“Sekter” blir gjerne sett på som både rare og fæle. Dermed blir det rart at noen vil være medlemmer. Men vi vet faktisk en god del om dette etterhvert, og virkelighetens verden er ganske mye kjedeligere enn spekulasjoner.

Det slår sjelden feil. Et par-tre ganger i året gjør ett eller flere medlemmer av en eller annen religiøs bevegelse noe galt, og da er pressen kjapt på plass. Kombinasjonen religion og umoral appellerer. Men når religion og handling avviker hakket for mye, legger vi fort skylda på noe annet enn de individer som handler.

Da blir pinsemenigheten fort til “sekt”, og de velkjente temaene dukker opp: individuell (u)frihet, overvåkning, seksualitet, kjønnsmakt - og rekruttering. Når man arbeider med nye religiøse bevegelser er bildet stadig i endring, men noen tema går igjen. Vi bruker marginale grupper til å speile storsamfunnet i: se så frie og likestilte vi er!

Nettopp derfor, tror jeg, kommer også spørsmålet stadig tilbake: Hva er det som gjør at noen blir med i “slike bevegelser”? Jeg har ikke tall på de gangene jeg har fått spørsmålet. Forestillingene er mange, og ofte feilaktige, men vi vet faktisk etterhvert en del. Men det er hverken vanskelig eller pirrende.

Rekruttering, ikke fødsel

Medlemskap i nye religiøse bevegelser, som er de grupper som oftest risikerer å bli kalt for “sekt”, skiller seg litt fra andre religiøse grupper. Gruppene er ofte relativt nydannede der de opptrer, og det betyr at det ennå er få som er født inn i bevegelsen.

Det betyr at de må rekruttere medlemmer for å vokse og bli store. De færreste gruppene blir så gamle at de kommer så langt. De fleste går i oppløsning etter kort tid, uten å ha rekruttert noe videre.

Selve rekrutteringsprosessen har to hovedaktører: bevegelsen og det potensielle medlem. I tillegg spiller samfunnets forhold til religiøse avvik en rolle. Når toleransen er liten, fokuserer man gjerne mest på bevegelsen. Men ikke alle bevegelser er like interessert i å rekruttere aktivt, eller deres interesse går i bølger. Og det finnes mange strategier.

Noen strategier

Heaven’s Gate har gått over i historien som én av de mer spektakulære, etter at nesten hele gruppen begikk kollektivt selvmord i 1997. Gruppen var liten. Nesten alle de 41 medlemmene var langtidsmedlemmer fra den første rekrutteringsperioden på midten av 1970-tallet.

Den gang reiste stifterne Marshall Applewhite og Bonnie Lu Nettles rundt og holdt foredrag. De som ønsket, kunne følge etter dem om de kom umiddelbart. Noen videre oppmuntring til å bli med fikk medlemmene ikke.

De fleste som fulgte med i den første fasen falt da også fra, og senere utviklet lederne et mye striktere, kollektivistisk regime. Da sluttet de også å rekruttere. Det gikk nær to tiår før de gikk aktivt ut igjen, og da kun for en kort periode.

Andre har brukt andre metoder. Mange har sett den utadvendte, gaterettede rekrutteringen til Hare Krishna og andre, eller møtt Jehovas Vitner og andre som går fra dør til dør.

De færreste bevegelser gjør så lite for rekruttering som Heaven’s Gate gjorde, men noen gjør mindre. Det finnes lukkede, esoteriske grupper man må anbefales til, og iblant også selv må oppsøke. Deres “rekrutteringsstrategi” begrenser seg gjerne til litt litteraturproduksjon og litt forsiktig prat til interesserte venner eller kjente. Den siste strategien er, som vi skal se, ikke nødvendigvis den minst vellykkede.

Rett budskap til riktig marked

En annen side ved rekrutteringsstrategier er hva slags “marked” man retter seg mot. En pinsemenighet vil ikke nødvendigvis være en umiddelbar “hit” på Alternativmessen, og Soko Gakkai rekrutterer neppe så lett fra Misjonsforbundet.

David Koresh og hans disipler i Branch Davidians i Waco tilhørte en gruppe som i sin tid brøt ut fra syvendedags adventister. Når de forsøkte å rekruttere nye medlemmer utenfor gruppen, var det blant adventister de hadde størst suksess. Skiftet til ny religiøs identitet skjer lettest mellom to overbevisninger som ikke er alt for ulike.

Vi kan trekke det videre. Nye religiøse bevegelser blir også ofte ganske sosio-kulturelt ensartede. De rike og velutdannede snakker ofte bedre med likesinnede i lignende alder, og det er de ikke alene om. Samtidig er det også lettere å snakke med dem man kjenner fra før, og løst anbefale dem å “komme på møte”.

Men er de normale?

Mange har lurt på om “sektrekrutter” kan være normale. Er de ikke spesielt sårbare, idealistiske mennesker som blir “lurt inn” av manipulerende ledere? Kan ikke det at de går inn i grupper som stiller høye krav være tegn på det?

Ikke nødvendigvis. Det ser ut til at det stort sett er normale mennesker som blir medlemmer av religiøse bevegelser, også de som stiller høye krav til medlemmene.

Det er noen enkle faktorer som virker: Stiller man høye krav om tilpasning, deltagelse og aktivitet, så skreller man fort av dem som har så store avvik at de ikke fungerer. Man blir også kvitt dem som ikke er interessert i å ofre seg så mye for bevegelsen.

Dermed blir det færre friryttere som kan snylte på goder skapt av de andre. Kravene gjør det mer attraktivt for dem som har slike interesser, ikke mindre.

Når det gjelder hjernevask og forføring er svaret også kjedelig. Fortellinger om medlemskap i religiøse bevegelser dreier seg gjerne om frelse og fortapelse, enten det er de utenfor eller innenfor som forteller.

Religionsvitenskapelige funn er mindre spennende. Vi finner få hypnotiske personligheter og esoteriske rekrutteringshemmeligheter. Det er derimot én helt vesentlig faktor i rekrutteringen til nye religiøse bevegelser, og det er personlige bånd.

Personlige bånd

Både gatemisjon, dør-til-dør-misjon, foredrag og andre rekrutteringsstrategier har størst sjanse til å få suksess om man knytter personlige bånd mellom medlemmer av bevegelsen og den potensielle rekrutt.

De fleste bevegelser som har kommet noen vei har dermed gjerne sørget for at det er en møteflate mellom etablerte og potensielle medlemmer. Der kan den potensielle rekrutten både få et slags innblikk i hva bevegelsens medlemmer tror og gjør, men ikke minst kan rekrutten få positiv oppmerksomhet, “ta del i fellesskapet”, noe som øker sjansen for at han eller hun ønsker å bli.

Langt de fleste som blir med i en religiøs bevegelse har familie, venner eller kjente på innsiden fra før. Og hvis man ikke danner sterke personlige bånd til andre medlemmer av bevegelsen, er det meget stor sjanse for tidlig frafall. Mindre intens samhandling med andre medlemmer gir mindre gruppeidentitet og økt sjanse for frafall.

Ungdom og tilhørighet

Når grupper dannes gjennom allerede eksisterende nettverk, så har gruppene hver for seg en tilbøyelighet til å bli relativt homogene. Dette ser spesielt ut til å gjelde aldersfordeling. Medlemmer av nye religiøse bevegelser tilhører helst aldersgruppen fra slutten av tenårene frem til midten av tyveårene.

Det henger sammen med flere ting. Ungdom i denne alderen er ferdige med grunnutdanning, har liten tilbøyelighet til å ha stiftet familie, er mer på flyttefot, mindre i fast job og oftere i studier enn andre deler av befolkningen. Tilsammen gir det en profil som sier at de som gruppe har mindre fast sosialt nettverk. Gruppetilhørighet og et “nytt” nettverk er nettopp noe av det en bevegelse tilbyr.

De færreste rekrutter til nye religiøse bevegelser er aktive i en annen religion fra før. For at man skal finne en bevegelse attraktiv, hjelper det at man har en religiøs bakgrunn, samtidig som man ikke for øyeblikket har noen klar tilhørighet.

Det sier seg egentlig litt selv. Den som lever et meget aktivt liv, der én identitet spiller en vesentlig rolle, vil vanskeligere ha lyst og tid til å tilegne seg en ny, konkurrerende identitet. Når man allerede tilhører en gruppe, så er det en viss sosial kostnad ved å skifte tilhørighet.

Utdanning

Det kan også være en kulturell og intellektuell kostnad ved å tilegne seg den kunnskap som skal til for å bli akseptert som fullverdig medlem av en fremmed religion. Det kan være med på å forklare hvorfor rekruttene typisk er bedre utdannet enn gjennomsnittsbefolkningen.

Det er mer usikkert om de avviker fra gjennomsnittet for sin (yngre) aldersgruppe, men siden de fleste rekrutteres fra høyere sosiale lag, så er det ikke usannsynlig.

Man har spekulert i at utdannelse gjør ungdom både mer sosialt tilgjengelig ved å flytte dem fra et sosialt miljø, og mer intellektuelt åpne ved at studier lærer dem å møte ny kunnskap på en mindre fordomsfull måte. Det er mulig, men det er langt fra sikkert at utdannelse er en nødvendig variabel.

Rasjonelle valg?

En viktig nyere teori innen religionssosiologien er knyttet til rasjonelt valg. Når mennesker velger å delta i aktiviteter og grupper, så gjør de det for å maksimere sitt eget utbytte. Det betyr at vi bør se etter håndgripelige gevinster ved medlemskap.

En vesentlig slik gevinst er nevnt over: Deltagelse i et fellesskap av noenlunde likesinnede, der alle er med på å både yte og nyte. I tillegg kan noen tilby alternative karrieremuligheter, økonomiske gevinster, makt, og for noen tilfeller, økte seksuelle muligheter. Bare fordi gruppen er religiøs må ikke alle gevinster ved medlemskap være religiøse!

Det betyr ikke at teorien er avvisende til religion, eller vil anse de religiøse motivene for uvesentlige. Tvertimot foreslår dens fremste forkjemper, Rodney Stark, at religion har unike fordeler som forenende ideologi ved at den lover endelige løsninger på menneskets problem: Alt dette, men også Guds rettferdighet og evig liv!

Religion!

Det er selvfølgelig også religiøse faktorer med i spillet. Det kan for eksempel se ut til at mennesker fra en sterkt religiøs bakgrunn, men som av ulike grunner befinner seg noe utenfor en praktiserende gruppe, er mer tilbøyelige til å søke mot religiøse grupper som stiller sterke krav til medlemmene.

Dette passer inn i en eldre, dominerende teori om religiøs omvendelse til “sekt”-bevegelser, Lofland-Stark-modellen. Der tenkte man seg at det var nødvendig at mennesker var i en livsfase der de sto overfor et problem, at de inntok et religiøst problemløsningsperspektiv, og søkte mot religiøs mening.

Det høres umiddelbart rimelig ut at mennesker som oppfatter seg som religiøse vil søke seg mot en religiøs gruppe. Og det er da ikke urimelig å tolke en del av de funn man har på en slik måte.

Hvis vi ser på såvel personlig bakgrunn som de påstander som er fremkommet om medlemmer, så ser det ut som om religiøsitet spiller en rolle. Sektmedlemmer kommer for eksempel jevnt over fra stabile, konvensjonelle familier, og blir bedømt som over gjennomsnittlig idealistiske for sin aldersgruppe.

Umodenhet?

De blir også ofte bedømt som noe emosjonelt umodne, og “sekten” får funksjon som “erstatningsfamilien” som gir de klare grenser de søker etter å ha forlatt familien. (Her er imidlertid mange personlige, situasjonsbetingede og usikre faktorer inne i bedømmelsen.)

Kombinasjonen idealisme og umodenhet kan da bli en faktor i sterkt religiøse problemløsningsperspektiv, der religion blir løsning på alt.

Personlig er jeg mer enn litt usikker på dette. Årsaken er at de fleste slike “personlighetsdata” både er vanskelig å samle inn og analysere på en pålitelig måte, og at de nesten alltid er samlet inn i etterkant.

I fortellingene om omvendelse spiller typisk det religiøse budskapet og religiøse opplevelser viktige roller. Når man har fulgt potensielle rekrutter over tid, viser disse elementene seg å spille liten rolle. De er primært noe man forteller om (og tror på) etter at man har lært sin medlemsrolle, men de er mindre essensielle underveis. Da er det primært de sosiale båndene som ser ut til å være viktige; man lærer seg å tro og mene som sine venner.

Livskriser?

Spørsmålet om pålitelighet kan reises også til et annet personlig moment, at “omvendelser” kommer i forbindelse med en livskrise. På den personlige fortellings nivå finnes så mange slike beretninger at man skulle tro det var unødvendig å tvile.

Men slike fortellinger inngår i omvendelsesberetninger som genre. Det blir forventet at man forteller på en slik måte. Når man “nå” befinner seg i lyset, så blir det som gikk forut lett et fortvilelsens mørke. Ikke at slike elementer er helt fraværende.

Det finnes forskning som viser en sterk sammenheng mellom livskriser og søken mot tette religiøse grupper. Sammenhengen varierer med hva slags grupper vi snakker om og deres anseelse i samfunnet. Hvis den sosiale kostnaden med å bli medlem er høy, skal det mer til, og da kan elementer som livskriser hjelpe til.

På den annen side er det uklare kriterier for hva som skal gjelde som “livskrise”. Mennesker gjennomlever jevnlig ulike former for “kriser”, og hvis de alle kan brukes ad hoc når noen gjør noe litt uventet, så mister “livskrise” etter mitt skjønn forklaringspotensial.

Hva med hjernevask?

Religionsvitere er ikke så veldig begistret for hjernevask-teori som forklaring på religiøs rekruttering. Det er det mange årsaker til. En av dem er at den fungerer dårlig som forklaring på selve rekrutteringen.

De aller færreste av dem som blir utsatt for ting som har blitt kalt “hjernevask”-prosedyrer har blitt medlemmer. Derimot kan det være sterkt konformitetspress og ulike grader av tvangsprosedyrer innad i enkelte, utvalgte grupper, men det gjelder mest når man allerede er medlem.

I tillegg er det noen problemer med de fleste formuleringer av hjernevaskteorier. Noen inneholder eksotiske og usannsynlige teorier om psyken, andre samsvarer bare dårlig med empiri, eller har ensidig fokus på bevegelsen fremfor rekruttens motiver. Mest av alt har vi stort sett allerede bedre og mer utfyllende forklaringer på plass, og trenger slike teorier lite for de fleste formål.

Kort sagt virker de fleste tilslutninger til nye religiøse bevegelser og “sekter” å være basert på frivillig tilslutning, der rekruttene bevisst eller ubevisst følger et behov for sosiale nettverk. De søker seg mot dem som ligner, ut fra bakgrunn og alder, og de adopterer etterhvert de oppfatninger om verden som passer der de er.

Når de søker seg mot de strengere bevegelsene, har det nettopp fordelen av at man møter krav, likesinnede, rene kategorier, mindre grunnleggende kritikk av verdensoppfatningen - samtidig som døgnet og livet fylles. Uansett om det virker undertrykkende, merkelig, skremmende, og usunt på oss utenfor. Og uavhengig av om det iblant får noen skremmende og usunne utslag. Vårt ubehag er faktisk en del av dynamikken som kan gjøre det attraktivt.

Les mer…

Barker, Eileen. 1995. New Religious Movements. A Practical Introduction. London:HMSO.
Dawson, Lorne L. (red.). 2003. Cults and New Religious Movements. London: Blackwell.
Stark, Rodney & William S. Bainbridge. 1985. The Future of Religion. Berkeley: University of California Press.
Religious Movements