– Jeg møtte menn som var høflige og imøtekommende og opptatt av gjensidig respekt, sier masterstudent Siri Høyem Kristiansen om fremmedkrigerne hun har møtt i norske fengsler. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
– Jeg møtte menn som var høflige og imøtekommende og opptatt av gjensidig respekt, sier masterstudent Siri Høyem Kristiansen om fremmedkrigerne hun har møtt i norske fengsler. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Hun har besøkt «landets farligste menn» i fengsel. De var ikke helt som hun hadde trodd.

Siri Høyem Kristiansen har vært i fengsler og snakket med norske fremmedkrigere som har vært i Syria.

Published

De blir ofte beskrevet som tikkende bomber, mennene som har kommet hjem fra konfliktområdene i Syria. Og ikke helt uten grunn. De har vært knyttet til den terrororganisasjonen som har utført de mest bestialske handlinger i nåtiden, Den islamske staten (IS).

Få forskere har snakket direkte med fremmedkrigere som har vært i Syria.

Da Siri Høyem Kristiansen begynte å intervjue dem, forventet hun at mennene ville opptre som religiøse ekstremister. Men de ga et annet inntrykk privat enn hun hadde fått av dem i mediene.

– Jeg møtte menn som var høflige og imøtekommende og opptatt av gjensidig respekt. For å ta håndhilsing som eksempel: Av alle dem jeg har intervjuet, var det bare én som ikke ville håndhilse på meg. Da vi hadde snakket sammen i time etter time sa han: Siri, jeg synes vi skal ta hverandre i hendene.

Under intervjuene har hun opplevd å få servert hjemmelaget pizza og brus av en fremmedkriger. Flere har gitt henne klemmer etter intervjuene.

Hjemmedyrket radikalisering

Kristiansen var masterstudent ved OsloMet og en del av det store forskningsprosjektet Radiskan, eller Searching the Unknown: discourses and effects of radicalization in Scandinavia, som nå er avsluttet. Målet har vært å få vite mer om hvordan radikalisering forebygges på bakkenivå i Skandinavia.

Ved et arrangement i regi av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ble det denne uka presentert ferske resultater fra prosjektet.

Therese Sandrup ved FFI har ledet prosjektet, hvor det er gjort omfattende feltarbeid både i Norge, Sverige og Danmark.

– Målet har aldri vært å finne en oppskrift på forebygging eller en kur mot radikalisering. Men forhåpentlig vil arbeidet vi har gjort gi grunnlag for refleksjon og større bevissthet rundt hvilke tiltak vi setter i gang, sier hun.

Har de noen fellestrekk?

Da prosjektet startet opp, var det et stort trykk i retning av at kommuner og lokalsamfunn skulle samarbeide og bistå politiet med å oppdage potensielt radikaliserte personer.

Spesielt etter terrorangrepene i Madrid og London økte fokuset på såkalt«hjemmedyrket radikalisering», altså radikalisering innenfor egne grenser.

Store ressurser ble satt inn på å kunne spore personer som var i ferd med å bli radikale. Hadde de noen fellestrekk?

Nerina Weiss, Siri Høyem Kristiansen og Therese Sandrup presenterte nylig fersk forskning fra et stort prosjekt om radikalisering i Skandinavia i Oslo. (Foto: FFI)
Nerina Weiss, Siri Høyem Kristiansen og Therese Sandrup presenterte nylig fersk forskning fra et stort prosjekt om radikalisering i Skandinavia i Oslo. (Foto: FFI)

Men det var ingen enighet om hva det vil si å bli radikalisert, sier Sandrup.

– Det eksisterer en myte om at alle voldelige ekstremister har vært igjennom en voldelig radikaliseringsprosess. Det stemmer ikke, ifølge forskningen.

Det handler om følelser

Hva vet egentlig forskere om radikalisering?

De vet at det i de fleste tilfeller er et gruppefenomen. Det handler om venner, kollegaer, slektninger i sosiale nettverk som påvirker hverandre. Og det handler ofte om at folk opplever situasjoner som uutholdelige urettferdige eller faslåst, forteller Sandrup.

Norske fremmedkrigere

Fram til årsskiftet 2015/2016 hadde minst 87 norske personer reist til Syria eller Irak for å delta i konflikten. På dette tidspunktet var 17 døde, ifølge tall fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST). 40 var fortsatt i området. 30 hadde returnert til Norge.

Norge har kommet langt i kriminalisering av de som har deltatt i terrororganisasjoner. Halvparten av alle returnerte syriafarere har blitt etterforsket og dømt. Ingen har blitt idømt forvaring. Dette innebærer at de skal ut i samfunnet igjen.

Kilde: Viten 1/2018, Forsvarets forskningsinstitutt

Radikalisering handler om følelser. Sterke følelser. De er smittsomme og må tas på alvor, mener FFI-forskeren. Hun mener derfor at mange flere trenger ventiler for følelsene sine.

– Behovet for å «gjøre noe» med en situasjon som føles urettferdig er undervurdert i forebyggingsarbeidet. Kanskje bør folks engasjement kanaliseres mer inn mot demokratiske arenaer, hvor frustrasjon og sinne kan drøftes og luftes.

– De er genuint samfunnsengasjerte

Erik Lindbæk Kruse jobber som forebyggende koordinator i Fredrikstad. Byen har fått mye medieoppmerksomhet etter at syv menn fra samme gate der reiste til Syria.

I Fredrikstad har de jobbet mye med å forebygge radikalisering. I dag er miljøene sterkt redusert.

Han forteller at det som kjennetegner mange av dem de har jobbet med er at de er genuint samfunnsinteressert.

– De er opptatt av Midtøsten. De er opptatt av religion. De er opptatt av politikk. Dette står i kontrast til fortellingen om disse mennene som personer som sosioøkonomisk utslåtte, sier han.

Skolen må ta opp kontroversielle tema

Kruse mener at disse ungdommene trenger en kanal hvor de kan lufte sin frustrasjon. Her spiller skolen en viktig rolle, sier han.

– Det er viktig at kontroversielle temaer behandles i skolen på en ålreit måte. Dette er selvsagt en krevende oppgave for lærere og andre skoleansatte, men vi har mye å tjene på å gjøre dette. Det handler om å legge til rette for diskusjon og å hjelpe skolene til å bygge klasserommene som et fellesskap for uenighet. I skolen har vi trygge voksne og sosiale fellesskap. Der kan elevene krangle og være uenige i timene, og så gå ut å spille fotball i friminuttet.

Trenger ventiler for frustrasjon

I Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme står det at forebygging av ekstremisme bør bygge på de samme grunnprinsippene som forebygging av kriminalitet.

De mest anerkjente forskerne på feltet mener at dette ikke stemmer, forteller Therese Sandrup.

De konkluderer med at kjente risikofaktorer for voldsutøvelse, som for eksempel psykiske lidelser og rusbruk, ikke stemmer i forbindelse med voldelig ekstremisme.

De var ikke på gata

Siri Høyem Kristiansen er godt kjent med gatemiljøet preget av rus, vold og kriminalitet. Hun har lenge jobbet i =Oslo.

Da de første fremmedkrigerne dro fra Norge til Syria, var det mye spekulasjoner om hvem disse unge mennene var. Flere mente at de hadde tilknytning til kriminelle på gata.

– Men personlig har jeg aldri møtt de med ekstreme holdninger og de som hadde konvertert til islam på gata. Det gjorde meg nysgjerrig.

Vet ikke hva de har gjort i Syria

I 40 timer har hun sittet i fengsler og intervjuet dem. Hun har bevisst ikke snakket med dem om hva de har gjort i Syria eller andre temaer som kunne dras inn i rettssaken.

– Da jeg startet intervjuene, var fortsatt de ekstremistiske miljøene, som Profetens Ummah, svært aktive. Overvåkningen var på høygir. Dette måtte jeg ta ekstra hensyn til.

Syriafarerne snakket mye om hvordan det var å komme hjem til Norge. De fleste opplevde seg som helter da de dro. Da de kom hjem, var de monstre som alle skulle være redde for.

En informant sier:

«I perioden etter jeg kom hjem følte jeg meg som død, som en død mann med gribber flygende over meg, altså PST og media og sånn [...]»

En annen sier: «Media fremstiller oss som monstre.»

Bør det tenkes nytt?

I Norge har straff vært den viktigste metoden, samtidig er rehabilitering en sentral del av den norske modellen. De skal tross alt reintegreres i samfunnet vårt.

Men skal vi klare å rehabilitere denne målgruppen må vi snakke med dem, mener Kristiansen.

– Det er viktig at vi begynner å snakke med dem og ikke bare om dem. For gjennom å snakke med dem kan vi få kunnskap som er viktig for hva vi kan gjøre herfra og fremover.

Hun opplevde å møte menn som hadde evne til å danne relasjoner, noe som er veldig viktig for endring og rehabilitering, mener hun.

Husker skrikene og luktene

De hun intervjuet i 2015 og 2016 opplevde at de fikk sin straff, men det var lite tilbud om rehabilitering i fengslene. Noen ville gjerne hatt noen å snakke med.

– Flere mente at mennesker de møter sikkerhetsvurderer dem, men gir dem ikke hjelp for de plagene de har etter opphold i krigsområder og vanskelige opplevelser de har hatt etter hjemkomsten til Norge.

En av informantene forteller at han ikke stoler på noen.

Dette skriver Kristiansen om i antologien «Fremmedkrigere. Forebygging, straffeforfølgelse og rehabilitering i Skandinavia»:

All hans erfaring forteller ham at det han sier, vil bli brukt mot ham senere. Konsekvensen av dette er at Idris alene bærer på alt han har opplevd.

Fra Syria husker han skrikene, luktene og kan se konkrete hendelser for seg i drømmene sine.