Godt ute i Oslofjorden ligger en øy med et spesielt lokalsamfunn. Her soner fanger med alvorlige saker på rullebladet den siste delen av sin fengselsdom før friheten venter.

Fengselet har fått internasjonal oppmerksomhet for den spesielle organiseringen på øya. De innsatte lever som i et lite samfunn. De dyrker og selger sin egen mat, de jobber i fjøset, ved fengselets sagbruk, kjøkken eller på fergehavnen. Alle får roller slik at driften på øya skal gå rundt.

I det siste har flere gått ut med bekymring for kutt i kriminalomsorgen. Rita Kilvær, Regiondirektør kriminalomsorgen region sør skrev nylig i Tønsberg blad om kutt i budsjettene.

«I region sør har vi redusert kraftig i påvirkningsprogrammer som skal ta tak i domfeltes kriminalitet. Vi låser inn innsatte på cella mer og vi løper fortere og fortere.»

Også fengselslederen i Bergen mener det høvles for mye ned på bevillingene, ifølge Klassekampen.

Liv Ausland og Ellen Andvig jobber ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. De har nylig gitt ut en forskningsrapport om soningsforholdene på Bastøy. På bakgrunn av det de fant ut advarer de mot ytterlige nedskjæringer i kriminalomsorgen og trekker frem hvor viktig det er at de innsatte forberedes på tilbakeføring til samfunnet, slik at de kan bli gode medborgere og naboer når de kommer ut.

Fremhever ansvaret

Selv om Bastøy fengsel er godt kjent, så er det ikke forsket så mye på praksisen ved fangselet tidligere. Liv Ausland og Ellen Andvig har bakgrunn som sosiolog og sykepleier. De to har sittet sammen med innsatte på Bastøy og lyttet til deres erfaringer om livet på øya. Nå har de altså laget en rapport som er basert på samtalene med tre fokusgrupper. Forskerne skulle undersøke om soningsforholdene på Bastøy er helsefremmende i bred forstand.

– Det handler ikke bare om fysisk helse, men også psykisk helse, sosiale forhold og livstil.

– Vi hadde en forutforståelse om at vi skulle snakke mest om aktivitetene og naturen på Bastøy. Men det var egentlig ikke det de innsatte var mest opptatt av, sier Ellen Andvig.

– De var mye mer opptatt av å fremheve ansvaret de hadde på øya. De opplevde å ha et stort ansvar for driften av hele fengselet.

De som hadde ansvar for dyr trakk det fram som en god grunn til å stå opp hver morgen og gå på jobb: «..fordi dyrene er avhengig av oss». Mens de som jobbet på ferga og fraktet folk til og fra øya, opplevde at de hadde ansvar for andre menneskers liv og helse. Fritidsaktivitetene organiserte ikke seg selv og maten krøp ikke opp på bordet uten videre.

«Her har du en normal hverdag med normale hverdagsrutiner, slik som i samfunnet utenfor. Her må en komme seg opp, gå på jobb. Da sover man godt, har det normalt», sa en av de innsatte.

Fangene ga også uttrykk for at de var med å påvirke opplegget i fengselet, og hadde mange ideer om hva som kunne forbedres. De deltok i lokaldemokratiet på øya og hadde for eksempel tanker om hvordan driften kunne bli mer lønnsom eller om hva som burde produseres.

– Da hadde de mange forslag til ting som burde gjøres bedre. De var også opptatt av å tenke over hva som skal til for at de skulle bli gode naboer og borgere når de kom ut.

Kastet opp av frihetssjokket

De innsatte insisterte på å fortelle forskerne om hvor stor forskjell det er å sone i et lukket høysikkerhetsfengsel og Bastøy.

En av deltakerne beskrev det som så overveldende å komme til Bastøy, at han kastet opp og var svimmel i flere dager i strekk når han gikk ut i friluft. Han var bare vant til å gå til venstre og se murene i en 4 kvadratmeter stor luftegård.

Hverdagen i høysikkerhetsfengslene var preget av passivitet og rutiner, fortalte deltakerne. «Da blir du hjernedød, du mister din menneskelighet».

En fortalte at han fremdeles kunne ta seg i å vente på at noen skulle lukke opp døra for ham, selv ett år etterpå.

En annen trakk frem at det er uvant å begynne å tenke selv igjen. I høysikkerhetsfengselet har de innsatte ofte lite stimuli og tidsopplevelsen forvrenges. Flere av deltakere beskrev det som å leve i en boble.

Les også

Stoff fra blodet til drapsmenn på Ila fengsel gjorde mus mer voldelige

«De stengte ikke meg inne om kvelden, jeg stengte dem ute. Det er et behagelig liv å stenge alt og alle ute og ikke planlegge, ikke tenke på fremtiden. Man begynner å like det» .

Følte hat

Med isolasjon og en monoton hverdag fulgte også hat.

– Dette snakket deltakerne mye om. Da de satt på høytsikkerhetsfengselet så meldte de seg ut av samfunnet fordi de ble isolert og handlingslammet, sier Andvig.

De følte at de ble behandlet respektløst og aggresjonen steg.

Deltakerne fortalte om hvordan hatet slapp taket når de ble innordnet på Bastøy. Dette var noe som gikk igjen hos alle de tre gruppene forskerne snakket med.

– Her ble de møtt på en helt annet måte av betjentene. Betjentene hadde tid, de var hjelpsomme, og de innsatte fikk mulighet til å ordne praktiske ting som handlet om livet de hadde før.

Mange opplevde det også som veldig positivt å ha kontakt med arbeidslederne. Disse var ikke fengselsbetjenter men yrkesfolk innen for eksempel skogsdrift.

– Når du blir behandlet som et vanlig menneske så trenger du ikke å hate samfunnet, sier Andvig.

Likevel trakk flere fram at det nok var en fordel å ha opplevd å leve i et høytsikkerhetsfengsel, for da satt man pris på å få tilbake mer kontroll over eget liv igjen.

Både vanskelig og bra med mer frihet

Andvig synes det er viktig å få frem at livet på øya ikke nødvendigvis er bare lett, og det er ikke alle som takler det.

Les også

Fedre i fengsel kobler ut farsfølelsen

– Mange tenker kanskje at det å sone siste tiden på Bastøy ikke er noen ordentlig straff. De kan jo bare sole seg eller spille fotball. Men mange opplevde det som mer vanskelig følelsesmessig enn å sone i et annet fengsel.

På Bastøy får innsatte lov til å ha mye mer kontakt med familien. De kan ringe og planlegge besøk. Dette var både fint og smertefullt. Det ble vanskeligere å stenge ute følelser og tanker. Mer kontakt med samfunnet sprakk boblen fra høytsikkerhetsfengselet.

– Dette synes vi er veldig interessante funn. Når deltakerne kom nærmere samfunnet så fikk de også mer kontakt med følelser som anger og skyldfølelse, som det å tenke «hva er det egentlig jeg har påført familien min»? Det virket som flere gikk inn i en bearbeidingprosess.

En av deltakerne uttrykte det som at det var fint å kunne snakke med sønnen oftere, men sårt å ikke kunne være der og spise middag med han eller trøste han om kvelden om han trengte det. Alle de tre gruppene snakket om paradokset «å være nær friheten og samtidig være berøvet fra den».

Får trening i en ny livsstil

På Bastøy er hovedfokuset at de innsatte skal forberedes til å komme tilbake til samfunnet, og at de ikke skal havne i fengsel en gang til.

– Mye forskning viser at mange innsatte har en bakgrunn med rus, psykiske helseproblemer, ensomhet, dårlig nettverk, dårlig boforhold og ingen jobb.

Andvig mener derfor at det kan være nyttig å jobbe med en livsstilsendring, før man dyttes ut i samfunnet igjen.

Les også

Stort behov for rusbehandling i norske fengsel

– Endring av livsstil innebærer ofte personlig vekst og tar tid. For mange innsatte er det å etablere hverdagsrutiner i seg selv, som for eksempel det å møte på jobb til faste tidspunkt hver dag, en ny og nyttig erfaring.

Forskerne trekker frem at natur og friluft er vist å virke stressdempene, og det å se den naturlig lysskiftingen fra dag til natt kan være terapi i seg selv.

De innsatte synes at tilliten de møter fra betjentene har stor betydning for soningsforholdene. Det hjalp dem til å få et mer positivt syn på andre mennesker og samfunnet generelt.

Data mer relevant enn skogsarbeid med hest

Forskerne konkluderer med at livet i Bastøy fengsel ser ut til å virke helsefremmende på flere måter. Ansvarsfølelse, deltakelse i lokaldemokratiet, sosialt samvær og det å bearbeide vanskelige følelser er alle ting som kan bidra til å motvirke tilbakefall til kriminalitet.

Likevel har de ikke fulgt de innsatte etter løslatelse, og peker på at det trengs forskning på om de faktisk gjør det bedre etterpå.

Forskerne anbefaler at arbeidstrening og utdanning i fengselet bør være relevant og oppdatert.

– Det er klart at man kan undre seg på hvor stor nytte de innsatte får av å ha erfaring med økologisk landbruk senere. Det finnes ikke så mange jobber på det det feltet. Flere savnet for eksempel tilgang på data. Det er en forutsetning å kunne finne frem på nettet senere.

Forskerne peker også på at det er mye som skiller livet på øya fra livet der ute.

– Det kanskje enklere å være en god nabo blant andre som er i samme situasjon og på flere områder ganske lik en selv, skriver de.

– Studien viser hvor viktig det er å kunne ha kontakt med familien mens man soner, slik har man mulighet til å forsone seg med familie og nærmilø og bearbeide følelser knyttet til det, sier Andvig.

Forskerne har også stor tro på kurs. For eksempel holdes det kurs på Bastøy med temaet "å være pappa i fengsel".

• Les også: Pappakurs gir innsatte nye perspektiver

Les også

Straffedømte med fotlenke begår litt færre lovbrudd senere

De innsatte har nå også fått igang et kurs som handler om hvilke praktiske utfordringer de vil møte på utsiden, som jobbsøking og kontakt med NAV.

Et godt alternativ

Forskerene stiller spørsmålet om det burde være obligatorisk med en periode i et «tilbakeføringsfengsel» før løslatelse. Et annet alternativ som brukes mye er at dømte soner siste del av straffen med fotlenke.

– Noen kan profittere veldig med soning med fotlenke. Men det forutsetter at de har en god bolig, et nettverk rundt seg og så videre. Hvis ikke vil ikke soning med fotlenke bidra til rehabilitering.

– Derfor tenker vi at tilbud med åpne fengsler med lavsikkerhet er viktig å ta vare på. Hovedpoenget er å styrke de innsattes mulighet for å leve uten kriminalitet etter soning. Om fengsler med høy sikkerhet klarer å legge til rette for det så er det fint. Men da trenger de nok ansatte og ressurser.

Referanse: Andvig, Ellen, Ausland, Liv Hanson & Eberhardt, Tom: "Helsefremmende aspekter ved landbyfengslet på Bastøy". Universitetet i Sørøst-Norge.