Møre og Romsdal har høy sekundærflytting av flyktninger samtidig som arbeidsmarkedet er relativt bra.

Møreforsking Volda har sett nærmere på hvordan kommuner, i et fylke med høy sekundærflytting, arbeider med bosetting av flyktninger.

Flyktningene flytter oftere enn befolkningen ellers. Flyttestrømmen blant denne gruppen går i hovedsak fra distriktene til sentrale strøk på Østlandet.

Fem år etter at flyktningene blir bosatt, er Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og de fire nordligste fylkene, de fylkene som har mistet flest av de bosatte flyktningene.

Kommunal variasjon og tilgang på boliger

Studien til Møreforsking viser at kommunene organiserer arbeidet med bosetting av flyktninger svært ulikt, og at organisering ofte henger sammen med kommunestørrelse, antall bosettinger og om kommunen drifter asylmottak.

Det er stor variasjon i bruk av virkemidler, strategier og planarbeid i de ulike kommunene, noe som avspeiles i kommunenes bosettingsarbeid og flyktningenes tjenestetilbud. Den største utfordringen i kommunene, er i følge informantene, tilgang på boliger.

Store bedrifter som kjøper opp boliger til bokollektiv for arbeidsinnvandrere, samt privatdrevne desentraliserte asylmottak er blitt store konkurrenter på boligmarkedet for mange kommuner.

Lite kunnskap om Husbanken

Gjennom bruk av de ulike ordningene i Husbanken kan mennesker som er i en svak situasjon på boligmarkedet få hjelp til å skaffe seg en god bolig eller bli boende i sin bolig.

Studien til Møreforsking viser imidlertid svak kunnskap om Husbankens virkemidler blant mange sentrale bosettingsaktører i kommunene. Mangelfull kunnskap om virkemidlene svekker bosettingsarbeidet blant flyktninger. Det er et boligpolitisk mål at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, da å leie over tid kan være en fattigdomsfelle.

Mange flyktninger blir boende lenge i kommunale boliger, og får slik en dårligere boligkarriere enn de kunne hatt. Det er behov for mer kunnskap i kommunene, og satsning på innovative virkemidler for at flere flyktninger skal få mulighet til å kjøpe bolig.

Flyktningenes boevne

Flyktningenes boevne er en utfordring i de fleste kommuner. Mange flyktninger kommer fra land med helt andre boforhold enn Norge, og trenger veiledning i det å bo i en norsk bolig.

Kommunene bruker i dag lite ressurser på forebyggende boveiledningsarbeid for å styrke flyktningenes boevne, og konsekvensen blir ofte store økonomiske kostnader knyttet til renovering av flyktningboliger.

I mange tilfeller vil manglende boevne være manglende ventilering, dårlig vedlikehold, synlig søppel osv, noe som kan føre til at folk i nabolaget får et negativt inntrykk av flyktningene. Det kan igjen gjøre integrering vanskelig.

En statlig tilskuddsordning fra Husbanken til (forebyggende) boveiledningsarbeid vil trolig være et hensiktsmessig virkemiddel, både for kommunene og flyktningene.

Flyktningene er fornøyd

Felles for flyktningene er at de er relativt fornøyd med kommunen. De fleste kommer fra en situasjon med krig og flukt, og er fornøyde fordi de er trygge i Norge og fordi boligene generelt er langt bedre enn de er vant med.

De fleste flyktningene er tilfredse med den kommunale boligen, men ønsker å eie egen bolig av økonomiske årsaker.

Flere av flyktningene har imidlertid ikke fått noen kunnskap om Husbanken fra kommunen, om virkemidler som kan gjøre det enklere å etablere seg på boligmarkedet.

Arbeidsmuligheter

Arbeidsviljen er høy blant flyktningene i studien. Informanter i kommunene kan imidlertid fortelle at et generelt godt arbeidsmarked i en kommune/region, vil ikke nødvendigvis tilsi at det er lett å finne arbeid til flyktninger.

Mange flyktninger har manglende språkferdigheter, lav eller ingen utdanning eller yrkeserfaring og svake sosiale nettverk. Resultatet blir lavinntektsjobber og midlertidige ansettelser, som begrenser mulighetene for privatlån til kjøp av bolig.

I tillegg er arbeid en viktig inngangsport til deltakelse og integrering, som er viktig for at flyktninger skal bli boende i en kommune. Det vil slik kunne gi positive effekter for både kommunene og flyktningene med sterkere fokus på samarbeid mellom kommune, NAV og næringsliv for å få flyktninger i arbeid.

Trivsel og integrering

Flyktningene bor i integrerte byggefelt, og trives i bomiljøet. Over halvparten ønsker å bli boende i bosettingskommunen.

For de fleste flyktningene er vurderinger knyttet til nettverk og trivsel den viktigste årsaken til at de vil bli boende eller flytte. Noen av flyktningene i studien er relativt godt integrerte, mens andre er mer isolerte og ensomme.

Det formaliserte og organiserte organisasjonslivet oppleves særnorsk og ukjent for mange flyktninger. Verdien og forventningen om at alle barn skal delta i organisert aktivitet er fremmed for mange. Flere av nasjonalitetsgruppene organiserer seg i større grad internt blant egen nasjonal gruppe, i uformelle og løsere organiseringer.

Mangfold

Mangfold i religion og kultur handler ikke bare om kommunenes integreringstiltak, lokalbefolkningens holdninger og flyktningenes vilje og interesse for å bli inkludert.

Som alle andre, vil flyktninger gjerne være sammen med personer som har samme kulturelle og sosiale preferanser som dem selv, uten at det nødvendigvis bygger på skepsis eller motforestillinger.

Små kommuner med få møteplasser, kommuner med få flyktninger og kommuner med manglende etablerte nasjonalitetsgrupper, vil trolig ha større integreringsutfordringer enn andre kommuner. Større kommuner vil kunne ha utfordringer knyttet til segregering, ofte omtalt som ghettoer. Dersom en skal få god og varig bosetting, må integreringspolitikken tilpasses lokale forhold.

Hva må bli bedre i kommunene?

Kommunene har komplekse utfordringer, hvor både statlig og lokal politikk innvirker. Arbeidet er vanskelig å planlegge, og krever stor grad av samarbeid og planlegging på tvers av sektorer og nivå.

Med nesten en dobling i antall flyktninger som skal bosettes fra 2008 til 2009, og med et stort antall enslige mindreårige, har kommunene en formidabel jobb foran seg om målet er god og varig bosetting. Statlige virkemidler til bruk i bosettingen vil trolig få økt betydning i en stram kommuneøkonomi.

Hva angår kvalitet og utviklingspotensialet i kommunene, så viser studien til Møreforsking at flyktningenes egenerfarte kunnskap omkring bosettingsprosesser er lite benyttet.

Møreforsking ønsker med sitt nye prosjekt i samarbeid med Ålesund kommune å se nærmere på hvordan flyktningers erfaringer og ressurser kan brukes mer aktivt i kommunenes bosettingsarbeid.

Målet er nytenkning og kompetansebygging knyttet til flyktningers medvirkning, og prosjektet vil kunne ha nasjonal overføringsverdi. Flyktningene er en uutnyttet ressurs i kommunenes bosettingsarbeid.