Kronikk: Laksedød kan reduseres med viruskunnskap

Virusinfeksjonene må kontrolleres for å sikre lønnsomheten i norsk lakseoppdrett. Det fordrer en satsning på virusforskningen, skriver Øystein Evensen og Espen Rimstad i denne kronikken.

Norge produserer årlig 1 million tonn atlantisk laks i oppdrett. Men 20 prosent av fisken som settes i sjøen dør før de når slaktemoden alder, tilsvarende 40-50 millioner individer.

På samme måte som vi fikk kontroll med bruk av antibiotika gjennom vaksinasjon på 90-tallet, må norske bioteknologi-bedrifter, norske forskningsmiljøer og Norges forskningsråd samarbeide om et krafttak innen forskningen for å få kontroll med hovedårsaken til dagens tap, virusinfeksjonene.

Norge er verdens største produsent av atlantisk laks, det høstes nær 1 million tonn årlig. Dette gjør oss til en mateksporterende nasjon. Hvert år settes det nærmere 300 millioner laksesmolt i sjøen og hver smolt har i gjennomsnitt et produksjonspotensiale på 4.7 kg ved slakting, 14-18 måneder etter sjøsetting.

Død fisk gir tap

Det slaktes imidlertid ikke 300 millioner laks fordi 20 prosent av den laksen som sjøsettes dør før de når slaktemoden størrelse og alder. Samlet utgjør dette et tapt produksjonspotensiale på 235 000 tonn eller 5,8 milliarder kroner omregnet med en snittpris på 25 NOK/kg.

Fisken som dør under oppfôringsfasen i sjøen representerer også et direkte tap gjennom den kostnaden som ligger i fiskens verdi ved innkjøp, rundt regnet 12 NOK/fisk (samlet cirka 600 millioner). Dessuten har hver kg som fisken har lagt på seg også en kostnad, cirka 9 kroner pr kg. Derfor utgjør dødelighet et direkte tap gjennom nåverdien på fisken pluss det tapte potensialet.

Det lar seg ikke gjøre å komme ned til 0 prosent dødelighet, men direkte tap og tapt verdiskapning skulle være en sterk motivasjon for å redusere dødeligheten i sjøfasen. Og vi vet mye om de bakenforliggende årsakene til tapene.

Høy tetthet og stress

Oppdrett av matproduserende dyr skjer vanligvis med høy tetthet av dyr under kunstige betingelser. Dette gjelder like mye for produksjon av gris og fjørfe som for laks i merder i sjøen.

Høy tetthet og stress av ulike årsaker er gode betingelser for overføring og opptreden av smittsomme sykdommer. Nærhet mellom individene og et stort antall mottagelige individer kombinert med ulike stresseffekter på fiskens immunsystem, gir lett opptreden av sykdom.

Med så store sykdomsproblemer vil mange si at nye infeksjoner må ha oppstått i oppdrett. Dette er opplagt ikke tilfelle. De infeksjonene vi ser hos laks i oppdrett har utviklet seg i sameksistens med villaksen over mange tusen år, kanskje millioner av år.

Det er tilnærmet umulig å påvise disse infeksjonene hos vill fisk og derfor er det tallrike eksempler på såkalte ”nye” smittsomme virusinfeksjoner som man har først har fått kjennskap til i oppdrett, og som har gitt store økonomiske tap. Et eksempel er infeksiøs lakseanemi, i Norge på 80-tallet og i Chile de siste årene. På samme måte var sammenbruddet i produksjonen av tigerreker i Asia på 90-tallet forårsaket av et rekevirus som fantes hos ville rekebestander.

Vaksiner gir friskere fisk

For matproduserende dyr på land har smittsomme sykdommer vært kjent og kontrollert ved kunnskap om smittens opphav, vaksinasjon, isoleringer av dyr og besetninger, nedslaktinger og ikke minst restriksjoner på import og transport av levende dyr og dyreprodukter. På samme måte kontrolleres bakteriesykdommer i lakseoppdrettet i dag gjennom bruk av meget effektive vaksiner.

På slutten av 80-tallet produserte Norge cirka 80 000 tonn laks, og forbruket av antibiotika ble regnet i tonn. Det skadet renomméet til norsk laks, særlig innenlands. I dag produserer vi 1 million tonn laks, nesten uten bruk av antibiotika.

Fortsatt er det likevel mange som sitter igjen med det negative bildet som ble skapt mer enn 20 år tilbake. Kontrollen med bruk av antibiotika gjennom vaksinasjon har vært en suksesshistorie, drevet fram blant annet av norske bioteknologibedrifter, norske forskningsmiljøer og med støtte fra Norges forskningsråd.

Hva er så de bakenforliggende årsakene til tapene? Av de nesten 50 millioner laks som dør i sjøen skyldes en stor andel virusinfeksjoner, men det eksakte tallet er ikke kjent. Det er beregnet at infeksjon med ett enkelt virus (pankreas-disease (PD) virus) påfører næringen et tap på 1 milliard årlig.

I tillegg har vi ytterligere fire forskjellige virus som angriper laks i sjø, hvor alle medfører direkte tap gjennom akutt dødelighet og redusert tilvekst/økt fôrforbruk. Våre forskergrupper har nylig vært involvert i påvisningen og karakteriseringen av to av disse virusartene, som begge gir hjertebetennelse og akutt dødelighet hos stor fisk i sjøen. Per idag finnes det ingen vaksiner mot de nye virusinfeksjonene.

Større innsats i virusforskningen

Investering i forskning og utvikling av nye vaksiner og en forbedring av eksisterende vaksiner kan således være en god anvendelse av forskningsmidler. Det bør være en målsetning for norsk lakseoppdrett å halvere tapene i sjøfasen til maksimum 10 prosent over de neste 5-8 årene.

Dette er potensielt en økning i salgsvolum av laks på mer enn 100 000 tonn, tilsvarende verdier i milliardklassen. Men det kan ikke oppnås uten at man får kontroll med virusinfeksjonene, noe som betinger en felles innsats mellom forskningsmiljøer, næringen og vaksineindustrien.

Det er vår oppfatning at vi er avhengige av at Norges forskningsråd setter seg i førersetet, som de har gjort blant annet gjennom etableringen av et Senter for fremragende innovasjon knyttet til bekjempelse og kontroll av lakselus, koordinert fra Universitetet i Bergen og med deltagelse blant annet fra Norges veterinærhøgskole.

Vi trenger et tilsvarende initiativ innenfor virusforskningen hos laks. Det vil gi god avkastning på skattebetalernes penger.

Powered by Labrador CMS