Sexomet sladrer: Bakterier fra kjønnsorganer kan felle voldtektsmenn
Bakterier som overføres under sex, kan oppklare voldtektssaker, ifølge ny studie. Er dette en revolusjon, slik forskerne selv sier?
Kjønnsorganene har en helt unik samling bakterier som etterlater seg spor ved samleie - litt som et fingeravtrykk. Bilde fra voldtektsmottaket ved Oslo legevakt tatt i 2019.(Foto: Gorm Kallestad/NTB)
BenjaminHeideJournalist i Videnskab.dk
Publisert
Voldtektssaker er sjelden enkle og raske å finne ut av.
Selv hvis offeret møter opp på politistasjonen med en gang etter voldtekten og undersøkes rettsmedisinsk, er det ofte vanskelig å få noen dømt.
Hvis gjerningspersonen har brukt prevensjon, blir det enda mer komplisert. Da finnes det ikke engang DNA som kan vise at det har vært seksuell kontakt.
Men nå kan et nytt verktøy kanskje se dagens lys. Med dette skal rettsmedisinere lete etter et såkalt sexom.
Fant sexomene også med prevensjon
Sexom er et mikrobiom – en unik blanding av bakterier, virus, sopp og parasitter – som alle mennesker har på kjønnsorganene sine og som overføres under sex. Som et slags fingeravtrykk fra underlivet.
Ifølge en ny studie publisert i iScience kan sexomet brukes til å identifisere en gjerningsperson. Selv når det er brukt prevensjon, ser det ut til at disse sexomene kan oppdages.
– Det er enormt spennende. Det ser ut til at forskerne har gjort et godt stykke arbeid, sier Birgitte Schmidt Astrup til Videnskab.dk.
Hun er førsteamanuensis ved Syddansk Universitet og visestatsobdusent ved Rettsmedisinsk Institutt i Danmark.
Astrup mener likevel ikke at vi står foran en revolusjon i hvordan rettsmedisinere håndterer voldtektssaker, slik forskerne bak studien hevder. Men jo flere verktøy som finnes, desto større er muligheten til å oppklare enkeltsaker, sier hun.
DNA-analysen kan få en hjelper
I mange voldtektssaker kjenner offeret gjerningsmannen. En DNA-analyse er ofte ikke relevant i disse tilfellene, siden rettssaken ikke handler om hvorvidt det har vært en seksuell handling, men om offeret har samtykket til den.
Så når kan DNA-analyser og muligens sexom-analyser bli avgjørende?
– Man er interessert i de sakene hvor man ikke har en mistenkt. Personen har stukket av. Eller i de sakene hvor den mistenkte nekter for at det overhodet har vært et samleie, sier Astrup.
I slike saker bruker politiet gjerne DNA-analyse til å lete etter gjerningspersonen i sitt register.
Utfordringen med DNA – som ofte kommer fra sæd i voldtektssaker – er at det ikke alltid er til stede. Gjerningspersonen kan ha brukt kondom, være sterilisert eller av en annen grunn ikke ha etterlatt seg sæd eller annet DNA.
Her kan mikrobiomet fra kjønnsorganene, altså sexomet, bli tatt i bruk. For det er helt umulig å unngå å dele i det minste noen av disse sexomene under sex, ifølge forskerne bak studien.
Men foreløpig vil ikke politiet kunne bruke sexomet til å søke etter en gjerningsperson, fordi det ikke finnes et register over mikrobiomer fra kjønnsorganer, slik det er for DNA.
Studien ble gjennomført med hjelp fra 12 heteroseksuelle par. Forskerne testet dem for sexomer på og i kjønnsorganene deres. To uker senere ble de testet på nytt, etter å ha hatt samleie med partneren sin i mellomtiden. Tre av parene brukte kondom.
Gjennom analysene fant forskerne mannens sexomer på kvinnen og omvendt. De kunne altså identifisere den seksuelle partneren ut fra sexomet.
– De vil kunne se at jeg har et såkalt sexom – en unik bakteriesammensetning for mine kjønnsorganer – og så vil de kunne finne den samme sammensetningen på en sexpartner, sier Mikkel Meyer Andersen til Videnskab.dk.
Han forsker på DNA-bevis for rettssaker ved Aalborg Universitet i Danmark.
Andersen mener det ikke er overraskende at vi deler disse mikrobiomene med hverandre under sex. For ham er det selve begrepet sexom som er det nye – og ideen om å bruke mikrobiomer i rettsmedisinen.
– Jeg har ikke lest om det før, men ordet spiller på begrepet mikrobiom. Kanskje det heller burde hete sexbiom, sier han.
Andersen sier at de fleste kanskje kjenner mikrobiomer fra studier av tarmflora, hvor en mangfoldig sammensetning av mikroorganismer ofte betyr god tarmhelse.
I dette tilfellet handler det imidlertid ikke om helse, men om å finne gjerningsmenn.
Første små og tidlige skritt
Birgitte Schmidt Astrup forklarer at bruk av mikrobiomer innen rettsmedisin faktisk ikke er helt nytt. Det finnes én tidligere studie om dette som hun kjenner til.
Derfor er ikke denne studien den første til å bevise konseptet, men den er en bedre pilotstudie, hvor det er brukt bedre teknologi, ifølge Astrup.
Annonse
Hun forklarer at det smarte med å lete etter mikrobiomene på kjønnsorganene er at vi sjelden deler dem med andre. Det er nesten umulig at vårt underliv har nakenkontakt med andre mennesker uten at det har skjedd et samleie, sier hun.
Mikkel Meyer Andersen ser også potensialet, men han mener, i likhet med Astrup, at det er langt fram til at metoden kan tas i bruk.
– Hvis dette skal brukes i praksis, må man for eksempel bevise hvor sjeldent sexbiomet er, hvor lenge det blir på kroppen og om det endrer seg over tid, sier han.
Han vil først se bevis for at en person kan identifiseres ut fra sexomer og at man ikke ved en feil identifiserer for eksempel gjerningsmannens bror eller far, som kan ha lignende sexomer.
Bakterier har potensial i rettssaker
Ingen av de to forskerne vil derfor kalle dette en revolusjon innen rettsmedisin. Likevel synes de at den nye metoden er spennende.
Astrup peker på at sexomer potensielt kan forbli på kroppen lenger enn DNA.
DNA forsvinner raskt etter et samleie. Hvis DNA fra sæd er 100 prosent til stede rett etter samleie, er det kun 10 prosent igjen etter en uke. En utfordring er at offeret dusjer etter en voldtekt, før en rettsmedisinsk undersøkelse, og dermed vasker vekk mye DNA.
Bakterier bør ikke bli borte på samme måte, forklarer hun. Derfor er det mulig at sexomer kan bli værende på kjønnsorganene lenger enn sæd – men dette er ennå ikke undersøkt.
Astrup er også imponert over at forskerne fant sexomer hos parene som brukte kondom.
Hun ser potensial i dette verktøyet for rettsmedisinere, selv om det er vanskelig å vurdere hvor mange saker det kunne vært relevant for.
– I rettsmedisin forholder man seg til enkeltsaker. Hvis dette kan bidra til å oppklare én sak i året, er man kommet enormt langt, sier hun.
