«Vikingmisjon» ved verdens ende

Var nordboernes møte med kristendommens forkynnere en uforsonlig kamp hvor kristen overmakt til slutt gikk av med seieren, eller lyktes misjonærene tidlig å overbevise nordboerne om Kvite-Krists fortrinn?

Publisert

Enkelte forskere har hevdet at nordboernes religion hadde utspilt sin rolle på det tidspunkt da misjonærene kom til regionen, og at kristendommen derfor ble tatt relativt godt imot.

Andre har ment at konfrontasjonen mellom trosretningene var uforsonlig og voldsom, og at kristendommen ikke festnet seg i sinnene før mot slutten av middelalderen.

«Øvelse gjør mester»

Doktorand Olav Tveito har på sett og vis valgt en tredje vei. Han mener det er grunn til å tro at kristendommen tidlig fikk fotfeste her nord, men at den gammelskandinaviske religionen langt ifra lå på sotteseng da misjonærene ankom regionen.

For å vinne frem trengtes det derfor gode argumenter og en virkningsfull misjonsstrategi.

Den katolske kirke hadde allerede lang erfaring fra lignende arbeid da de ga seg i kast med misjonen ved «jordens yttergrenser». I avhandlingen «Ad fines orbis terrae. En studie i primær trosformidling i nordisk kristningskontekst» har Tveito kommet frem til at de nordiske land trolig ble kristnet langt raskere enn i mange andre områder.

Rett mann på rett sted

Det var ikke hvem som helst som ble satt på oppgaven å drive misjon i Europas nordområder. Det krevdes omfattende kvalifikasjoner. De som ble valgt ut måtte ha god kjennskap til det bibelske budskapet og ha demonstrert et utpreget talent for å gjøre dette begripelig for folk med en annerledes erfaringsbakgrunn. Mange var bispeviet allerede før de reiste ut.

Inngående kunnskap om den hedenske forestillingsverden var også en forutsetning for å drive misjon. Kirken hadde gjennom flere århundrer nedtegnet i ulike teologiske skrifter sine erfaringer fra møter med hedenske folkeslag.

Fra disse tekstenes beskrivelse av hedensk tro og kultisk liv kunne man hente verdifull ammunisjon. Rent allment kan det sies at kunnskap om mottagersidens kulturelle forutsetninger var en betingelse for å kunne lykkes med misjonsfremstøtene. Den nye troen måtte fremfor alt presenteres på en måte som gjorde den forståelig og attraktiv.

Valg av målgruppe

Kirken hadde opprinnelig vunnet tilhengere gjennom å henvende seg til folk fra de lavere sosiale lag. Først senere fikk man tilslutning fra andre samfunnsgrupper. Dette var en forlatt praksis på det tidspunktet de nordiske land kom i søkelyset for misjonsvirksomhet.

Budskapet ble nå først adressert direkte til de sosiale elitene, med kongemakten i spissen. At misjonærene ofte tilhørte det samme sosiale nivået. lettet kontakten med elitene.

"Olav Tveito. (Foto og illustrasjon: Annica Thomsson)"
"Olav Tveito. (Foto og illustrasjon: Annica Thomsson)"

Ble kongene og stormennene først overbevist, var de i posisjon til å sette makt bak kravene om at folk lojalt skulle følge deres beslutninger. De ble slik kirkens spydspisser i misjonsarbeidet.

Selv om den kristne kongemakten muliggjorde misjonen, var det likevel ikke samfunnseliten som formidlet budskapet. Det var «spesialistene», misjonærene, som fylte begrepet misjon med innhold og substans. Kongemakten var derimot entreprenøren bak opprettingen av selve kirkeordningen og sto i praksis bak selve kirkebyggingen.

På sporet av nordisk misjonsforkynnelse

Det er ikke grunnlag for å tro at misjonsstrategien var preget av dialog og intellektuell tilnærming. Formidlingen av kristendommen var i sin form konfronterende. Mennesker som sto utenfor dåpen og troens sfære, var underlagt demoniske og fordervende krefter.

Det var først gjennom dåpssakramentet, tilslutningen til den kristne lære, og ikke minst avsvergelsen fra enhver befatning med hedensk kult og tro, at den enkelte unnslapp fortapelsen og dommen.

Forkynnelsen viser seg i forbausende liten grad å ha vært orientert omkring Kristi frelsesgjerning. Begrunnelsen for det er trolig at dåpssakramentet i seg selv ble oppfattet som en frelsesformidlende handling.

Sentralt for misjonærene var understrekningen av at den kristne gud var den absolutt sterkeste. Han var den som var best i stand til å sikre folk materiell trygghet, borge for en fortsatt god helse og et liv beskyttet mot truende farer.

Nettverkskristning

De nordiske landene har hatt en relativt høy terskel når det gjelder å bli kristnet. Etter kristningen oppsto et sosialt press, spesielt i områder med sterk sosial stratifisering og godt utbygget kongemakt. Så lenge de politiske makthaverne hørte til hedendommen, utgjorde de en buffer mot kirkelige fremstøt, gjennom sitt nettverk av lojale undersåtter.

Når kongemakten først ble kristnet, fikk det en katalysatoreffekt den andre veien. De tette lojalitetsbåndene som fantes innenfor samfunnets toppsjikt, lettet overgangen til kristendommen i dette laget av befolkningen.

Disse tok så ansvar for kristningen i regional sammenheng gjennom samarbeid med kirkens representanter. Det ble relativt tidlig bygget ut et nettverk av større og mindre kirker. Folk flest kan ha opplevd det som uaktuelt å holde seg til den gamle tro når de som hadde makten i samfunnet, de en var knyttet til gjennom komplekse lojalitetsbånd, hadde tatt imot kirkens budskap.

Samspillet mellom kristningskonger og velutdannede misjonsbiskoper gjorde at kristningsprosjektet langt på vei lyktes i en tidlig fase. Selve misjonsforkynnelsen var kjennetegnet av gjennomtenkte strategier.

Olav Tveito mener å finne relativt få uttrykk for synkretisme, trosblanding. Med front mot det typiske synet i moderne mentalitetshistorisk orientert forskning, hevder Tveito at også folk flest ble preget av kirkens tro på et tidlig tidspunkt.

Les mer…

Albertson, Clinton: Anglo-Saxon saints and heroes. Fordham University Press. New York 1967.

Andrén, Anders (red.): Medeltidens födelse. Symposier på Krapperups borg; 1. Lund 1989.

Armstrong, Guyda & Ian N. Wood (ed.): Christianizing peoples and coverting individuals. International medieval research; vol. 7. Turhout. Brepols 2000.

Brendalsmo, Jan: Kirkebygg og kirkebyggere: byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600. Doktoravhandling. Universitetet i Tromsø. Tromsø 2001.

Carver, Martin (ed.): The Cross goes north: processes of conversion in Northern Europe, AD 300-1300. Woodbridge: York Medieval Press. York 2003.

Cusack, Carole M: The rise of Christianity in Northern Europe, 300-1000. Cassell religious studies. Cassel. London 1999.

DuBois, Thomas: Nordic Religions in the Viking Age. University of Pennsylvania Press. Philadelphia 1999.

Hillgarth, Jocelyn N. (ed): Christianity and Paganism, 350-750. The Conversion of Western Europe. University of Pennsylvania Press. Philadelphia 1969.

Haavardsholm, Jørgen (red.): Nytt lys på middelalderen. Sypress Forlag. Oslo 1997.

Lidén, Hans-Emil (red.): Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Universitetsforlaget. Oslo 1995.

Nilsson, Bertil: Missionstid og tidlig medeltid. Sveriges kyrkohistoria; b. 1. Hovedred. L. Tegelborg. Verbum. Stockholm 1998.

Nilsson, Bertil (red.): Kristnandet i Sverige: gamla källor och nya perspektiv. Serie: Projektet Sveriges kristnande; 5. Lunne böcker. Uppsala 1996.

Nilsson, Bertil (red.): Kontinuitet i kult och tro från vikingatid till medeltid. Serie: Projektet Sveriges kristnande; 1. Lunne böcker. Uppsala 1992.

Rindal, Magnus (red.): Fra hedendom til kristendom: perspektiver på religionsskiftet i Norge. Ad Notam Gyldendal. Oslo 1996.

Rindal, Magnus (red.): Studier i kilder til vikingtid og nordisk middelalder. KULTs skriftserie; nr 46. Norges forskningsråd. Oslo 1996.

Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200. Serie: Utsyn & innsikt. Samlaget. Oslo 2003.

Steinsland, Gro (red.): Nordisk hedendom. Et symposium. Granavolden 1988. Odense Universitetsforlag. Odense 1991.

Steinsland, Gro: Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Pax Forlag. Oslo 2000.

Tveito, Olav: Kvite-Krist: en analyse av gudsbildet i eldre norrøn skaldediktning. Skriftserie: Senter for studier i vikingtid og norrøn middelalder; nr. 3. Bearbeidet utgave av mastergrad (2001), Universitetet i Oslo. Oslo 2002.