Når menn blir syke, kan de trekke seg tilbake og bli tause. Dette handler ikke bare om at de fornekter følelsene sine, men at de trenger kontroll, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)
Når menn blir syke, kan de trekke seg tilbake og bli tause. Dette handler ikke bare om at de fornekter følelsene sine, men at de trenger kontroll, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Menn trenger hjelp til å være syke

De tradisjonelle mannlige idealene står i veien for at menn søker legehjelp, skriver Eva Bjørnsborg i denne kronikken.

Publisert

Referanser

Mye tyder på at menn er lite synlige som pasienter i det norske helsevesen. På den ene siden har menns sykdommer fått stor oppmerksomhet, som for eksempel prostatakreft og hjerteinfarkt. Men på den andre siden er det påfallende lite fokus på hva som hindrer menn i å følge opp sykdom og behandling, og hva som mangler for at helsetjenesten tilpasser seg menns behov. 

Selv om menn selvfølgelig også er forskjellige, viser forskning at det karakteristiske ved menns helsepsykologi og helseatferd, gjør at de i liten grad bryr seg om, eller gjør noe med, sin fysiske og psykiske tilstand.

Dette gjelder også det å søke hjelp – eller det å bruke helsevesenet i det hele tatt.

Behov for et kjønnsspesifikt helsevesen

Menn er underrepresentert som deltagere i lærings- og mestringstilbudene (LMS-tilbud) på sykehus. Lærings- og mestringstilbudene skal hjelpe pasienter med å mestre hverdagen med sykdom, lære mer om egen sykdom og få mulighet til å møte andre i samme situasjon.

Oslo universitetssykehus har derfor, sammen med Reform – ressurssenter for menn, gjennomført et prosjekt for å undersøke menns behov for LMS-tilbud. Med prosjektet ønsker vi å utforske behovet for et LMS-tilbud for å håndtere helse og sykdom eller skade. Dessuten ville vi finne ut hva som skal til for at menn faktisk bruker tilbudene.

Vi rekrutterte menn og pårørende til tre fokusgrupper: En gruppe med personer som hadde erfaring med alvorlig sykdom, en blandet gruppe mer personer som både hadde erfaring med alvorlig sykdom og som aldri hadde vært alvorlig syke, og en gruppe for pårørende. Til sammen 25 deltagere.

Arbeidsplassen

Mennene fra fokusgruppene identifiserer seg mye med arbeidet sitt og forplikter seg mye til jobben. Det å være «arbeidskar» og ikke «døgenikt» er viktig. De går på jobb selv om de er syke og ignorerer symptomer for å passe jobben. Flere pårørende beskriver menns tap av identitet når de blir syke og utestengt fra arbeidslivet. Vi mener derfor at et LMS-tilbud for menn og på menns premisser bør ha arbeid som et tema. 

Arbeidslivets regler bør være et sentralt tema, der arbeidsgiver, NAV-ansatte, fagforeninger og brukerorganisasjoner må bli inkludert med tydelige roller og for selv å lære.

Man må samtidig være oppmerksom på at noen deltagere står utenfor arbeidslivet og som kan oppleve arbeidsfokuset som uaktuelt eller belastende. Det er viktig å ta dette med i vurderingen av hvem som skal få være med på tilbudet.

Autonomi og identitet

Mennene som deltar i prosjektet vektlegger sterkt det å ha kontroll og å bevare sin autonomi. Det betyr mye å være selvhjulpen, og mennene opplever nederlag ved å måtte ta imot hjelp. De pårørende omtaler mennene som steile, sinte, sure og avvisende når de skal snakke om plagene sine.

Det at mannen blir sint, forklarer de kvinnelige pårørende som mangel på kommunikasjonsferdigheter. Mennene selv derimot, forklarer sinnet som rettet mot seg selv og det at de ikke kan mestre hverdagslige oppgaver. De har et behov for kontroll og vil helst ikke vise sårbarhet. Dette kan føre mennene inn i isolasjon.

Men det kan samtidig være en måte å komme seg videre på. For eksempel kan det hjelpe dem til å avfinne seg med situasjonen og heller fokusere på det som er viktigst for dem, for eksempel å opprettholde sin autonomi.

Ut fra undersøkelsen kan det virke som om mennenes strategi er å vedlikeholde den rollen de hadde før de ble syke. Dette kan ha negative effekter på helsa, men det kan også være en ferdighet som kan bli brukt til noe positivt. Det å føle at man har makt over sin egen identitet er nemlig veldig viktig. I LMS-tilbudet vil vi motivere deltakerne til å gå videre ut over sin nåværende identitet og heller se på seg selv som noe mer enn en «arbeidskar» eller «døgenikt».

De pårørende

Pårørende kan være kvinner, menn og barn. De kvinnelige pårørende er ofte de som tar initiativet til at mennene skal søke helsehjelp, og de tar et stort ansvar for mannens helse.

De pårørende i fokusgruppen etterlyser informasjon fra helsevesenet om konsekvenser av sykdommen eller skaden som rammer. De ønsker kunnskap om hvordan de skal oppføre seg som pårørende: Hva kan de gjøre, hva forventes av dem og hvilke rettigheter har de?

Også pårørende trenger et tilpasset mestringstilbud. Tilbudet kan bli gitt separat eller direkte knyttet opp mot mannens tilbud. Det er nyttig for de pårørende å forstå hvorfor mannen trekker seg tilbake, å forstå sin egen reaksjon og hvordan de skal møte den. Deltagerne bør arbeide med relasjoner til kolleger, venner og familiemedlemmer og drøfte alternativer til taushet, tilbaketrekning og isolasjon. Tilbudet må legge vekt på hvordan de kan begrense sykdommens påvirkning på eget liv, familieliv og arbeidsliv.

Sårbare tema som seksualitet, psykisk helse, rus, relasjoner, særlig til egne barn, må ha en forsiktig tilnærming. Mennene foreslår derfor en innledning i form av en forelesning, som kan følges opp på frivillig basis i form av gruppesamtaler og tilbud om individuell samtale i etterkant. De ønsker blant annet å snakke om seksualitet med bare andre menn til stede.

En likeverdig helsetjeneste

LMS-tilbudene ved Oslo universitetssykehus er et supplement til medisinsk behandling. Tilbudene er planlagt, gjennomført og evaluert i et likeverdig samarbeid mellom fagpersoner og brukere. Tilbudene er, med få unntak, lite differensiert på bakgrunn av kjønn. Menn, men også kvinnelige og mannlige pårørende, forteller om en vanskelig prosess for å oppsøke og å ta imot hjelp til å mestre livssituasjonen.

Ved å unngå situasjoner der man fremstår som svak, beskytter man seg selv og sine nærmeste. Som nevnt blir den mannlige identiteten utfordret når de blir syke. De kan derfor oppfatte et mestringstilbud som nok en utfordring dersom det ikke blir skikkelig tilpasset. Inngangen til et slikt tilbud bør være fra de kliniske miljøene, som en del av behandlingen, via informasjonsmøter og møteplasser med likesinnede slik at inngangen blir mindre forpliktende. Men også fra nettsamfunn, sosiale medier og pasientorganisasjoner.

Et spesialtilpasset tilbud

Undersøkelsene våre viser at menn ønsker et mestringstilbud når de blir syke eller skader seg som tar mer hensyn til menns behov. Det er vår oppgave, sammen med menn som har erfaring med sykdom eller skader, å tilpasse tilbudet til menn. Tradisjonelle maskuline idealer kan stå i veien for gode mestringsstrategier for menn når de rammes av sykdom. Dette er det viktig at både menn og helsepersonell har kunnskap om. Da kan vi være sikre på at vi møter de emosjonelle og relasjonelle utfordringene de har, og at de lever bedre med langvarige helseutfordringer.

Helsepersonell må imøtekomme den mannlige pasientens behov for hjelp. De må vite hvordan tolke og forholde seg til menns tilbaketrekning og taushet, at dette ikke bare handler om at de fornekter følelsene sine, men at de gjør det ut fra behovet for kontroll. Vi må utvikle dialog og kommunikasjonsformer som i større grad er tilpasset menn. 

Alle faggrupper i helsevesenet må ha kompetanse om hvordan kommunisere bedre med menn om deres helse og håndtering av sykdom. Det er også et behov for mer fokus på forebygging og helsefremmende tiltak for alle mannlige pasienter, men spesifikt rettet mot menn som statistisk sett har større sjanse for å bli syke enn andre menn, de som befinner seg i såkalte risikogrupper. Vi trenger mer kunnskap om menns håndtering av helse og sykdom, blant annet om hvordan sosiale og kulturelle faktorer har betydning for menns helse.