er denne typen fortolkninger som sammen med narrative overbygninger setter enkeltfunnene i kontekst og som slik leverer mest verdi tilbake til samfunnet.
Forskning og prioriteringer i arkeologien
I dag har en potensiell utbygger (tiltakshaver) en plikt til å betale for utgravning og dokumentasjon i ved en arkeologisk undersøkelse. Tiltakshavers dekningsplikt omfatter ikke forskning. Men det er en nær sammenheng mellom innsamlingen av arkeologisk data og forskning på det samme materialet. Valgene som gjøres i utgravningssituasjonen, får konsekvenser for hva det er mulig å forske på i etterkant.
I 2015 utformet Riksantikvaren et Faglig program for middelalderarkeologi. Dette er et prioriteringsverktøy for prosjektering av forvaltningsgravingene i middelalderbyene. Det er dette programmet som hjelper arkeologene å prioritere ved en arkeologisk undersøkelse. Skal de fokusere på skjeletter, på botaniske analyser eller på avfall fra middelalderen? Programmet legger også føringer på det som skal tas vare på for ettertiden. Slike valg har store kostnadskonsekvenser. Et nylig eksempel på det er debatten rundt bevaringen av restene av Bispeallmenningen i Gamlebyen.
Målet må være at tiltakshaver ikke bekoster utgravninger som bekrefter det vi allerede vet om arkeologien – men at vi hele tiden prioriterer slik at vi fyller reelle kunnskapsbehov. Derfor må forskning hele tiden justere prioriteringsverktøyene våre.
Våre arkeologer har de siste årene gravd på tvers av hele middelalderbyen i Oslo. De nye resultatene fra våre rapporter gir innblikk i en annen by enn vi kjenner fra gamle undersøkelser. Der vi før gikk ut ifra at middelalderbyen i Oslo var en treby, vet vi nå etter funn av steinkjellere, at byen inneholdt både stein- og trehus. Men før vi legger forskning på toppen av disse funnene og rapportene, har vi ikke en samlet ny fortolkning av bystrukturen i Oslo i Middelalderen.
På samme måte er nå nye metoder på plass som åpner for helt ny forskning på skjelettmaterialet fra Gamlebyen. Isotop- og DNA-analyser kan gi ny kunnskap om menneskers helse og levevilkår i middelalderen. Dette er forskning som var umulig for få år siden men som må endre de prioriteringene vi skal gjøre.
Kunnskapsbehov og samfunnsnytte
Det bør være et viktig hensyn at tiltakshavere ikke betaler for mye for arkeologiske utgravninger. Da er det viktig at kunnskapsverdiene er hentet ut av tidligere utgravninger slik at vi kan målrette innsatsen på nye utgravninger. Vi mener at det er det offentlige må betale for denne forskningen. Dette er tross alt kunnskap som vi alle skal eie.
Arkeologisk forskning gir rett og slett et bedre grunnlag for å prioritere og planlegge arkeologiprosjekter. For kulturminneforvaltningen er det også viktig at arkeologien får legitimitet i befolkningen. Ellers kan lovpålagt arkeologi kun bli framstilt som en utgiftspost for «uheldige» utbyggere. Men den aller viktigste samfunnsnytten som arkeologisk forskning har, er at den tar befolkningens store kunnskapstørst på alvor.
