Etter terrorangrep på begynnelsen av 2000-tallet har mange land innført ulike tiltak for å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme.

Sverige har i større grad enn Norge navngitt organisasjoner som de mener samfunnet bør være på vakt mot.

Fire av disse gruppene befinner seg på venstresiden i politikken.

Målet til myndighetene og sikkerhetspolitiet har vært å hindre rekruttering og mobilisering i disse gruppene.

Skapte debatt

Grupper har blitt navngitt i offentlige rapporter og dokumenter. Disse har ikke bare blitt spredd i politiet, men også blant og lærere og sosialarbeidere som jobber med forebygging. Navnene har også spredd seg i offentligheten.

Dette skapte debatt i Sverige, både i medier og lokalsamfunn.

Da den svenske regjeringen offentliggjorde navnene i en handlingsplan mot ekstremisme i 2015, reagerte blant andre 15 svenske prosessorer.

I en debattartikkel i Dagens Nyheter skrev de at det var feil å stemple ikke-voldelig politisk aktivisme mot urettferdighet og undertrykkelse som voldelig, selv om det innebærer lovbrudd.

Intervjuet 31 personer

Nå har to forskere, en norsk og en svensk, tatt for seg gruppene som fikk dette stempelet.

Disse er Antifascistisk aktion (AFA), Syndikalistiska ungdomsförbundet (SUF), Revolutionära fronten og Förbundet Allt åt alla.

– Disse var alle veldig aktive tidlig på 2000-tallet. I dag er Revolutionära fronten oppløst og Antifascistisk aktion er mindre aktive. De to andre gruppene er fortsatt aktive, sier Rune Ellefsen. Han er kriminolog og forsker ved Universitetet i Oslo.

Sammen med Jan Jämte, statsviter ved Örebro universitet i Sverige, har han intervjuet 31 personer knyttet til den ytterste venstresiden i Sverige.

20 av dem er fra de fire gruppene. Resten er med den venstreradikale bevegelsen rundt dem.

I tillegg har de gått gjennom nærmere 4000 aksjoner som disse gruppene har utført.

Forskerne har kategorisert dem ut fra om de var konvensjonelle (lovlige), grenseoverskridende (på grensen mellom lovlig-ulovlig) eller voldelige mot eiendom eller personer.

To bruker vold, to er mer fredelige

To av disse gruppene har brukt mye vold, selv om de også har gjennomført mange konvensjonelle og grenseoverskridende aksjoner.

Hovedsakelig har volden vært rettet mot folk de anser som nynazister og fascister.

Et eksempel er åtte personer fra Revolutionära Fronten som i 2014 ble dømt for å grov mishandling av nazister, ifølge svt.se.

Også Antifascistisk aktion (AFA) har brukt mye vold, finner forskerne.

Derimot finner de at de to andre gruppene, Syndikalistiska ungdomsförbundet (SUF) og Förbundet Allt åt alla, stort sett aldri bruker vold. I noen få aksjoner har de ødelagt privat eiendom.

Disse gruppene har et bredere politisk engasjement. De er engasjert i spørsmål som rasisme og fascisme, men også i større grad engasjert i arbeidsmarkeds-, velferds- og boligspørsmål.

En dobbelt effekt

I intervjuene har forskerne vært interessert i konsekvensene av å stemple disse aktivistene som voldelige ekstremister.

Hva det har gjort med aktivismen deres på individnivå og på gruppenivå?

Målet fra svenske myndigheters og sikkerhetspolitiets side har vært å forstyrre og begrense deres virksomhet.

Men det har vist seg å ha en dobbel effekt, mener forskerne.

– Å bli stemplet har gjort det vanskeligere for dem å drive aktivisme. De har for eksempel blitt stengt ute fra skolearrangementer der de tidligere har vært til stede og delt ut brosjyrer til elever. Det har også blitt vanskeligere for dem å låne offentlige lokaler til arrangementer, forteller Ellefsen.

Men størst virker konsekvensene å være for enkeltpersoner. Mange av dem frykter at det å være med i en gruppe som er stemplet av myndighetene både kan føre til flere sanksjoner fra politiet, problemer på arbeidsplassen eller mer trakassering fra høyreekstreme grupper.

Men samtidig ser forskerne at noen ser på dette stempelet som en fjær i hatten.

– De har fått en positiv bekreftelse på at de er ansett som en trussel av myndighetene, noe de jo også ønsker å være. Det gjør noe med selvbildet deres. Noen av dem vi intervjuet sier det er motiverende.

Kan virke radikaliserende

De aktivistene som ikke bruker vold og som jobber mer åpent for å engasjere folk politisk, opplever det som mest problematisk å bli stemplet som voldelig, forteller Ellefsen.

– De opplever at de har fått problemer med at «feil folk» har blitt tiltrukket av gruppa de tilhører. De må plutselig håndtere folk som kommer dit fordi de ønsker å være med på militante aksjoner.

Stempelet som voldelige har gjort dem mer marginaliserte og isolerte, mener Ellefsen.

De har blitt mer forsiktige med å være åpen om sitt politiske engasjement, både private og offentlige sammenhenger, selv om de ikke bruker vold.

– Vi vet fra annen forskning at det at når grupper blir mer isolerte, kan det bidra til radikalisering, sier forskeren.

Det er et paradoks at de som jobber mest åpent og ikke-voldelig, i størst grad blir påvirket negativt, mener Ellefsen.

– Det er jo de gruppene myndighetene vil ramme minst. De mest militante blir i liten grad påvirket. De er allerede lukket, men lukker seg kanskje mer og blir ytterligere radikalisert.

Vi vet lite om tiltakene

I perioden 2013–2015 var det en voldsom mobilisering for å forebygge voldelig ekstremisme i hele Norden.

Dette arbeidet var først og fremst rettet mot militante islamister som kunne bli fremmedkrigere som dro til den islamske staten (IS).

I kjølvannet av terrorangrepene i USA i 2001 har det kommet store mengder forskning om radikalisering og hva som skjer når en person blir radikalisert, mener Ellefsen.

– Men vi vet mindre om hvilke tiltak som virker. Her er det mye prøving og feiling. Vi vet ofte ikke om tiltakene virker i tråd myndighetenes hensikt eller om det gir uønskede resultater.

Han mener det er naturlig å spørre seg om den måten Sverige har gjort det på kan virke mot sin hensikt og faktisk trigge ytterligere radikalisering.

– Det er også grunn til å stille spørsmål om det faglige grunnlaget myndighetene her har lagt til grunn når de også har pekt ut grupper som hovedsakelig er ikke-voldelige.

Mindre aktive i Norge

Norge har hatt en annen tilnærming i arbeidet med radikalisering, mener Ellefsen.

Her har ikke myndighetene gått like åpent gått ut med navnet på grupper som de mener utgjør en trussel. Dette er først og fremst noe det snakkes om i kommunikasjonen mellom Politiets sikkerhetstjeneste (PST), politiet og de andre aktørene som har viktige roller i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme både lokalt og regionalt.

I Norge er det nok først og fremst de venstreradikale gruppene Tjen Folket og Antifascistisk aksjon det snakkes om, i den grad det er noe tema.

– Vi har nylig publisert en studie hvor vi har intervjuet de som jobber med forebygging, politi og lokalt i Sverige. Våre informanter mener det er et lavt aktivitetsnivå i de svenske gruppene nå. De ser ikke på dem som en trussel i likhet med militante islamister og høyreekstreme.

Fra egen forskning om forebyggingen av radikalisering i Norge er inntrykket at situasjonen er ganske lik her hjemme, mener Ellefsen.

– Aktivitetsnivået kan imidlertid endre seg raskt og er i stor grad avhengig av aktiviteten blant de høyreekstreme gruppene som deres aksjoner retter seg mot.

Gjelder resultatene også for ytterste høyre?

Jacob Aasland Ravndal er forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo. Han har lest artikkelen og synes den er interessant. Særlig av to årsaker.

For det første er det generelt lite forskning på ytterste venstre. For det andre er det begrenset med forskning på motreaksjoner, såkalt represjon, blant aktivister.

Selv forsker han på høyreekstreme.

Han synes det er interessant at det ser ut til å være en høyere aksept i offentligheten for at myndighetene undertrykker aktører fra ytterste høyre versus ytterste venstre.

Det er en grunnleggende antagelse i terrorforskning og annen forskning at ekstremistiske holdninger ofte handler om opplevd undertrykkelse. Men det er ikke like legitimt å forklare høyreekstremisme på denne måten, mener han.

– De fleste er enige i at ytre høyre må undertrykkes. Når det av noen blir hevdet at tiltakene mot ytterste høyre kan få motsatt effekt, oppleves det av mange som problematisk.

Ravndal mener derimot at det er grunn til å forvente at også undertrykkelse av høyresiden kan virke radikaliserende.

– Det hadde vært interessant å gjennomføre en tilsvarende undersøkelse blant aktivister på høyresiden, sier Ravndal.

Vanskeligere å forske på ytterste venstre

Det er generelt lite forskning på ytre venstre, sier Ravndal.

– Det er nok flere grunner til det. En er at de er ganske marginale, relativt sett. Dessuten har de ikke den samme historiske skyggen over seg som høyreekstremistene her i Vesten. Dessuten er langt flere enige i sakene de kjemper for.

Det kan også være vanskeligere å få innpass i disse miljøene, mener Ravndal. Ytterste venstre kan være skeptiske til forskere.

– Det har nok noe med deres antisystemiske og antistatlige ståsted. De ser på hele systemet som en motstander som de ikke vil samarbeide med. Derfor må forskere jobbe lenge for å få innpass i disse miljøene.

Kilde:

Jan Jämte og Rune Ellefsen: The consequences of soft repression, Mobilization, Volum 25, 2020

Les også denne saken fra UiO:

- Odins soldater fikk uforholdsmessig stor oppmerksomhet