Vi har i boken Religion i pressen tatt for oss den norske nyhetspressen på 2000-tallet, med utgangspunkt i de religionene som dominerer dekningen, og noen av de sakene som har fått mye oppmerksomhet.

På det grunnlag forsøker vi å belyse disse spesifikke sakene, og samtidig tematisere allmenne tendenser.

Noe av det som har overrasket oss er hvor forskjellig religionene fremstilles og vurderes. Kristendommen er den religionen som får mest spalteplass, og som får fremstå som mest kompleks. Ingen andre religioner må tåle så mye kritikk og latterliggjøring, men kristendommen får samtidig fremstå som viktig og verdig – som nasjonal seremoni-mester, som krise og katastrofeberedskap, som etisk instans, og ikke minst som en selvfølgelig ramme for Norge og norskhet.

Islam får mest dekning av minoritetsreligionene, og er den klart mest problematiserte av religionene. Islam i pressen er blodig alvor – prinsipielle saker og verdidebatter, lite personorientering, og gjerne formulert innenfor globale rammer og spørsmålet om hva som hører hjemme her – hos oss.

Islamdekningen har blitt mer nyansert, blant annet fordi flere muslimske stemmer slipper til og flere journalister har kunnskap om islam. Men fremstillinger av selve religionen som et problem som må løses er stadig fremtredende. Saker om jødedommen er også problemorienterte, om enn i mindre grad enn islam-sakene.

Som for islam er globale rammer viktige for dekningen, med lokale saker forstått i lys av geografisk sett fjerntliggende steder og tendenser.

Jødedom i pressen har ofte Midtøsten eller Israel-konflikten som bakteppe og kontekst. Mer enn for noen av de andre religionene er også tid en vesentlig dimensjon i dekningen. Jødedommen fremstilles som noe veldig gammelt, så gammelt at det vanskelig kan innpasses i samtidens nå.

Nyreligiøsitet er den klart mest tullete av medienes religioner, i den grad den i det hele tatt gis status som religion. Rammen er her kuriosa, underholdning og skandale, gjerne representert ved enkeltindivider som ved siden av å fremstilles som naive og latterlige, gjerne også får fremstå som skruppelløse og sjarlatanaktige. Åpenbare blandinger av religion og penger bidrar ikke positivt i den norske medieoffentligheten. Statskirkeordningens kamuflering av pengestrømmene har bidratt til en ide om penger som den religiøse ekthetens motsats.

Argumenterer med andre verdier enn religion

Lite fokus på personlig tro og fromhet er en fellesnevner på tvers av religionsfeltet, sammen med en allmenn (journalistisk) preferanse for liberale religionsvarianter, og et felles krav om sekulære rammebetingelser: religiøse aktører må gjerne snakke høyt om sin tro og sine verdier, men kan ikke begrunne argumenter med referanse til det hinsidige. Tendensen i saker i media er at religiøse aktører aksepterer og forholder seg til disse spillereglene.

Når kvinner argumenterer for retten til å bruke hijab i politiet handler det eksempelvis om identitet og demokratiske rettigheter, heller enn om deres relasjon til Gud. Når jøder forsvarer praksisen med omskjæring av guttebarn griper de til den medisinske vitenskapen (det forhindrer urinveisinfeksjon) fremfor å formidle hva handlingen betyr som hellig. I omskjæringsdebattene er den medisinske (og sexologiske) diskursen så selvfølgelig at det synes umulig å si noe sånt som at «kanskje kan skikken virke inn på seksuell nytelse, men for oss betyr tegnet på en gudsrelasjon og gruppetilhørighet mer».

Forhandlinger

Debatter om religion dreies ofte rundt liberale verdier som likestilling, organisering av familie, forfall, eller rom for religiøse uttrykk. Nettopp av den grunn kan debattene fungere som forhandlinger og refleksjoner rundt
det religionspluralistiske Norge. Når de er gode, vel og merke.

Hijab-debattene åpnet for eksempel opp for refleksjoner omkring hva en sekulær stat egentlig er, og hvordan denne bør eller ikke bør representeres visuelt. Debattene åpnet også for opposisjonelle stemmer fra minoritetsmiljøene; da politiuniformens mulige hijab ble debattert ble avislesere for første gang kjent med muslimske feminister.

Norskhet

At saker om minoritetsreligioner inngår i debatter om hva som hører eller ikke hører hjemme i Norge er ikke oppsiktsvekkende. Derimot er det overraskende at norskhet så gjennomgående fungerer som en ramme for religionsdekningen, også i saker der majoritetskulturen er utgangspunktet.

Eksempelvis ble Snåsamannens healing skrevet inn i en folkereligiøs ramme med klangbunn i det nasjonalromantiske folkedypet, mens Snåsamannen selv ble utstyrt med norskhetens kjernedyder; folkelighet, beskjedenhet og nøysomhet. Märthas engelskole derimot ble holdt opp mot «norsk kristendom» på den ene siden og “urene” blandinger av religion og forretninger på den andre.

Minoritetsreligioner fungerer ofte som et negativt speil for det norske, med norskhet lyssatt gjennom noe som «kommer utenfra».  Innslag av fryktfortellinger finnes for alle minoritetsreligionene. For saker om islam finnes også eksempler på at selve religionen fremstår som en aktør med evne og vilje til å handle i verden: “islam er mot demokrati” og “islam har urent mel i posen”, som det formuleres i to av mange tilsvarende leserinnlegg i forbindelse med den såkalte moske-debatten i avisen Nordlys.

Da vi feiret religionene

I ukene etter 22.juli ble et av de helt sentrale religionsmønstrene i pressen snudd på hodet. Det ellers dominerende bildet av norskhet som primært knyttet til kristendommen eller sekulære premisser, ble her erstattet med et bilde av religionsmangfold som sentralt for norskhet.

Med unntak for nyreligiøsiteten, fikk religionene sammen fremstå som ramme for fellesskapets sorg, og som noe majoritet og minoritet hadde felles. Refleksjoner over samfunnets kjerneverdier er vanlig i kjølvannet av katastrofer. Pressen fungerte som en kilde til slik refleksjon ved å fremheve mangfold som en grunnverdi.

Aldri før har kirken, moskeen, templet eller synagogen blitt fremstilt så positivt i pressen.