Mens enkelte aviser pliktskyldig gjorde oppmerksom på at det svenske politiet ikke anså interessen for rollespill som noe særlig hett spor, slo andre aviser ungguttens litt spesielle hobby opp over hele førstesiden.

Noen dager senere viser det seg at politiet sannsynligvis hadde rett. De som arresteres for det groteske drapet har ingen verdens ting med rollespill å gjøre. Derimot passer de desto bedre inn i den klassiske voldsforbryterprofilen.

Det spørs om avisene lærer noe av dette, og er mer tilbakeholdne neste gang noen som har vært involvert i rollespilling blir utsatt for noe guffent. Neppe. For du kan bare glemme dataspill og videovold. Det er rollespill som er den perfekte syndebukken.

Rollespillene er en hobby som gjerne utløser et sterkt engasjement hos de involverte, samtidig som spillene er fullstendig uforståelig for de uinnvidde. Spillene finner ofte sted i en fantasiverden full av groteske fantasiskapninger, magi og skjulte krefter som kan få hvem som helst til å heve på øyenbrynene. Summen av dette er en merkelig subkultur som driver med ting ingen helt skjønner, men som virker litt skummelt.

Dette imaget har plaget rollespillene helt siden det første publiserte rollespillet, Dungeons & Dragons, kom i butikkhyllene i 1974.

Kristenfolk har hengt seg opp i Dungeons & Dragons’ magiske middelalderverden, der drager, demoner og onde trollmenn herjer. For amerikanske konservative kristne har Dungeons & Dragons vært en del av mørkemaktenes onde korstog (som også innbefatter tegneserier, rock og så godt som alt annet ungdom synes er moro) for å ta kontrollen over barnas sjeler. Men slike kristne kritikere (vi har dem i Norge også) fikk sjelden med seg at det i regelen er spillernes jobb å bekjempe disse mørkemaktene.

De sekulære mediene, på sin side, hengte seg også på en vandrehistorie om at en student fra Michigan skulle ha blitt drept mens han spilte Dungeons & Dragons. Historien stemte dårlig (studenten spilte ikke da han forsvant, og han ble heller ikke skadet på noen måte) men lista ble lagt. Rollespill var farlige.

Da rollespillene kom til Norge på 1980-tallet, dukket de opp i nyhetene her også. En minneverdig forside på en riksdekkende løssalgsavis var “Draps-lek i Oslos gater”. Oppslaget var foranlediget av en vennegjeng som spilte det levende rollespillet Killer. Hele poenget med Killer er å ta livet av andre, men “draps-leken” utføres ved farlige drapsvåpen som bananer (rett den mot offeret ditt og si “bang!”) og vannballonger. Neppe særlig mye farligere enn de “draps-lekene”som foregår i norske barnehager, og sannsynligvis mye tryggere, siden reglene uttrykkelig forbyr kroppskontakt - siden selv lekeslåssing kan gå galt.

Her hjemme nådde rollespillshetsen et foreløpig høydepunkt da polititiets rapport “Kirkebranner og satanistisk motivert skadeverk” kom i kjølvannet av 1990-tallets anslag mot kirker av svartkledde, langhårede ungdommer. Så utbredt var rollespill blitt på dette tidspunktet at også noen av de unge djeveldyrkerne spilte dem, og i rapportens merkelige hybrid av godt norsk politiarbeid og kristne konspirasjonsteorier ble rollespillenes elendighet malt med bred pensel.

Utover 1990-tallet skjedde det ting med rollespillene som gjorde dem enda mer utsatte for kritikk. Mens de tidligere generasjonene rollespill hadde vært preget av den svart-hvite moralen fra J.R.R. Tolkiens verden, der ting var enten onde eller gode og spillerne stort sett alltid havnet på det godes side i kampen mot monstrene og mørket, var mange av de nye spillene mer preget av gråsoner. I noen av de nye spillene spilte man sågar monstre i stedet for å rette sverdet mot dem.

Det mest populære av disse nye spillene var Vampire, der spillerne spilte blodsugere med tenna på tørk. Det er altså dette spillet den drepte svenske unggutten har spilt, og i utgangspunktet høres det kanskje betenkelig ut med spill som oppfordrer unge mennesker til å identifisere seg med skapninger som lever av å suge andres blod.

Men det finurlige med Vampire er nemlig at selv om spillerne tar rollen som vampyrer, er spillet fullt av etiske dilemmaer der man må opprettholde sin egen menneskelighet gjennom moralsk oppførsel. Det er en stor utfordring å opprettholde moral under forhold der du lever av å suge blod, men moralen må opprettholdes. For den spilleren som henfaller til hensynsløs brutalitet blir nemlig rammet av regler som fratar ham kontrollen over sin rollefigur. Glem etikken, og du er raskt ute av spillet. Kan man tenke seg en mer konkret morallekse?

Til alle tider har man forsøkt å legge skylden for menneskers usedelige oppførsel på mediene. Se bare på de jevnlige forsøkene på å gi forskjellige filmer skylda når folk begår voldshandlinger. Merkelig nok var det skrekkfilmen som har fått gjennomgå mest i videovolddebatten, selv om sjangeren kjennetegnes med at sympatien ligger på siden til dem som blir utsatt for forferdeligelige ting. Slik blir skrekkfilm skrekkelig. Filmer som James Bond, derimot, der hovedpersonen utøver gla’vold uten at vi får se resultatene av denne volden, blir sjelden kritisert.

Man må innrømme rollespillsskeptikerne ett poeng: For en bestemt type mennesker kan nok rollespill være svært farlige. Men slike mennesker er nok den samme typen som ville få tvilsomme ideer av å lese Donaldblader. Det er fristende å påpeke at det har vært tilfeller, også i Norge, der forbrytere har brukt Donald Duck som arbeidstegning.

Tatt i betraktning hvor mange mennesker over hele verden som i dag driver med rollespill, ville det være et mirakel hvis ikke miljøet hadde tiltrukket seg en og annen merkelig eksistens. Men tross alle odds er det påfallende hvor lite uhumskheter som har sitt utspring i miljøene rundt spillene.

Likevel er det trolig at vi kommer til å se sjokkoppslag i media hver gang noen som har spilt rollespill er utsatt for noe kriminelt, eller begår noe kriminelt. For med rollespillene har man funnet den perfekte syndebukken. Og en slik syndebukk lar man ikke gå fra seg så lett.