Da innbyggerne i Québec stemte over uavhengighet i 1995, tok folk til gatene. Resultatet ble et knapt flertall, på 50,58 prosent, mot uavhengighet, og en skyhøy valgdeltakelse. Situasjonen er annerledes i 2018. (Foto: Ryan Ryan Remiorz / Associated Press / NTB scanpix)
Da innbyggerne i Québec stemte over uavhengighet i 1995, tok folk til gatene. Resultatet ble et knapt flertall, på 50,58 prosent, mot uavhengighet, og en skyhøy valgdeltakelse. Situasjonen er annerledes i 2018. (Foto: Ryan Ryan Remiorz / Associated Press / NTB scanpix)

Er valget i Québec separatismens død?

KRONIKK: Mandag er det valg til Québecs nasjonalforsamling, men i år er det færre enn noensinne som vil at provinsen skal løsrive seg fra resten av Canada. Hva har skjedd?

Published

De siste årene har det blåst nasjonalistiske og separatistiske vinder over Europa. Katalanere og skotter har avholdt folkeavstemninger om uavhengighet, og et flertall briter har stemt for at Storbritannia skal melde seg ut av EU.

I Québec, der uavhengighetskampen har rast i over 50 år, ser det ut til å gå motsatt vei: I den pågående valgkampen er det nesten ingen som snakker om løsrivelse fra Canada. Er drømmen om et selvstendig Québec død?

«Jeg er ikke kanadier; jeg er quebecer»

I over 50 år har det som kalles «la question nationale» satt dagsorden for politikken i Québec: Skal den franskspråklige provinsen løsrive seg fra Canada eller ikke? Du skal ikke reise langt fra storbyen Montréal før du møter et brennende engasjement for provinsens uavhengighet.

«Je ne suis pas Canadien; je suis Québécois» – «Jeg er ikke kanadier; jeg er quebecer» – er et refreng som går igjen hos svært mange.

Helt siden 1970 har to sentrumspartier vekslet på makten i Québec: Det føderasjonsvennlige le Parti libéral du Québec (PLQ) og separatistpartiet le Parti québécois (PQ). To folkeavstemninger om uavhengighet har funnet sted, og debatten om en mulig tredje folkeavstemning har alltid stått sentralt når det er valg.

Unge velgere vil ha utdanning over uavhengighet

Men i år har noe skjedd. En fersk meningsmåling viser at uavhengighetsspørsmålet i liten grad interesserer unge velgere. De er mer opptatt av utdanning, helse og miljø. Og hvis man først ber dem uttale seg om «la question nationale», svarer bare én av fem at de er tilhengere av løsrivelse.

Hva så med resten av befolkningen? En meningsmåling gjennomført tidligere i år viser at kun en fjerdedel er sikre på at de ville ha stemt for uavhengighet hvis det ble organisert en folkeavstemning i år.

Nye partier i nye tider

I tillegg har to nye partier kommet til de siste årene: Først Québec solidaire (QS), som ble stiftet i 2006. Det er også et separatistparti, men det står klart til venstre for PQ, og dermed er separatisttilhengerne delt i to partier.

Deretter ble høyrepartiet Coalition Avenir Québec (CAQ, Koalisjon for Québecs fremtid) stiftet i 2011. Det argumenterer for en strengere innvandringspolitikk og en hardere linje mot sentralregjeringen i Ottawa. Men det ønsker ikke en løsrivelse fra Canada.

Og i årets valg er det de to motstanderne av uavhengighet, PLQ og CAQ, som kniver om regjeringsmakten. Med separatistene i PQ og QS et godt stykke bak.

Provins med liten innflytelse

Men hvorfor har tilhørigheten til Canada i så mange år vært et viktig spørsmål for quebecerne? Hvorfor fremstår det som mindre viktig i dag? Og betyr den avtagende interessen for uavhengighetsspørsmålet at drømmen om et selvstendig Québec er død? For å forstå hvorfor mange quebecere i så lang tid har ønsket løsrivelse fra Canada, må vi ta en rask titt på provinsens historie.

De første kolonistene som kom til Québec, var franskmenn, og frem til slutten av syvårskrigen i 1763 var provinsen en del av kolonien La Nouvelle-France. Da ga Paris-traktaten området til England, og det fikk navnet The Province of Quebec. Men innbyggerne beholdt det franske språket, kjempet for de franskspråkliges politiske rettigheter, og gjorde i 1837-38 regelrett opprør mot de engelske koloniherrene.

Da føderasjonen Canada ble etablert i 1867 fikk Québec sin egen provinsforsamling. Likevel fikk de franskspråklige kanadierne aldri noen innflytelse i føderasjonen.

Stille revolusjon ga makten tilbake til befolkningen

Dette tok slutt i 1960, med den såkalte «révolution tranquille» – den stille revolusjonen. Da vant den progressive Jean Lesage valget, og gjennomførte en rekke reformer. Ved å nasjonalisere store deler av industrien – som tidligere var dominert av private engelskspråklige aktører – arbeide aktivt for å utjevne sosiale forskjeller, og satse på en ambisiøs språk-, kultur- og utdanningspolitikk, ga de nye makthaverne den politiske, økonomiske og kulturelle makten tilbake til den franskspråklige befolkningen. Og de var ikke lenger «fransk-kanadiere», men «Québécois» – quebecere.

Mange quebecere ville imidlertid ikke nøye seg med en stille revolusjon. I 1963 ble Front de libération du Québec (Québecs frigjøringsfront, FLQ) dannet, og frem til 1970 ble enkelte av dens væpnede fraksjoner beryktet for bombeattentat, bankran og kidnappinger.

Jean Lesage (til høyre) med Londons borgermester i 1963, Ralph Perring. (Foto: Topfoto / NTB scanpix)
Jean Lesage (til høyre) med Londons borgermester i 1963, Ralph Perring. (Foto: Topfoto / NTB scanpix)

Stemte mot selvstendighet med syltynt flertall

Samtidig så også en fredelig uavhengighetsbevegelse dagens lys, med opprettelsen av separatistpartiet PQ i 1968.

PQ vant valget til provinsens nasjonalforsamling i 1976, og begynte straks å forberede en folkeavstemning for uavhengighet fra Canada. Den ble avholdt i 1980, og endte med seier for føderalistene: 59,6 prosent mot 40,4 prosent. Senere ble separatistene kritisert for å ha vært for forsiktige og vage i forberedelsen av folkeavstemningen.

På andre forsøk, i 1995, hadde de lært av gamle feil. Forsøkene på å forhandle frem avtaler med Ottawa for å gi Québec større grad av selvstyre førte ikke frem (delvis grunnet aktiv motstand fra separatistene), og etter at PQ vant valget i Québec i 1994, stilte de et klart og tydelig spørsmål til provinsens befolkning: «Vil du at Québec skal bli selvstendig?»

Lokalmyndighetene forberedte løsrivelsen grundig, og valgkampen ble knallhard. Lenge så det ut som om separatistene skulle gå av med seieren, men til slutt – etter det som av mange ble ansett som utillatelig påvirkning fra Ottawas side – ble det et knapt flertall, på 50,58 prosent, mot uavhengighet. Valgdeltakelsen var på skyhøye 93,52 prosent.

Canada har vist vilje til kompromiss

Men hvorfor oppfattes ikke uavhengighetsspørsmålet som så viktig i dag? For det første fordi sentralregjeringen Ottawa siden 1995 har gått Québec i møte på mange punkter.

Viljen til å finne kompromisser er kanskje større her enn i mange europeiske land. Blant annet vedtok den kanadiske nasjonalforsamlingen i 2006 ved lov at «quebecerne utgjør en nasjon innad i det forente Canada». I tillegg mener flere og flere velgere at diskusjonen om uavhengighet har tatt fokuset vekk fra viktigere saker.

Ifølge den nyeste meningsmålingen er velgerne i dag først og fremst opptatt av helsesystemet. Deretter kommer skatter og avgifter, økonomiforvaltning og utdanningssystemet. Stadig flere ønsker også et alternativ til de to sentrumspartiene som har delt makten mellom seg siden 1970.

Ser fortsatt på seg selv som quebecere

Er så drømmen om et selvstendig Québec død? Det er ikke så lett å si. Selv om separatistpartiene PQ og QS hver for seg ligger langt bak de to andre partiene, oppnår de samlet 36 prosent av stemmene, ifølge den ferskeste meningsmålingen. Og selv om bare en femtedel av de unge velgerne ønsker uavhengighet, vil et klart flertall av dem ha flere fordeler for Québec som kanadisk provins.

Godt over halvparten av de unge velgerne anser seg først og fremst for å være quebecere, ikke kanadiere, og fire av fem quebecere har fransk som eneste morsmål, ifølge en annen måling.

Hvis denne gruppen føler at regjeringen i Ottawa ikke gjør nok for dem, er det ikke umulig at flere og flere etter hvert trekker mot separatistpartiene. Så drømmen om et selvstendig Québec er nok ikke død. Men den er inntil videre først og fremst en drøm.