Ytre Hvaler nasjonalpark omfatter et areal på cirka 354 km2 hvorav det aller meste består av sjøarealer.

Kun en mindre del av parken ligger på land. I følge Miljøverndepartementet utgjør de marine verdiene et sentralt vernemotiv.

Opprettelsen av Ytre Hvaler nasjonalpark er et flott og viktig tiltak. Når det er sagt, så tar vi til orde for at man utnytter det potensialet parken har til å gjennomføre mer konkrete bevaringstiltak for arter og økosystem som er under sterkt press.

Svensk motstykke

På svensk side, og med tilstøtende grense til Ytre Hvaler nasjonalpark, ligger Kosterhavets nasjonalpark. Opprettelsen av denne parken ble vedtatt av den svenske riksdagen 19. mars 2009. Denne parken består også i hovedsak av sjøarealer.

Sammen utgjør de to nasjonalparkene Norges og Sveriges første transnasjonale nasjonalpark. De to områdene utgjør et sammenhengende system og er svært like med tanke på artsmangfold, undersjøiske habitater og landskapstyper.

Dermed skulle forholdene ligge svært godt til rette for interregionalt samarbeid på tvers av landegrensene om forvaltning og ikke minst om forskning innenfor områdene. Sveriges motstykke til Direktoratet for naturforvaltning, Naturvårdsverket, har i samarbeid med en rekke instanser utarbeidet forvaltningsplanen for Kosterhavets nasjonalpark.

Blant andre var Universitet i Göteborg med i utformingen av de marine delene av planen. Et sentralt punkt i den svenske planen er intensjonen om å benytte adaptiv forvaltning som et prinsipp i Kosterhavets nasjonalpark.

Mål, tiltak, overvåkning og justering

Adaptiv forvaltning innebærer at man: (1) definerer klare mål for vern og forvaltning, (2) innfører tiltak for å nå disse målene, (3) kontinuerlig overvåker målene og (4) justerer tiltakene dersom målene ikke blir nådd. Dette skjer i en prosess som stadig repeteres.

Den adaptive forvaltingsmodellen er en struktur som på en systematisk måte gjør det mulig å teste hypoteser og frembringe ny kunnskap. Tiltak og mål kan dermed justeres basert på de resultater som frembringes i en kontinuerlig læringsprosess. Sagt med andre ord: i et adaptivt forvaltningsregime er forskning en integrert del.

Modellen bygger også på at man involverer de interessegruppene som berøres av mål og tiltak i beslutningsprosesser. Fordelen med en slik forvaltningsmodell er at både vitenskaplig og mer erfaringsbasert kunnskap kommer til nytte. Lokal deltagelse og mulighet til å påvirke øker også aksepten hos berørte interessegrupper slik at tiltak og regler etterleves.

Norsk forvaltningsplan på høring

Forvaltningsplanen for Ytre Hvaler nasjonalpark er på høring i disse dager med frist 21. januar. I følge planen som nå er på høring er adaptiv forvaltning ikke tatt med som et forvaltningsprinsipp, og heller ikke nevnt i teksten. Planen inneholder likevel ambisiøse bevaringsmål for marine arter. For eksempel:

”Innen 2020 skal det finnes en livskraftig bestand av fisk. Dette innebærer bl.a. at: Antall naturlig forekommende fiskearter skal opprettholdes. Bestanden av kommersielle fiskearter og arter viktig for fritidsfiske skal øke. Bestanden av rødlistede fiskearter (både de kommersielle og de ikke-kommersielle) skal øke. Innen 2020 skal hummerbestanden økes til god økologisk tilstand. Innen 2020 skal bestanden av reke og sjøkreps være i god økologisk tilstand.”

Forvaltningsplanen beskriver ikke hvordan disse målene skal nåes. Teksten sier simpelthen at:

”Det er […] en utfordring å tilrettelegge og forvalte de marine ressursene slik at bestanden av rødlistede fiske- og krepsdyrarter øker.” Og at: ”…dette [er] utfordringer som forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken må løse i samarbeid med andre myndigheter f.eks. fiskerimyndighetene.”

Det ville ha vært meget positivt om intensjonen om å bruke adaptiv forvaltning også kom til å gjelde for Ytre Hvaler nasjonalpark. Den endelige forvaltningsplanen må eksplisitt gi rom for utstrakt eksperimentell forskningsaktivitet med fokus på effekter av bevaringstiltak, dersom bevaringsmålene skal kunne overvåkes.

Bevaring av hummer

Innenfor Ytre Hvaler nasjonalpark finnes allerede et marint bevaringsområde for hummer, Kvernskjær. Dette ble opprettet 19. september 2006, samtidig med tre andre bevaringsområder for hummer i andre deler av Skagerrak, som resultat av et samarbeid mellom Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og lokale yrkesfiskere.

Innenfor disse områdene er kun krokfiske tillatt. Bakgrunnen for opprettelsen av disse områdene var et behov for kunnskap om lokale effekter av hummervern. Gjennom et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd, og i samarbeid med Havforskningsinstituttet, Universitetet i Göteborg og Fiskeriverket har vi vært med på oppfølgingen av Kvernskjær og de andre bevaringsområdene for hummer.

Høsten 2009 hadde Havforskningsinstituttet samlet inn data fra områdene i til sammen seks år; tre år før vernet trådte i kraft og tre år etter. Prøvefisket viste en markant økning i forekomst av hummer inne i bevaringsområdene. I kontrollområdene, der fiske etter hummer er tillatt, har vi ikke sett den samme økningen. Gjennomsnittsstørrelsen på hummeren har også økt i bevaringsområdene.

I internasjonale faglige fora er det i dag bred enighet om de positive effektene av å etablere marine bevaringsområder. Vitenskaplig dokumentasjon av effektene slike områder har på arter og artsmangfold har nådd et nivå som tilsier at dette verktøyet bør tas i bruk, som en del av en økosystembasert forvaltningsmodell.

Likevel er det behov for å dokumentere hvordan bevaringsområder fungerer for relevante arter i våre farvann. Dette arbeidet er bare så vidt påbegynt, i første omgang med fokus på hummer. Samtidig har faget bevaringsbiologi blitt et veletablert felt innen biologien som nå undervises ved universiteter verden over, også ved Universitet i Oslo.

Lokale bestander og økosystemer

Nyere forskning viser til stadighet at marine arter er delt inn i lokale, stedegne bestander. De siste årene har genetisk forskning utført ved CEES og Havforskningsinstituttet vist at kysttorsken i Skagerrak er delt inn i geografisk adskilte bestander.

Forskningen har vist at hver fjord har sin torskebestand. Flere av disse lokale bestandene er under sterkt press og noen ser ut til å forsvinne. Dette er dessverre også tilfelle for kysttorsken i ytre deler av Oslofjorden, Hvaler og langs Bohuslänkysten i Sverige.

Fiskeridirektoratet arbeider for tiden med nye forvaltningstiltak for kysttorsk, og vern i bevaringsområder er et mulig tiltak som diskuteres i samarbeid med forskningsmiljøene. Det synes naturlig at Ytre Hvaler nasjonalpark tar mål av seg til å innføre relevante tiltak for torskebestanden i området.

Dette fordrer et tett samarbeid med fiskerimyndighetene. Konkrete bevaringsområder for kysttorsk innenfor parken kan være en viktig brikke i forskningsarbeidet som må gjøres for å kunne forstå hvorfor kysttorsken er i tilbakegang.

Sektorsamarbeid

Det er et paradoks at bevaringsområdet for hummer rundt Kvernskjær, det strengeste fiskeriregulerte området innenfor nasjonalparken, hverken er tatt med i forskriften for Ytre Hvaler nasjonalpark eller i kartet som er tilgjengelig.

Forskrift for fredningsområder for hummer er hjemlet i havressursloven (forvaltet av Fiskeri- og Kystdepartementet) mens forskrift om vern av Ytre Hvaler Nasjonalpark er hjemlet i naturmangfoldloven (forvaltet av Miljøverndepartementet). Det kan se ut som om disse to sektorers lover ikke har blitt samkjørt i tilstrekkelig grad.

I tillegg til å bli en god øvelse i sektorsamarbeid for Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet og de øvrige berørte parter representerer Ytre Hvaler nasjonalpark en unik mulighet til å utforske potensialet i områdebasert forvaltning.

Dette forutsetter at forskningsmiljøene blir invitert til å delta i prosessen og at de ulike sektormyndigheter streber etter å integrere sine reguleringer på en effektiv og hensiktsmessig måte.