– Med mindre du velger å bosette deg i et kloster sammen med en håndfull dedikerte munker og frigjøre deg fra alle dine tidligere hverdagslige gjøremål, vil forpliktelsene alltid følge deg, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)
– Med mindre du velger å bosette deg i et kloster sammen med en håndfull dedikerte munker og frigjøre deg fra alle dine tidligere hverdagslige gjøremål, vil forpliktelsene alltid følge deg, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

Hvorfor oppstår behovet for indre ro?

KRONIKK: Indre ro og tilstedeværelse er ikke alle forunt. Noen ganger kan det oppleves som et livslangt prosjekt bare å få oppleve én av delene.

Published

Den teknologiske utviklingen har langt på vei endret hverdagen slik vi en gang kjente den. Hvert ledige minutt, hvert tidsrom, blir nå forsøkt tettet med teknologi og sosiale plattformer vi kaller underholdning. Teknologien bidrar til en konstant strøm av ytre støy det har blitt vanskelig å befri seg fra. Dessuten formelig eksploderer frykten for å gå glipp av noe, frykten for å feile, frykten for ikke å gjøre ting bra nok, fort nok.

Samvittigheten får seg en real knekk hver gang kravene vi setter til oss selv ikke oppfylles. Samtidig blir hodepinen trykkende. Anspentheten har tatt et hardt grep i marg og bein. Følelsene skyves på avstand, og klumpen i brystet vokser om kapp med de overarbeidede skuldrene. Tiden er knapp - hverdagen er en kamp mot klokka, mot tålmodigheten. Utenfor banker ansvaret og forpliktelsene på døra, mens ubehaget og tomheten vokser seg større. Ingenting er lenger godt nok. Den såkalte veggen nærmer seg faretruende raskt.

Indre ro og tilstedeværelse er ikke alle forunt. Noen ganger kan det oppleves som et livslangt prosjekt bare å få oppleve én av delene. Dette er mer eller mindre et kort sammendrag av hva jeg oppdaget da jeg gjorde feltarbeid ved et buddhistsenter og taijisenter i Oslo.

På søken etter indre ro

«Jeg håper dere har fått muligheten til å gjøre ingenting mange ganger siden sist vi møttes», innleder kurslederen. En lett humring oppstår i rommet. På meditasjonsputene sitter mennesker som har forsøkt å finne roen i tidsklemma. Senke skuldrene. Puste. Mange som kommer til sentrene sliter med angst, flere føler seg utbrente, noen er periodevis deprimerte - men felles for alle er at de føler de «lever livene sine i hodet».

Hensikten med å delta på kursene var ikke overraskende å «komme ned i kroppen igjen». Ved å kjenne etter, ta daglige pustepauser, meditere jevnlig og anerkjenne kroppslige og sanselige reaksjoner var dette et håndgripelig prosjekt. Men ikke desto mindre et prosjekt. Ett de forstod ville ta tid.

Å haste med og slappe av

I øyeblikket jeg løp ut dørene av taijisenteret for å rekke meditasjonskurset på buddhistsenteret, innså jeg det surrealistiske i situasjonen. Her løp jeg, gatelangs og stresset fra den ene siden av byen, kun for å nå en time der jeg hadde mål om å finne tilbake til roen, på den andre siden av byen. Jeg så rundt meg - ble oppmerksom på den bestemte, raske gangen til menneskene rundt meg, med blikket festet halvveis inn i en lysende skjerm. Hvor mange kappløp med tiden, slik jeg selv gjorde?

Min egen oppdagelse av det paradoksale ved det hele, førte til at jeg ble oppmerksom når kursdeltakerne snakket om de helt hverdagslige tingene. Hva fylte de de hverdagslige tidshullene med? Jeg oppdaget at svært få lot seg styre av klokken, slik jeg selv hadde gjort den ettermiddagen.

Prioriteringene var færre, men viktigere. Selv om meditasjonen ble «enda en ting på gjørelisten», kjente de behovet og anså det som en hverdagslig nødvendighet.

Balansekunst

Når oppstod behovet for indre ro? Hvor kommer det fra? Hungeren etter indre ro, og troen på at den finnes, leker med tanken om at årsaken bak den stressede hverdagen er mulig å gjøre noe med.

«Jeg tror jeg ble utbrent fordi ting skjedde så fort rundt meg at jeg for det første aldri klarte å lage planer langt frem i tid, og det gjorde meg både sliten og deprimert, men også fordi jeg hadde tyve ting gående på én gang. Jeg følte at jeg aldri fikk gjort alt jeg skulle, og da fikk jeg dårlig samvittighet». Dette ble jeg fortalt av en jente i tyveårene som jevnlig deltok på de kostnadsfrie kursene på buddhistsenteret.

Hun hadde blitt tvunget til å gjøre ting langsommere, og begynte nå å bli god til å lytte til kroppens behov. Nå har hun funnet en balanse hun hevder er nødvendig for å skape seg en fremtid det er mulig å leve med.

Samfunnets kollektive ansvar

Tidsånden kursdeltakerne ble presentert for, var en de ikke lenger ønsket å ta del i. De fysiske og psykiske konsekvensene av den, var blitt synlig i og på kroppen. Et dysfunksjonelt samfunn skapte, ut fra deres erfaring, ikke-fungerende kropper. Mens de rettet en pekefinger mot samfunnet og situasjonen de var vitne til, var meditasjon, taiji og østlig filosofi en måte for kursdeltakerne å ta ansvar for sin egen psykiske og fysiske helse.

Sykdomstegnene i samfunnet, som angstlidelser, depresjon, utbrenthet i midten av tyveårene eller tidligere, er bare noen få eksempler på tendensene den raske utviklingen bidrar til. Samfunnet unnslipper det kollektive ansvaret for hvordan mange av dagens unge har det, og kravene de hele tiden søker å innfri. Rollene de forsøker å oppfylle.

I kjølvannet av samfunnsutviklingen, oppstår det i stedet et terapeutisk behov. Dette er behov meditasjon og taiji kan hjelpe å tilfredsstille.

Hvem tar skylda?

Ved at kursdeltakerne tar ansvar for egen psykisk helse, det ansvaret det øvrige samfunnet burde tatt på sin kappe - opprettholdes ikke det som det protesteres mot? Med forbehold om at dette kan lyde svært overforenklet, så mener jeg det logiske svaret må være «jo».

Med mindre du velger å bosette deg i et kloster sammen med en håndfull dedikerte munker og frigjøre deg fra alle dine tidligere hverdagslige gjøremål, vil forpliktelsene alltid følge deg. Ansvaret ovenfor deg selv, dine medmennesker og samfunnet er der for resten av livet. At samfunnet slipper å stå til ansvar for konsekvensene det fører til, er problematisk fordi det tillater det å fortsette.

Meditasjon og taiji bidrar til å dekke behovet for tilstedeværelse og indre ro. Dette ble helt nødvendig for å fungere optimalt i en ellers stresset hverdag, og som en forfriskende sideeffekt sa kursdeltakerne at de fikk et rikere indre liv og kontakt med kroppen igjen.