Denne uken ble det tatt ut tiltale mot Peter Mangs, også kalt den nye lasermannen, som etter tiltalen skal ha skutt, skadet og drept flere personer i Malmö.

Både Mangs, Anders Behring Breivik og flere andre ekstreme voldsforbrytere kalles ofte ensomme ulver – lone wolves – både i media og i forskningen.

Men hva ligger egentlig i en slik beskrivelse?

Ifølge psykolog Knut Sturidsson ved Karolinska Institutet i Stockholm er ikke bildet på en ensom, jagende ulv spesielt dekkende for disse forbryterne:

– Mitt utgangspunkt er at dette begrepet ikke egentlig fanger det essensielle ved forbryterne, sier han til forskning.no.

– Ensom ulv gir jo assosiasjoner til en veldig kompetent kriminell, en med autoritet og kunnskaper. Men i de fleste tilfeller er ikke disse personene verken så dyktige eller så gjennomtenkte som det kan se ut til.

Ensom ulv, eller herreløs hund?

Sturidsson har i en årrekke arbeidet med psykiatriske vurderinger av gjerningsmenn for svensk politi. Nå har han studert tilfellet Peter Mangs, og presenterte analysen på en konferanse i The Association of European Threat Assessment Professionals i slutten av april.

En ensom ulv, slik han er definert i forskningslitteraturen, er en person som opererer alene, som ikke hører til et organisert terrornettverk eller en gruppe, men som likevel er inspirert av en bredere politisk, religiøs eller ideologisk agenda.

– Begrepet fungerer veldig bra i media, den siklende ulven er et sterkt bilde, men det er uheldig, mener Sturidsson.

Mangs, som Sturidsson har analysert, beskrives av de fleste som en enstøing, stille og merkelig.

– Dette er oftere personer som rett og slett er rare, og som i tillegg begår forferdelige lovbrudd. Litt halvveis fleipete har jeg i foredraget heller kalt dem ”stray mutts”, altså herreløse bikkjer.

Bør være forsiktig med psykeliggjøring

Når folk utfører fryktelige handlinger som bombeangrep og massedrap, er tanken om sinnsykdom nærliggende: Han må da være gal. Dette er et hovedpunkt i rettssaken mot Anders Behring Breivik, og kommer også til å være sentralt når Mangs skal for retten om en ukes tid. Mangs har allerede fått en autismediagnose.

Men menneskelig atferd spenner vidt, og man trenger ikke være gal for å være ytterliggående.

– Jeg synes ikke vi skal tenke så mye på psykose. Vi vil alltid forklare slike handlinger på en eller annen måte, og for 200 år siden ville man kanskje snakket om djevelen. Nå snakker man heller om psykiatri, sier Sturidsson.

Han peker på normalfordelingskurven, en kurve der alt mulig, fra skostørrelse og hårfarge til atferd, kan fordeles ut ifra hvor vanlige det er.

Normalfordelingskurven ser ut som en omvendt U, og den kan deles inn med to medianer, som ytterpunktene for den mest normale delen av kurven. Mellom de to medianene vil rundt 70 prosent av all atferd ligge.

– Vi er syv milliarder mennesker her i verden, så helt naturlig vil det finnes ganske mange mennesker som har en atferd som hører til helt på ytterkanten av det som er normalt. 0,1 prosent av syv milliarder er fortsatt mange mennesker. Men alle de har ikke nødvendigvis noen psykisk diagnose av den grunn, påpeker han.

– Ta en fyr som Josef Fritzl, som stengte datteren sin inne i en kjeller i årevis. Det var kanskje bare en veldig rar og slem person. Og det må det være lov å si, synes jeg, dette var en slem jævel.

Ulike fra vanlige voldsforbrytere

Heller enn å lete etter psykiatriske årsaker, kan kanskje systematisering av felles kjennetegn for “rare forbrytere”, eller ensomme ulver, være veien å gå.

Gjennom både forskning og praksis har politiet etter hvert utarbeidet en ganske omfattende liste av kjennetegn de mener de fleste ”vanlige” forbrytere, altså folk som for eksempel begår ran eller slår ned noen på gata, deler.

Sturidsson forteller at vanlige gjerningsmenn ofte er overrepresentert i russtatistikken, at de oftere enn resten av befolkningen har psykopatiske trekk, og at tidligere kriminalitet er en god pekepinn for risiko for gjentagelse.

Men den listen ser ut til å være nærmest ubrukelig for å finne ensom ulv-forbrytere.

– Om man ser på disse rare gjerningsmennene, som jeg kaller dem, altså Peter Mangs og slike, så ser vi at det ikke henger sammen på samme måte. Om man skulle ha en risikovurderingsliste for denne her typen gjerningsmenn, da fungerer ikke de tradisjonelle verktøyene, sier han.

Ville funnet annen motivasjon i en annen tid

”Rare” gjerningsmenn har som regel ikke hatt noen særlig kontakt med politiet tidligere, forklarer Sturidsson. De trekker seg gjerne tilbake i sosiale situasjoner, og kommer kanskje dårlig overens med andre mennesker. Rusmisbruk og annet misbruk ser man ikke i nærheten av like ofte som hos vanlige kriminelle.

Forbryterne er ofte over gjennomsnittlig opptatt av våpen og vold, de har ingen personlig relasjon til ofrene for forbrytelsen, men til gjengjeld har de en sterk politisk, religiøs eller ideologisk overbevisning.

I både Breivik-saken og Mangs-saken er det motstand mot multikulturalismen og fremmedfrykt som står sentralt. Sturidsson understreker at han ikke har studert Breivik-saken spesielt, men han påpeker at folk har funnet saker å hekte sin frustrasjon på til alle tider.

– Såklart er man påvirket av det samfunnet man lever i, og folk som Peter Mangs hekter seg på en tidsånd. Men disse personer ville eksistert uansett, uavhengig av hvilke problemer som preger deres samtid, tror han.

– Til en annen tid og på et annet sted ville slike folk også kunne finne på å drepe, men de ville knyttet sine handlinger til de forholdene som fantes da.

Mange raringer, men bare noen få dreper

Det arbeides fra flere hold for å forbedre listene over risikofaktorer som politi og etterretning arbeider ut ifra. Reid Meloy, en amerikansk rettspsykiater, har sett på forskjellige kjennetegn som skal kunne indikere om noen kan komme til å utgjøre en trussel.

• Les mer: Breivik viste minst seks av åtte varseltegn

Men både Meloy og Sturidsson understreker at forskningsfeltet er i sin spede barndom på nettopp dette punktet. Personlighetstrekkene de nevner verken kan eller bør brukes til å finne den neste gjerningsmannen.

– Det er så mange rare personer som oppfyller disse kriteriene, som aldri kommer til å begå voldshandlinger. Da er ikke punktene brukbare for politiet i den forstand, for å finne folk på forhånd, sier Sturidsson.

– Jeg vet at det kom en reaksjon fra samfunnet etter terroren, både i Norge og i resten av verden, om at dette aldri får skje igjen. Jeg kan selvsagt forstå ambisjonen, men etter min mening er det urealistisk. Folk har alltid utført slike handlinger.

Forskeren peker på at selv i Kina, et av de mest overvåkede land i verden, begås det grusomme og ekstreme forbrytelser fra tid til annen.

– Det er en lang prosess å finne empirisk støtte for de risikofaktorene vi ser i slike casestudier som dette. I dag vet vi at psykopati ofte henger sammen med voldskriminalitet, men det har tatt oss flere år å komme til den konklusjonen, forklarer Sturidsson.

– I hvilken konstellasjon usosial atferd, sterk overbevisning og disse andre trekkene gjør at man blir voldelig, det vet vi ikke. Det er bare ved å gjøre studier, og å bygge kunnskapen fra bunnen av, at vi kan komme nærmere å skjønne det.

––—

Knut Sturidsson presenterte analysen “Lone wolf or stray mutt?” på en konferanse i regi av The Association of European Threat Assessment Professionals i Krakow i Polen, 26. april 2012