FN kaller det verdens største humanitære katastrofe. Sammen med krigene i Sør-Sudan og Syria var det Jemen-krigen som gjorde at Sikkerhetsrådet i 2018 enstemmig fordømte sult som våpen i krig.
Likevel opplever sivilbefolkningen i krigsherjete land i verden nå en grad av sult som de fleste vil si er forkastelig i vår tid.
– Krigens aktører lar millioner av mennesker lide for å oppnå militære og politiske mål, konstaterer Cecilie Hellestveit.
Nye erobringskriger
Hellestveit er samfunnsviter og jurist med doktorgrad i krigens folkerett fra Universitetet i Oslo. Hun peker på at krigene har endret karakter det siste drøye tiåret.
– Etter den arabiske våren i 2011 har vi sett en oppblomstring av typiske erobringskriger. To eller flere parter slåss mot hverandre på bakken og erobrer eller gjenerobrer områder eller byer, kvartal for kvartal. Bygninger, veier og infrastruktur blir fullstendig ødelagt.
Aleppo og Raqqa i Syria, Misrata i Libya, Mosul i Irak, Sana i Jemen, Mariupol i Ukraina. Dette er eksempler på byer som de siste årene har vært utsatt for denne formen for erobrings- og gjenerobringskrig.
Beleirer og sulter
Sammen med erobringskrigen, påpeker Hellestveit, er det kommet noe mer, nemlig beleiring. En beleiringstilstand oppstår når et land, et landområde eller en by er avskåret fra omverdenen av fiendtlige tropper.
– Av de større konfliktene i verden i dag er det ingen, så vidt jeg vet, som ikke bruker beleiring og blokade av mat som virkemiddel i krigføringen, sier hun.
Hellestveit forteller at hun har jobbet med krigsforbryterproblematikk siden 1990-tallet, og særlig det første tiåret av 2000-tallet.
– Da var det knapt noen som diskuterte sult og beleiring i krig. Mange av oss trodde, helt ærlig, at vi ikke kom til å se mer av det. Men noe skjedde med krigene i kjølvannet av den arabiske våren.
Hindrer tilgang til mat
Metoden er kynisk: For å få politiske eller militære ledere som har ansvar for en by eller et område til å overgi seg eller til å gi politiske innrømmelser, sulter en ut sivilbefolkningen.
Det gjøres ved å hindre tilgangen på mat, vann, medisiner og humanitær hjelp.
– Nødhjelp blir blokkert, ofte blir strenge restriksjoner innført på hjelpeorganisasjoners arbeid, de krigførende tar kontroll over hvem som skal få hjelp og hvor.
En viktig forklaring på omfanget av den humanitære katastrofen i Jemen ligger altså her. Også i andre land i regionen har mat, vann, medisiner og drivstoff til sivilbefolkningen blitt en del av selve krigen. Humanitær adgang til mennesker i akutt nød er blitt forhandlingskort i konflikter flere steder.
– Vi ser også en del andre mønstre i krigføringen de seinere årene. Alle har det til felles at de rammer de mange – de sårbare og de fattige. Hensikten er å presse de få – de militære og politiske lederne for krigen, erkjenner Hellestveit.
Rammer millioner
Én ting er selve beleiringen under krigen, hvor hele sivilbefolkningen rammes – i et begrenset område, som enkelte enklaver i Syria eller i Jemen. Men en beleiring kan dramatisk påvirke befolkningen også i langt større områder.
– Store deler av befolkningen i Jemen ble rammet da havnen Hodeidah,som står for 70 prosent av importen til landet, ble blokkert i 2017. Beleiringen gjorde tilgangen på mat, reservedeler og drivstoff prekær.
I mange av landene med krig blir matvarer omdirigert eller forsinket, importutgiftene øker og dermed prisen på matvarer. Da har store deler av befolkningen ikke lenger råd til å brødfø seg.
– Sult og nød kommer også av økonomisk krigføring. Noen sanksjoner er multilaterale og har FNs sikkerhetsråd i ryggen. I tillegg legger gjerne partene i en konflikt ytterligere politiske sanksjoner på toppen av dette. I sum gir det svært alvorlige effekter for sivilbefolkningen.
– Beleiring i form av sanksjoner frarøver millioner av mennesker livsnødvendigheter. Sanksjonene fører til at prisene kanskje mangedobler seg, samtidig som arbeidsløsheten skyter i været, som i Jemen, påpeker hun.
Fra krise til katastrofe
Det som imidlertid brakte Jemen fra krise til katastrofe, var verken bombing eller beleiring, mener Hellestveit.
– Etter halvannet år med krig hadde økonomien nærmest kollapset, og folk var derfor mer avhengige av statlige lønninger enn noen gang. Jemens sentralbank var bindeleddet mellom inntekter, beholdning og lønnsutbetalinger.
– Men i 2016 flyttet den Saudi-baserte eksilregjeringen banken fra hovedstaden Sana til Aden i sør. Der fantes verken databaser, informasjon eller folk med kompetanse. Pengeoverføringer til Jemen ble nå nesten umulig, forteller hun.
Matimporten gikk dramatisk ned. Nå var det isteden krigsherrer, smuglere og svartebørshaier som sørget for mat og kontanter.
– Det gjorde at innfartsårene hvor det faktisk er lov til å importere mat, skrumpet inn. Det lille som siden er kommet inn i landet, er så dyrt at ingen har råd til å kjøpe det. Effekten på den lokale økonomien er voldsom, påpeker hun, og viser til hvordan dette rammer befolkningen.
Konflikter blir ikke løst
Hellestveit forteller at den typen konflikter vi har i verden i dag i stor grad skyldes geopolitisk rivalisering. Mens regimene og væpnede grupper i Syria og Jemen begår nye, grove forbrytelser mot menneskeheten, bidrar flere andre til ytterligere opptrapping.
Stormakter søker innflytelse og makt i land og regioner gjennom å involvere seg i lokale konflikter.
– Konflikten i Libya er ikke løst, ikke i Jemen, ikke i Syria, Afghanistan eller Irak. Stadig flere konflikter i verden finner ikke sin løsning. For sivilbefolkningen i disse landene er det dramatisk, påpeker hun.
De blir fanget i de vedvarende konfliktene. Arbeidet med å bygge opp samfunnet og økonomien igjen kommer ikke i gang.
– Det er en ekstremt farlig utvikling, advarer Hellestveit.
– Langtidseffektene for befolkningene i krigsområder blir stadig mer alvorlige og varer lenger.
Krigens folkerett
Krigens folkerett er rettsreglene som sier noe om hvordan partene skal opptre under krig og væpnet konflikt. De er atskilt fra reglene som forteller når militær makt kan benyttes. Grove brudd på krigens folkerett er krigsforbrytelser.
– Vi må skille mellom å sulte ut sivilbefolkning og å sulte ut soldater, understreker Cecilie Hellestveit.
– Det første er forbudt etter folkeretten. Det andre er tillatt. Å hindre mat til soldater er en lovlig måte å drive krig på. Når soldater som beleirer, ikke lenger har noe å spise og drikke, kommer de ikke til å greie å holde fortet og må overgi seg.
– Men befinner sivilbefolkning seg fremdeles inne i en by eller enklave, blir situasjonen en annen. Da kan vi være over i krigsforbrytelser. En del opprørere holder sivilbefolkningen fanget nettopp av den grunn. Da kan ikke motstanderen blokkere tilførselen av mat og vann uten å gjøre seg til krigsforbryter.
Mulig å slippe unna
I 2019 valgte verdens stater å styrke forbudet mot utsulting av sivilbefolkningen som virkemiddel i krig. Forbudet kom med i de internasjonale Roma-statuttene for den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Tidligere var det bare i krig mellom stater at forbudet gjaldt. Nå ble virkeområdet utvidet til også å gjelde i den typen væpnete konflikter som foregår i Syria og Jemen og flere andre land.
Men selv om FNs sikkerhetsråd året før hadde fordømt bruk av sult mot sivilbefolkningen i krig, har knapt noe skjedd for å motvirke det.
– Lite er gjort under Syria-krigen og Jemen-krigen som har monnet for å ta tak i dette. Det er vi svært bekymret for, understreker Hellestveit.
Hun peker på at «rettstekniske årsaker» i folkeretten gjør det vanskelig å straffeforfølge stater for denne typen forbrytelser – selv om det internasjonale rammeverket er sterkere enn før.
Vanskelig å bevise
– Om du bomber et område for å ramme sivile, er det enkelt å fastslå at du begår en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten. Men sult som rammer sivile for å oppnå militær seier, er mye vanskeligere å fastslå og bevise, beklager juristen.
Hun viser til at det i noen situasjoner finnes FN-sanksjoner som gir en «paraply av lovlighet» til handlinger som i praksis er mer brutale eller har vikarierende motiver. Jemen er et godt eksempel.
I tillegg, påpeker hun, er utsulting en mye mer komplisert forbrytelse i borgerkriger enn i kriger mellom stater. Det er styresmaktene som har menneskerettighetsansvaret for at befolkningen har mat.
– Jeg er kritisk til at forbudet mot forbrytelsen er utvidet til å gjelde borgerkriger uten at dette har blitt grundigere analysert. Den underliggende normen er ganske ulik i de to typene konflikter.
– Det blir svært vanskelig å straffeforfølge sult som våpen i kriger som ikke foregår mellom stater. Derfor risikerer vi å skape et inntrykk av at dette er «papir-juss». Det er svært uheldig i væpnete konflikter. Inntrykket kan bli at virkemiddelet er militært effektivt og uten alvorlige konsekvenser for politiske og militære ledere som bruker det.
Vil helst ikke fortelle
Det er altså en oppfatning hos krigførende parter om sult som våpen kan ha militær verdi. Men har sult det?
– Det finnes ikke helt klare svar. Bør vi derfor forske for å finne ut om det faktisk fungerer, om det gir militære fordeler, for eksempel på linje med å bruke droner? Eller om forbudet i humanitærretten som forbyr sult som våpen, egentlig ikke går like langt som straffebudet i Roma-statuttene? spør juristen.
Hellestveit viser til folkerettens avskrekkende tvetydighet. Statsledere og militærledere skal tro at å sulte ut sivilbefolkningen er en krigsforbrytelse de vil bli straffeforfulgt for.
– Vi ønsker ikke å fortelle dem at det er lettere sagt enn gjort. Jeg har selv opplevd å få analysene mine klassifisert, altså unndratt offentlighet – når jeg har sett på muligheter for å holde militære eller politiske ledere i en gitt konflikt til ansvar for internasjonale forbrytelser. Den kunnskapen ønsker egentlig ingen at krigens aktører skal få del i mens krigen pågår.
– Jeg er pessimistisk
– Er det mulig å få ansvarliggjort de som står bak, gjennom å bruke strafferetten?
– Jeg er ganske pessimistisk om vi ser på situasjonen i Jemen og Syria. Et rettsoppgjør kommer trolig på et eller annet tidspunkt. Men dessverre tviler jeg på at utsulting av sivilbefolkningen kommer til å inngå i straffegrunnlaget. Det er et problem: Vi har noe som er moralsk forkastelig og forbudt i folkeretten, men hvor det samtidig er svært vanskelig å få ansvarliggjort de skyldige, sier hun.
Denne artikkelen ble først publisert i Forskningsmagasinet Apollon. Les originalen her.
