Den norske kriminalomsorgen blir ofte omtalt som et fengselssystem med lave straffer, få innsatte og humane soningsforhold.

Men er alt så rosenrødt som det fremstår?

– Både ja og nei. Forskning viser at den norske kriminalomsorgen er mer human og «myk» enn i de fleste andre land, men vi beveger oss utvilsomt i en mer straffende retning, sier Victor Shammas. Han har nylig avlagt sin doktorgrad i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO.

Han mener endringene i straffeutmålingene kan sees i sammenheng med den generelle politiske utviklingen i Norge. De siste 20 årene har vi beveget oss i en mer nyliberalistisk retning, ifølge forskeren.

– En halv million nordmenn har nå privat helseforsikring, det er flere elever som velger å gå på privatskoler og skillet mellom fattig og rik har økt. Vi kan på indirekte vis spore effekten av nyliberaliseringen av velferdsstaten også på straffegjennomføringens former og omfang, sier Shammas.

– Vi har en regjering som ønsker å straffe hardere. Kriminalomsorgen prioriteres økonomisk, men først og fremst i favør av ofrene og ikke lovbryterne.

I årets statsbudsjett lanserte regjeringen en rekke kutt i den økonomiske støtten til organisasjoner som driver med fri rettshjelp, som for eksempel Juss-Buss, Gatejuristen og JURK. Den eneste organisasjonen som skulle få økt økonomisk støtte, var Stine Sofies stiftelse som jobber med ofrenes rettigheter.

– Disse kuttene ble nylig omgjort i budsjettavtalen, men det opprinnelige forslaget fra regjeringen er i seg selv talende for et tegn i tiden, sier Shammas.

• Les også: Færre innvandrere begår kriminalitet, men nedgangen stagnerer

Fengsel som velferdsinstitusjon

Den norske kriminalomsorgen omtales ofte som eksepsjonell sammenlignet med andre land. I USA er det 700 straffedømte per 100 000 innbyggere, i Norge er det tilsvarende tallet kun 74.

Vi har gode rehabiliteringsprogram og sannsynligheten for tilbakefall er forholdsvis liten, bare en av fem er tilbake bak murene innen to år. Det norske fengselet er en velferdsinstitusjon hvor hovedfokuset er å få de straffedømte reinkludert i samfunnet.

– Det har lenge vært rådende praksis at det er statens ansvar å hjelpe de straffedømte, og man har ment at selv en person som har begått svært grove handlinger, i teorien skal tilbakeføres til det norske samfunnet, forteller Shammas.

Frp har vært en pådriver for strengere straffer

Selv om andelen straffedømte er forholdsvis liten i Norge sammenlignet med andre land, ser vi en tydelig økning.

– I perioden 2000 til 2016 har fengselsraten økt med 30 prosent. Det vil si at i år 2000 var det 57 straffedømte per 100 000 innbygger i Norge, mens det tilsvarende tallet i 2016 var 74.

Når det gjelder lengden på straffene, har den økt tilsvarende. Gjennomsnittlig lengde på en ubetinget fengselsdom i 2002 var 141 dager, mens i 2015 var det 191 dager. Dette tilsvarer en økning på 35 prosent.

– Frp har vært en sterk pådriver for strengere straffer og har fått gehør for dette i regjeringen, sier Shammas.

Vi ser også en økt bruk av forvaringsstraff i Norge. Formålet med forvaringsstraff er å beskytte allmennheten og er i prinsippet en mulighet for det norske rettsvesenet til å holde en person i fengsel på livstid. Fram til 15. august 2017 satt 102 domfelte på forvaringsdommer i norske fengsler

I tillegg har vi fått en antiterrorlovgivning som åpner opp for fengsling i opptil 30 år. Denne har så langt ikke vært i bruk i Norge.

• Les også: Kriminaliteten nesten halvert blant ungdom – mer enn doblet blant eldre

Bruker oftere elektronisk fotlenke

På den andre siden har soning med elektronisk fotlenke økt betydelig de siste årene, ofte som en erstatning for fengselsstraff. Denne straffemetoden brukes hovedsakelig til gjennomføring av kortere dommer eller delgjennomføring av lengre dommer.

I 2015 var det nesten 3000 straffedømte som sonet med fotlenke. Å sone med elektronisk fotlenke innebærer at man kan gå på jobb, studere eller på en annen måte være sysselsatt mens man gjennomfører straffen. Selv om fotlenken gir en følelse av frihet, så kan det også oppleves svært stressende i uforutsette situasjoner, for eksempel hvis man blir sittende fast i bilkø hjem fra jobb eller lignende.

– Man kan på mange måter si at fengselet sprer seg utover sine egne grenser med elektronisk fotlenke, sier Shammas.

Han er enig i at dette er en relativt human form for soning, men samtidig viser Shammas til en pågående internasjonal debatt om rettsapparatets tilbøyelighet til å idømme fotlenke som erstatning for mildere straffereaksjoner.

Sammenlignende studier gjort i Belgia og Norge viser også at den opplevde straffebyrden ved fotlenkesoning ikke er helt ubetydelig.

• Les også: Straffedømte med fotlenke begår litt færre lovbrudd senere

Kritikkverdige forhold i norske fengsler

I mars 2017 leverte Sivilombudsmannen en knusende rapport om forholdene ved Ila fengsel. Det var særlig soningsforholdene til de innsatte som satt på isolasjon og de sanitære forholdene i fengselet som ble sterkt kritisert.

– Sivilombudsmannen påpeker at ved Ila fengsel er det mange celler uten eget toalett. Det medfører at de innsatte er avhengig av at de ansatte har tid til å følge dem på do når de må gjøre sitt fornødne. I en hektisk arbeidsdag, og spesielt på nettene med lav bemanning, er det ikke sjeldent at de innsatte må gjøre fra seg i en bøtte på egen celle, sier Shammas. Dette oppleves som nedverdigende av de innsatte.

De norske fengslene kritiseres også internasjonalt av The European Comitee for the Prevention of Torture (CPT) for den hyppige bruken av glattcelle. I Norge kan siktede bli sittende på glattcelle i opptil en uke på grunn av fulle fengsler.

– Det er et klart brudd på Justisdepartementets regler, som sier at en person skal oppholde seg maksimalt 48 timer på glattcelle, sier forskeren.

CPT har ingen makt utover å påpeke feil og mye tyder på at flere av manglene vedvarer.

– Det er jo litt ironisk at ingen blir straffet for den administrative feilanvendelsen av straff, bemerker Shammas.

Langt igjen til amerikanske tilstander?

Selv om vi ser en utvikling med strengere straffer og lengre dommer, er det viktig å huske på at vi fortsatt har en av verdens mest humane fengselssystemer, ifølge forskeren.

– I Norge har de innsatte rettigheter, de får tilbud om utdanning og jobberfaring, statlige institusjoner som NAV har egne kontorer i fengslene og det legges til rette for at overgangen tilbake til samfunnet skal gå så sømløst som mulig. Så ja, det er langt igjen til amerikanske tilstander, sier Shammas.

I forbindelse med studiene var Shammas på feltarbeid ved San Quentin-fengselet i California i 2009 og 2016. Han kan fortelle om helt andre soningsforhold.

– Ved San Quentin var det i perioder 200 prosent belegg, det vil si at det var dobbelt så mange innsatte som det var ledig soveplass til. Fangene ble plassert inndelt i sovesoner i store gymsaler. Høyreekstremister ble plassert i en del av gymsalene, afro-amerikanerne i en annen og meksikanerne i en tredje for eksempel. Voldelige sammenstøt og store sykdomsutbrudd var en del av hverdagen, sier Shammas.

Vi er langt fra slike tilstander i Norge, men det er viktig å følge med på utviklingen her hjemme.

– Det norske systemet er basert på tillit og vi må sørge for å bevare denne tilliten til systemet også i fremtiden, avslutter forskeren.

Referanse:

Victor Lund Shammas: Prisons of Welfare. Incarceration, Social Democracy and the Sociology of Punishment. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo. 2017. Sammendrag