Er det mulig å kartlegge hvem som er i fare for å bli radikalisert?

I dag kan ulike måleverktøy gi et bilde på hvor stor risiko en person har for radikalisering, ekstremisme og terrorisme.

Men det er ikke forsket mye på hvor godt verktøyene virker.

Seniorforsker Rita Augestad Knudsen (NUPI) har undersøkt to av disse verktøyene, som brukes i England og Wales: Extremism Risk Guidance (ERG22+) og Vulnerability Assessment Framework (VAF).

Les også denne kronikken:

Høyreekstremisme er ikke lenger et ungdomsproblem, miljøene består nesten utelukkende av voksne

Disse to verktøyene inneholder en liste med 22 indikatorer, som merkes som «til stede» eller «ikke til stede» av den som bruker verktøyet.

Vanligvis fylles listen ut etter samtale med personen som blir vurdert, men verktøyene kan også brukes uten et personlig møte.

Det første verktøyet ble utviklet for å vurdere terrordømte innsatte, men i dag brukes det også til å vurdere innsatte som ikke er terrordømte.

Det andre verktøyet ble utviklet ut fra det første og blir brukt til å vurdere ikke-terrordømte personer som lokale myndigheter eller politiet er bekymret for at er i faresonen for å bli radikalisert. Det kan for eksempel være en tenåring som har blitt innrapportert på bakgrunn av urovekkende atferd.

Kan være problematiske

Det er nettopp de 22 punktene på listen som Augestad Knudsen tar for seg i en nylig publisert studie.

– Verktøyet som brukes i fengsler, blir brukt til å ta omfattende avgjørelser: Når og hvordan skal den innsatte frigis? Plasseres i en annen sikkerhetskategori? Hvilke intervensjoner skal settes igang? spør Augestad Knudsen.

Hun mener vi bør stille spørsmål ved måten risikoindikatorene brukes på.

– Det originale verktøyet ble utviklet for å vurdere terrordømte, og indikatorene ble valgt ut basert på fengselspsykologers arbeid med slike innsatte. Så ble de samme indikatorene brukt på en annen gruppe fanger, som fengselsmyndighetene var bekymret for at kunne bli radikalisert i fengsel, sier Augestad Knudsen.

Etter hvert ble de samme indikatorene overført og brukt på en helt ny gruppe, nemlig deler av den gjengse befolkningen – ungdom som lokale myndigheter eller politiet lurer på om kan bli radikalisert.

– Metodemessig er dette veldig spesielt. Indikatorene tar jo utgangspunkt i psykologisk profil av mennesker som alt er dømt for en terrorhandling – og så bruker politiet eller lokale myndigheter disse for å forutsi radikalisering blant helt andre og i utgangspunktet ikke-kriminelle grupper.

Slik kan verktøyene komme til kort

Augestad Knudsen understreker at hun ikke vil avfeie at slike verktøy kan ha en verdi, men gir også et konkret eksempel på hvordan verktøyene kan komme til kort på grunn av måten de brukes på i dag:

– For eksempel, én de 22 risikoindikatorene er «need for status». Den som er utdannet psykolog eller psykiater er godt kjent med slike verktøy. De er trent i å vite hvilke spørsmål som skal til for å avdekke om enkeltindikatorene er «til stede» eller ikke, sier hun og fortsetter:

– Men jobber du i kommunen uten slik utdanning tenker du kanskje: «Ok, skal jeg da spørre personen om han eller hun har ‘need for status’?».

Om vedkommende ikke er kjent med slike verktøy og ikke har utdanningen som trengs for å bruke dem riktig, er det altså ikke sikkert hun kan stille de riktige spørsmålene for å avgjøre om risikoindikatorene er til stede eller ikke.

I verktøyet som brukes i fengsler, følger det med en veiledningspakke for de som bruker det. Augestad Knudsen forklarer at det samme ikke er tilfellet for bruken av verktøyet i det forebyggende arbeidet i kommunene.

Dersom slike verktøy skal fungere, må de som bruker dem anvende riktig metode for å finne fram til den informasjonen de trenger, forteller hun.

– De fleste enig om at risikovurderinger av terrorisme må settes i en samfunnsmessig, politisk og sosial sammenheng, sier Augestad Knudsen.

Hun mener verktøyene ikke tar tilstrekkelig høyde for at terrorisme og ekstremisme må ses i en større politisk kontekst.

Uenighet om hva radikalisering er

Et annet utfordring forskeren trekker fram, er at radikalisering ikke har noen entydig betydning eller er noe som enkelt kan la seg måle.

– Dette er et begrep som debatteres veldig mye, og som det er mye uenighet om hva betyr.

Forskeren peker på at de fleste andre verktøy for risikovurdering i stedet fokuserer på risikoen for vold, og ikke annen type adferd eller holdninger

– Historien om bruken av disse verktøyene er en historie om overivrighet. De britiske myndighetene kan ha strukket dem altfor langt og bruker indikatorene på områder de ikke er laget for å brukes på, oppsummerer Augestad Knudsen.

Referanse:

Knudsen, R.A.: Measuring radicalisation: risk assessment conceptualisations and practice in England and Wales. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression. (2018) https://doi.org/10.1080/19434472.2018.1509105

Saken er produsert og finansiert av Norsk utenrikspolitisk institutt - Les mer

Les også:

Hun har besøkt «landets farligste menn» i fengsel. De var ikke helt som hun hadde trodd.