Det dukker stadig opp debatter om klær, kropp og påkledning i norsk skole og samfunn for øvrig. Problemet er både for mye klær som hijab og niqab og for lite klær, seksualisering og kroppspress og problemer med dusjing, mobbing, dyre merkeklær, vesker og ballkjoler.

Felles for debattene er at det fra politisk hold er uvanlig stor vilje til å bruke sterke reguleringstiltak - som forbud. Nå sist mot retusjert reklame og niqab. Et annet sterkt fellestrekk ved debattene er manglende kunnskapsgrunnlag, og manglende vilje til å se fenomenene i helhet og sammenheng. Denne smalsporede markeringspolitikken kan komme fra både høye og venstre.

Forskning brukes for å legitimere politiske vedtak

Det er ikke foretatt noen helhetlig undersøkelse av påkledning (og avkledning) i norsk skole. De ulike forslagene og vedtakene om forbud kommer etter debatter i partier og interesseorganisasjoner. I den grad det henvises til forskning, er det små undersøkelser og liten sammenheng mellom begrensninger i undersøkelsene og de konklusjoner som trekkes.

Et eksempel på dette er påstander som at «en SIFO-rapport viser at det er sammenheng mellom reklame, kroppspress og psykisk helse,» noe Freddy Andre Øvstegård, stortingsrepresentant for SV, sa til NRK .

Dette er galt. Dette er en liten undersøkelse fra 2014 som ikke omfatter psykisk helse. Det nærmeste som i selve undersøkelsen støtter en slik påstand, er svar på et spørreskjema til 240 elever. «85% av jentene og 30% av guttene svarer at de opplever kroppspress.» Derimot står det i rapporten at annen litteratur peker på en sammenheng mellom kroppspress og psykisk helse.

Rapporten har ikke materiale til å si noe om forbud mot retusjert reklame vil være et egnet tiltak til å redusere presset, for eksempel sammenlignet med regulering av elevenes egen påkledning. Likevel brukes den til å legitimere et bestemt politisk vedtak

For lite kunnskap om klær i skolen

Fokuset på enkeltplagg som hijab er stort, og knyttet til sterke følelser, hat og trakassering, trusler om vold og altså politisk vilje til forbud.

Hva er det egentlig med hijab som vekker så sterke følelser blant de som oppfatter seg som forvaltere av norsk kultur? Å forstå dette som et ”religiøst plagg” er en av en rekke mulig fortolkninger. Litt på avstand er det underlig at dette plagget får så mye oppmerksomhet, samtidig som vi vet så lite om hvordan påkledningen i norsk skole fungerer. Vi vet ikke hvordan det er for flertallet, elever med annen kulturell bakgrunn eller de med dårlig råd.

Hvor lett er det å håndtere skidager, uteskole i all salgs vær, eller skoleball med dypt nedringede kjoler og bar hud? Er det hijab eller helt andre plagg som bidrar mest til seksualisering av barnas påkledning?

Vi regulerer klesbruk i andre deler av samfunnet

Vi har en sterk tradisjon for regulering av klær og utseende i andre offentlige institusjoner som barnehage og forsvar.  I barnehagen er målet at barna skal kunne leke ute uavhengig av vær. Derfor er de utstyrt med vann og vindtette klær, ekstra votter og ull innerst. Foreldre kan ikke uten videre velge bort luer og regntøy i barnehagen, slik det praktiseres i skolen. 

I militæret er reglene ikke bare knyttet opp til selve klærne, men også sminke, smykker og hår. Det finnes med andre ord rikelig med mulighet for å sammenligne fraværet av regulering i norsk skole med regulering av klær i andre norske institusjoner – eller med skolepåkledning i andre land der uniformering praktiseres.

Bør skoleelever være kledd for å være aktive?

Økt fysisk aktivitet i skolen er et politisk mål. Alle vet at for å være aktiv, trengs egnet tøy. Dette gjelder ikke bare i gymtimer, men for hele skoledagen. Likevel er det ikke gjort undersøkelser av hvordan påkledningen av barn bidrar til eller hemmer fysisk aktivitet.

Ville det være en fordel av barn (som i barnehagen) var kledd for fysisk aktivitet hele dagen? Eller er det bedre med skifting mellom passive og fysiske (gym) aktiviteter? I hvilken alder bør dette skje, og bør det også stilles krav til klærne utenom gymtimen? Er det mulig at strengere regulering av klær med forankring i behovet for fysisk aktivitet kan bidra til å lette presset på klær som en estetisering og seksualisering av kroppen?

Mellom den norske praksisen ”alt er lov” og full uniformering, er det stort mulighetsrom.

Forbudene vi har, fungerer ikke

At fokuset på kropp og utseende er for stort og i særlig grad rammer kvinner både i skolen og samfunn for øvrig, er det liten tvil om. Å forby retusjert reklame, eller reklame for kosmetiske inngrep synes å være både vanskelige og smale tiltak, i en verden full av bilder og svært enkel tilgang på retusjering både av bilder og kropper.

Viljen til å regulere klær og reklame for klær generelt, er svært lav. Det finnes ingen forbud eller merkeordninger for genmanipulerte produkter, eller pålagt informasjon om miljøgifter, myndigheter reagerer ikke på markedsføring der forbruker lures til å tro at produkter er norske . Brudd på fibermerkingsloven, for eksempel i form av å markedsføre viskose som «bambus» passerer også glatt. De reglene vi har innen reklamasjon fungerer dårlig.

Allerede eksisterende lover som miljøinformasjonsloven, er ikke verdt det papiret det er skrevet på. Denne loven gir forbrukere rett til informasjon om alt fra produksjonsprosesser til innholdet i de produktene som brukes og omsettes. Men hvem tror de får svar på dette om de tar en tur på Mega og spør hvilke kjemikalier som er brukt ved innfargingen av de sorte sokkene som selges der?

Vår erfaring er at de muligheter som allerede finnes i eksisterende regelverk for å holde markedsføringen av klær og andre produkter forbundet med utseende litt i tømmene, ikke utnyttes. Her er det fritt fram med kapitalistisk jakt. Og viltet er dessverre for det meste unge jenter. Mange av dem ser ut til å trenge både mer mat og mer klær.

Det bør være gode grunner til å regulere klesbruk

Vi er for regulering av klær i de sammenhengene hvor det har en funksjon. Men regulering bør komme som resultat av en kunnskapsbasert og helhetlig politikk. Viktige politisk mål som fysisk og mental helse, integrering og fravær av mobbing, samt selvfølgelig klima og miljøspørsmål må sees i sammenheng.

Det bør utvikles en klespolitikk fordi klær griper inn i alle disse politisk viktige områdene. Norsk skole er et godt sted å starte.