Som forsker har jeg fulgt med på høyreekstreme bevegelser i Norge gjennom de siste 30 årene. Det har skjedd noen tydelige endringer som har betydning for hvordan samfunnet bør forholde seg til miljøene og hvilke forebyggingstiltak som eventuelt kan settes inn.

Innenfor det såkalte «ytre høyre», er det vanlig å skille mellom høyreekstremisme og høyreradikalisme. De førstnevnte mener at folkegrupper er grunnleggende ulike, at universelle menneskerettigheter ikke gjelder, at demokratiet skal avvikles, og at vold mot fiender av folkefellesskapet er legitimt.

De høyreradikale er vanligvis skeptiske til kulturblanding, men mener selve demokratiet kan opprettholdes hvis de styrende elitene byttes ut. Grensene mellom disse miljøene kan likevel være flytende.

Ikke lenger ungdomsmiljøer

En av de mest grunnleggende endringene er at høyreekstremisme ikke lenger er et utpreget ungdomsproblem, men mer knyttet til miljøer som nesten utelukkende består av voksne.

På 1990-tallet og fram til midten av 2000-tallet fantes det ganske omfattende høyreekstreme ungdomssubkulturer eller ungdomsmiljøer i Norge. Disse var i stor grad knyttet til skinheadbevegelsen (blant annet representert ved Boot Boys), musikkband og konserter med hvit makt-budskap, og nynazistiske bevegelser som særlig appellerte til rotløse og sårbare ungdommer (som Vigrid).

De fleste av deltakerne kom inn i miljøene som tenåringer, og gruppene oppfylte noen av ungdommenes grunnleggende sosiale behov for tilhørighet, identitet, kameratskap, beskyttelse og spenning. I skinhead-kulturen spesielt hadde voldsutøvelse og hat mot fiender og utgrupper en egenverdi. Samtidig hadde de en lett gjenkjennelig klesstil, noe som bidro til både hyppige voldelige sammenstøt med motstandere.

Slike høyreekstreme og rasistiske ungdomsmiljøer ser vi lite eller ingenting til i dag. Det finnes ingen sosialt attraktive arenaer i Norge som kan trekke ungdom inn mot høyreekstreme eller rasistiske bevegelser, og heller ikke noen høyreekstrem musikkultur.

Det er ikke tenåringer som blir aktivister i Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM), men heller voksne mellom 20 og 50. Det er vanskelig å se at Den nordiske motstandsbevegelsen med sine strenge leveregler appellerer til særlig mange unge. Soldiers of Odin var også i hovedsak et fellesskap for unge menn og noen få kvinner mellom 20 og 40 snarere enn for tenåringer.

Høyreradikale organisasjonene mot innvandring og islamisering, som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), Pegida, Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) og Demokratene, består i stor grad av eldre menn og noen få kvinner, mens ungdom knapt er å se i disse miljøene.

Må tenke nytt om forebygging

Denne endringen har store konsekvenser for hvordan man kan tenke forebygging mot ekstremisme, og hvilke forebyggingsaktører som besitter relevante virkemidler.

Da målgruppen for forebyggingstiltak på 1990- og starten av 2000-tallet i stor grad var tenåringer, fantes det et stort forebyggingsapparat ute i kommunene som var rettet spesielt inn mot barn og ungdom: Skoleverket med sosiallærere, skolehelsetjenesten, oppfølgingstiltak for ungdom som falt ut av skolen, helsesøstre, ungdomsklubber, utekontakt, SLT-samarbeid, barnevern, BUP, forebyggende politi, idrettslag og en lang rekke andre frivillige organisasjoner og fritids- og aktivitetstilbud som har ungdom som sin viktigste målgruppe for forebyggende og rehabiliterende innsats.

Men disse tiltakene er ikke relevante når problemgruppen er unge voksne eller eldre fra 18 til 50+.

Her må det tenkes nytt, og andre aktører må på banen. Kriminalomsorgen, NAV og helsevesenet er viktige aktører overfor disse voksne ekstremistene, samtidig som politiet fortsatt vil spille en hovedrolle.

Fra gata til data – og tilbake til gata?

En annen viktig endring som har skjedd i løpet av de siste tiårene er at arenaene for ekstremistisk aktivisme i stor grad (men ikke utelukkende) har flyttet seg fra fysiske møter og gateaktivisme over til internett i form av nettsider, blogger, og ulike typer sosiale medier.

Dette innebærer flere ting: terskelen for å delta i diskusjoner og meningsutvekslinger har blitt lavere, og det er mye enklere å finne meningsfeller på nettet enn ute i det tradisjonelle sosiale rom. På slike sosiale medier kan man også få sine meninger bekreftet av meningsfeller, og dermed få forsterket eller radikalisert sitt verdensbilde. Det er også muligheter for å delta anonymt i en del sosiale medier.

Terskelen er lavere for å uttrykke ekstreme holdninger eller å framsette hatefulle og truende ytringer. Risikoen ved å delta er også lavere på nettet, ved at man ikke er utsatt for å bli fysisk angrepet av militante antirasister.

Gatekonfrontasjonene skapte en voldsspiral

På den positive siden, når høyreekstrem aktivisme i hovedsak skjer i de virtuelle rom, betyr det også at det blir færre muligheter for fysiske og voldelige sammenstøt mellom meningsmotstandere.

Erfaringene fra 1990- og starten av 2000-tallet viste at slike konfrontasjoner kunne virke radikaliserende på begge sider og skape en voldsspiral. Denne typen gjensidig voldsdynamikk har det vært svært lite av i Norge de siste 15 år.

Hatkriminalitet i form av vold, trakassering og trusler forekommer fortsatt i det fysiske rom, men mye av denne aggresjonen og hatet har nå i hovedsak fått form av hatefulle ytringer og trakassering på sosiale medier. Fordi terskelen for å framsette slike ytringer trolig har blitt lavere, har sannsynligvis også volumet økt betydelig. Da Jacob Ravndal i sin doktoravhandling finner at antall høyreekstreme terrorhandlinger i Vest-Europa har gått ned i perioden fra 1990 til 2015, er en av de mulige forklaringene han gir at mye av den ekstreme politiske aktivismen har flyttet seg bort fra gata og over til internettaktivisme.

Noe av gateaktivismen gjenstår

Gateaktivismen har imidlertid ikke opphørt helt, og har kanskje fått en viss renessanse i de høyreradikale og de høyreekstreme miljøene. Noen av anti-Islam-miljøene, særlig Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), har holdt jevnlige gatemarkeringer og stands siden etableringen i 2008, men med beskjedent antall deltakere (typisk 10 til 60).

Av og til har meningsmotstandere møtt opp og prøvd å overdøve SIANs talere, men det har bare unntaksvis vært voldelige konfrontasjoner. De to forsøkene på å mobilisere til massedemonstrasjoner mot innvandring og Islam, organisert under navnene Norwegian Defence League (NDL) og PEGIDA fikk en del oppmerksomhet i starten, men dabbet raskt av.

Derimot har Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) lyktes med å gjennomføre ganske store gatedemonstrasjoner, særlig i Sverige med opptil 500 deltakere, men også 60-70 under markeringen i Kristiansand 29. juli 2017. Det som gjør DNM-demonstrasjonene enda mer kraftfulle enn deres antall skulle tilsi, er at de opptrer svært disiplinert og i nærmest militær orden, og ved visse anledninger, med faner og uniformer.

Slik har norske nynazister aldri klart å opptre tidligere, selv om de denne gangen gjør det med sterk svensk støtte, som de fortsatt er helt avhengige av. DNM tar sjelden selv initiativet til å angripe meningsmotstandere (selv om det også har skjedd i Sverige og Finland), men er svært beredt til å gå til kraftig motangrep ved den minste provokasjon. Ettersom de vanligvis opptrer innenfor rammene av det ytringsfriheten tillater, kan ikke politiet i utgangspunktet forby dem å avholde demonstrasjoner.

Men faren for voldelige sammenstøt med motdemonstranter førte til at politiet avslo den planlagte demonstrasjonen i Fredrikstad av frykt for voldelige sammenstøt, en beslutning flere ledende menneskerettighets­jurister var uenige i. Tilsvarende dilemmaer vil ganske sikkert oppstå i årene fremover.

Fra lokalt til nasjonalt politiarbeid

En av konsekvensene av at mye av aktivismen er flyttet over til nettet og sosiale medier, er at det meste av aktivismen ikke lenger er knyttet til et bestemt geografisk sted hvor det finnes et lokalt forebyggingsapparat.

Dermed er det ikke nødvendigvis noen som ser det som sin oppgave å gripe fatt i hendelser og personer som går over streken. Mens personkunnskapen om folk med ekstremistiske tilbøyeligheter tidligere fantes hos lokalt politi, blir slike personer og hendelser nå i større grad fanget opp eller meldt inn til sentrale enheter som Kripos eller PST sentralt, for så eventuelt å bli sendt tilbake til lokalt politi for oppfølging.

Kripos har startet sin Nettpatrulje, men de er langt fra dimensjonert til å aktivt patruljere rundt om på nettet og sosiale medier i særlig omfang. De er fortsatt i hovedsak en nokså stasjonær politistasjon på nett hvor folk kan melde fra om hendelser.

Politiet tar ut tiltale i en del av disse sakene, og vi har fått en rekke fellende dommer om hatefulle ytringer de siste årene. Men mye ligger i grenseland til det straffbare. Her har politiet et annet virkemiddel som har vist seg ganske effektivt: forebyggende samtaler, avklaringssamtaler eller advarsler.

Globalisering og rask transnasjonal spredning

Globalisering er ikke noe nytt fenomen når det gjelder politisk ekstremisme generelt, og det samme gjelder høyreekstremisme og radikal nasjonalisme. Militante ideologier og ytrings- og aksjonsformer har spredt seg fra land til land og inspirert nye grupper og generasjoner, noe den italienske fascismen, den tyske nasjonalsosialismen, amerikansk rasisme og fascistisk skinheadkultur fra England er eksempler på. Men tidligere skjedde denne spredningen av ekstremistiske ideer, sosiale bevegelser og aksjonsformer relativt langsomt.

Det tok mange år før den høyreekstreme skinheadbevegelsen fikk noe særlig fotfeste i Norge, og det tok også lang tid før bevegelsen forsvant. De siste 10-15 årene har spredningen av radikale eller ekstremistiske bevegelser akselerert kraftig.

Konsepter, navn og aksjonsformer som PEGIDA, English/Norwegian Defence League og Soldiers of Odin brukte kort tid – i noen tilfeller bare dager eller uker – fra de oppstod i Tyskland eller Finland, til en avlegger ble plantet i Norge. Her fikk de en rask vekst før de i løpet av noen måneder tørket inn og forsvant. Det kan virke som om disse avleggerne hadde for dårlig jordsmonn og ikke rakk å slå røtter.

Motstykket til disse hurtigvoksende, men mislykkede avleggerne er Den Norske (senere Nordiske) Motstandsbevegelsen, som er en avlegger av Den Svenska Motståndsrörelsen. Både den svenske, finske og norske avdelingene har brukt mange år på å bygge opp en stram, hierarkisk organisasjon med en solid stamme av få, men dedikerte aktivister.

Det må også sies at nyhetsmediene spilte en betydelig rolle i lanseringen av de nye, importerte gruppene. Da Norwegian Defence League, Pegida og Soldiers of Odin hadde sine første arrangementer, var det i noen tilfeller flere journalister enn deltakere til stede, noe som gav gruppene mye publisitet i oppstartfasen.

Islam som ny hovedfiende

Den organiserte innvandringsmotstanden som vokste fram fra slutten av 1980-tallet med etableringen av Folkebevegelsen Mot Innvandring og liknende organisasjoner, var fra starten av en temmelig marginal og stigmatisert bevegelse. Bevegelsen framstod ofte med en høyreekstrem, grovkornet og voldslegitimerende retorikk, særlig personifisert med den markante lederen Arne Myrdal.

I løpet av de siste 15 år har mye av motstanden mot innvandring generelt fått en langt sterkere fokus på motstand mot islam. Denne islam-skepsisen er ikke lenger knyttet til marginale politiske grupper, men strekker seg langt inn i den politisk hovedstrømmen.

Etter 11. september-angrepene i USA i 2001 og en rekke dødelige terrorangrep i våre nærområder i Europa framstår militant islamisme og jihadistisk terrorisme for folk flest som en reell trussel også her i Norge. Dessuten oppfatter mange at konservative islamske levemåter og klesdrakter har bredt om seg på måter som utfordrer liberale norske verdier og normer.

Det er også et viktig utviklingstrekk at en del av de sentrale anti-islamske aktivistene har en politisk bakgrunn som ikke er fra den ytre høyresiden, men til dels fra den radikale eller liberale venstresiden, fra religionskritisk sekularisme, og fra kvinnebevegelsen. I motsetning til den tradisjonelle anti-innvandringsbevegelsen, som ofte kunne framstå som reaksjonære kjønnssjåvinister, framstår mange Islam-motstandere som forsvarer av kvinnefrigjøring, likestilling og homofiles rettigheter.

For noen av anti-islam-aktivistene er dette åpenbart genuine liberale verdier, mens det for andre kan virke noe mer opportunistisk. I disse miljøene lever imidlertid gammelt høyreekstremt tankegods side om side med liberale og sekulære verdier.

Grensene er flyttet

Samtidig er grensene for hva som er akseptabelt å si offentlig om muslimer og Islam flyttet betydelig i løpet av de siste 10-15 årene. Mye av det som nå framføres offentlig, ville neppe bli akseptert hvis man sa «jøde» i stedet for «muslim».

Påstander om «snikislamisering» og støtte til islamistiske terrorister blir framført av framstående politikere på måter som kan bidra til å normalisere konspiratoriske forestillinger om at politiske motstandere bevisst legger til rette for Islams invasjon av Europa.

En sannsynlig konsekvens av at Islam har blitt pekt ut som den nye hovedfienden, er at en større del av den høyreekstreme volden og hatkriminaliteten de siste årene har blitt rettet spesifikt mot muslimer. Blant annet rammer dette muslimske kvinner med hijab eller annen religiøs klesdrakt.

Det er prisverdig at regjeringen har iverksatt en handlingsplan mot antisemittisme, men det er minst like stort behov for forebyggende innsats mot islamofobi.

(Denne teksten er et utdrag fra en ny forskningsrapport fra Politihøgskolen, «Høyreekstremisme i Norge: Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier», med bidrag fra Tore Bjørgo (red.), Cora Alexa Døving, Terje Emberland, Ingvild Magnæs Gjelsvik og Birgitte P. Haanshus.)