Forstår vi denne forskjellen i moralkultur, så kan vi også bedre forstå konflikten mellom Russland og Vesten.

Det mener professor Jardar Østbø ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) i Oslo.

Vestlige ledere som George Bush, Barack Obama, Jens Stoltenberg og flere andre har vært mye opptatt av moral og verdighet.

Verdighetsmoral er nå blitt noe typisk vestlig.

I autoritære regimer som Russland har i stedet lederens og landets ære stor betydning.

Handler ikke bare om våpen og soldater

Mange eksperter på området forsøker å forklare oss konflikten mellom Russland og Vesten med at det handler om Ukraina og om sikkerhetspolitikk.

De analyserer våpen, soldater og maktbalansen mellom partene.

Men hva er det Vladimir Putin egentlig er ute etter?

Selvfølgelig handler det om sikkerhetspolitikk, understreker Jardar Østbø. Men Russland-forskeren tror at analysen av konflikten kan ha nytte av noen helt andre innfallsvinkler.

Putin og de kriminelle bandene

Østbø trekker inn fag som sosiologi og sosialantropologi når han vil forsøke å forklare Putin og Russland.

For eksempel: Kan Vladimir Putins tøffe erfaring med kriminelle bander i St. Petersburgs bakgater på 1990-tallet, hjelpe oss å forstå det som nå skjer?

Professoren ved forskningsinstituttet på Forsvarets høgskole leder også IFS sitt Program for russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Et forskningsprogram finansiert gjennom Forsvarsdepartementet og Forskningsrådet.

Putin har ingen mulighet til å gå av

Som så mange andre autoritære ledere, har Putin etter hvert fått mye på samvittigheten.

– Putin har i praksis ingen mulighet til å gå av som Russlands leder uten risiko for seg selv og sin familie, mener Østbø.

Den største trusselen mot Putin innenfor Russlands egne grenser heter i dag Aleksej Navalnyj. Da tusener av russere tok til gatene for å støtte den først forgiftede og deretter fengslede opposisjonspolitikeren, kan det ha gjort sterkt inntrykk på Putin.

YouTube-videoen der Navalnyj hevder å avsløre «Putins palass» er blitt sett langt over 100 millioner ganger. Avsløringen av at Putin og venner av ham kan ha bygd et gigantisk og luksuriøst palass til seg selv ved Svartehavet, var den mest populære videoen i Russland i 2021.

Skrekk for å ende som Gaddafi?

Også i 2011 skal Putin ha blitt sittende og stirre på en YouTube-video, skal vi tro den russiske historikeren Yuri Felshtinskys uttalelser til The Sun. Felshiinsky er vel å merke er annet enn positiv til Putin.

Det handler om den grusomme YouTube-videoen der Libyas leder Muammar al-Gaddafi blir drept av en rasende folkemengde.

Felshtinsky sitt spesialfelt som historiker er forgiftning av russiske opposisjonelle. En av samarbeidspartnerne hans var Alexander Litvinenko, som selv ble forgiftet til døde i London i 2006.

Historikeren Felshtinsky varsler at vi vil få se enda mer undertrykkelse av russiske opposisjonelle i Putin-årene som kommer. Nylig sikret den tidligere KGB-offiseren seg at han kan bli sittende på toppen i Russland minst fram til 2036.

Russlands ide om sikkerhet

Russerne ønsker som nordmenn og andre folk å være trygge innenfor landets grenser.

– Men Russlands ide om sikkerhet er uløselig knyttet til det å bli sett på som en stormakt med rettigheter utenfor landets egne grenser, mener Østbø.

Stormaktstatus er for Russland å bli lyttet til av andre stormakter. Og et viktig spørsmål for russerne er nabolands tilhørighet til allianser som NATO.

Forskeren tror russerne selv er overbevist om at de er med på å skape økt sikkerhet i regionen rundt seg, når de insisterer på å nekte andre land å gå med i NATO.

Dette står i sterk kontrast til hvordan mange av oss her i Vesten tenker. Her råder tanken om at land og folk selv har suveren rett til å bestemme hvilke allianser de vil delta i, som for eksempel NATO.

Vesten vil spre verdighetsmoral

IFS-forskeren er opptatt at om vi skal forstå Russland, må vi også forstå hvordan vi i Vesten selv tenker.

– Med USA i spissen forsøker vi i Vesten nå å spre en slags verdighetsmoral til resten av verden.

Det gjør vi blant annet gjennom å gi enten direkte eller moralsk støtte til folk som gjør opprør mot autoritære ledere.

Dette har USA, Norge og andre vestlige land gjort i Burma, Syria, Hviterussland, Hongkong og en rekke andre steder.

­–Tenk på Oransjerevolusjonen i Ukraina, som også blir kalt Verdighetsrevolusjonen.

– Under revolusjonen i Georgia så vi det samme. Både for ukrainerne og georgierne som gjorde opprør, handlet mye om nettopp verdighet.

– Denne verdigheten dreier seg blant annet om at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av sosial status, etnisk tilhørighet, politisk ståsted eller seksuell legning.

Østbø peker på hvor opptatt NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er av å presentere forsvarsalliansen som et fellesskap bygget på verdier.

– Også for tidligere NATO-ledere har det handlet om verdighetsmoral. Eller moral som står i motsetning til umoral.

Demokratisk fred-teorien

Dette fokuset i Vesten på verdighet er noe nokså nytt, påpeker Østbø.

– Det er riktignok noe vi også finner i FNs menneskerettighetserklæring. Men som et slags moralsk prinsipp i internasjonal politikk, så er dette noe vi har sett vokse fram de siste tiårene.

Russland-forskeren knytter denne nye verdighetsmoralen vår an til en teori filosofen Immanuel Kant var inne på allerede for over 200 år siden.

En teori forskere i statsvitenskap grep tak i på 1980-tallet – og kunne slå fast at er riktig.

Demokratisk fred-teorien sin påstand er at demokratier nesten aldri i historien har gått til krig mot hverandre.

Kriger utkjempes nesten utelukkende mellom autoritære regimer styrt av ledere som er mer eller mindre diktatoriske – eller mellom et autoritært regime og et demokrati.

Blir alle land i verden demokratier, så blir det altså heller ikke krig mellom land.

Så lenge landene i og rundt Europa er demokratiske, så sikrer vi freden i Europa, er dermed tankegangen bak NATO.

– NATO-medlemskap og gjerne EU-medlemskap, ses på som garantier for demokrati. Dermed blir de også garantier for sikkerhet og fred.

Her ligger trolig mye av forklaringen på hvorfor ledere i Vesten er så opptatt av å spre nettopp verdighetsmoral og den tilhørende ideen om demokrati, til resten av verden rundt oss.

Noe nytt i internasjonal politikk

Men alt dette er altså noe ganske nytt i samfunnsliv og politikk, minner Østbø om.

– Verdighetsmoralen som vi er så glade i, kan heller ikke påtvinges andre samfunn uten videre. Den vokste fram som følge av spesielle betingelser.

Tre slik betingelser er stor grad av personlig trygghet og økonomisk trygghet, samt et fungerende rettssystem.

Folk har levd med notorisk usikkerhet

Fram til ganske nylig levde mange mennesker i verden i en tilstand av notorisk usikkerhet.

Mennesker har opp gjennom historien fryktet at noen når som helst kunne komme og angripe dem og ta fra dem alt de eide.

– Løsningen på dette har vært å sette seg i respekt hos andre mennesker.

– Om noen fornærmet deg, måtte du straks svare på denne fornærmelsen med å sette deg i respekt. Du måtte slå tilbake. Det måtte du gjøre selv om en fornærmelse i vårt perspektiv synes ubetydelig, sier Østbø.

– Slik levde folk for tusen år siden. Slik lever fortsatt noen. Tenk på de amerikanske sørstatene og den æreskulturen som fortsatt finnes noen steder der.

– Om noen dytter borti deg med vilje, så gjelder det å angripe tilbake.

Æreskultur i Norge og rundt Middelhavet

– I vårt eget samfunn snakkes det noen ganger om blikking i ungdomsmiljøer, for eksempel i drabantbyene. Om noen ser stygt på deg, så tvinges du til å gå løs på vedkommende om du vil opprettholde æren. Tradisjonen for blodhevn i enkelte rurale områder i land rundt Middelhavet er nok et eksempel.

Slik æresmoral mener Østbø at vi typisk finner i sammenhenger der det ikke eksisterer noen tredjepart som kan bidra til å løse konflikter.

Jardar Østbø tror at denne æresmoralen er noe en vanlig middelklasse-nordmann vil ha problemer med å forstå. Til det lever vi i altfor trygge omgivelser. Men beveger vi oss et stykke «nedover» i det norske samfunnet, så finner vi det også her hos oss.

For deltagere i kriminelle gjenger er æresmoral en del av hverdagen.

Russerne har levd med mye usikkerhet

– Men hva har dette med internasjonal politikk å gjøre?

– Jo, i internasjonal politikk har vi ofte heller ikke noen pålitelig tredjepart som kan løse konflikter. Til tross for alle konvensjoner og avtaler, er det til syvende og sist den sterkestes rett som gjelder.

– På toppen av dette er Russland et land som er spesielt preget av geopolitisk usikkerhet.

– Husk på Napoleon som nådde helt fram til Moskva og Hitler som kom seg langt inn i det russiske kjerneområdet. For ikke å snakke om Sovjetunionens oppløsning for 30 år siden.

– Disse historiske hendelsene er fortsatt veldig levende i russeres bevissthet, godt hjulpet av statlig styrt historieformidling.

Putins skrekkerfaring fra 1990-tallet

– Putin er på toppen av dette selv en person som har vokst opp med notorisk usikkerhet.

Vladimir Vladimirovitsj Putin ble født i Leningrad (nå St. Petersburg) i 1952 og vokste opp i en kommunal leilighet.

Han studerte juss og ble KGB-offiser i Øst-Tyskland, under dekke av å jobbe som oversetter. I 1990, året før Sovjetunionen gikk i oppløsning, fikk Putin jobb i byadministrasjonen til borgermester Anatolij Sobtsjak i Leningrad.

1990-tallet er noe mange russere i dag tenker tilbake på med skrekk. Det gjør ganske sikkert også Putin.

Sovjetunionen gjorde aldri folk flest velstående. Men de siste par tiårene av kommuniststyret levde sovjeterne med økonomisk trygghet, grunnleggende velferdsgoder, lite hverdagskriminalitet og mye forutsigbarhet i hverdagen.

Dette ble etter sovjetsamfunnets sammenbrudd erstattet av en ekstremversjon av vestlig økonomisk nyliberalisme. Folk fikk masse individuell frihet. Men de mistet nesten all økonomisk trygghet.

– Lov og orden kollapset, kriminaliteten steg til værs, privatiseringen førte til kaos og mange russere kjempet fra dag til dag for å overleve, forteller Russland-forskeren.

Putins maktspråk

Dette kaoset spredte seg inn i politikken og Putin fikk lære mye om æreskultur.

– Han hadde vokst opp i et tøft nabolag i Leningrad. I byen som ble omdøpt til St. Petersburg, måtte han som rådgiver for borgermesteren og senere som viseborgermester forholde seg til og samhandle med byens mektigste kriminelle gjenger.

Vladimir Vladimirovitsj fikk erfaring med både tøft språk og tøffe handlemåter.

Han forsto også hvor viktig det er i Russland å kunne vise seg fram som en hyper-maskulin mann.

Putin som gjengleder

Russland-forskeren ved Forsvarets høgskole peker på at dette er sider ved Putin som vi har fått møte igjen gang på gang.

Først da han i innledningen av karrieren sin som russisk statsleder, sto i spissen for den svært brutale Tsjetsjenia-krigen.

Siden med angrep på territorier i både Georgia og Ukraina.

– Æreskulturen og maktspråket fra gatene i S. Petersburg har Putin brakt med seg videre som Russlands leder.

Putin og staten er gjengen de andre gjengene «i byen» ikke bør prøve seg på.

For å holde på den øverste makten i sin gjeng og sitte trygt, har Putin sørget for å fordele mye av Russlands økonomi mellom sine nærmeste allierte.

• Les også: Hvorfor går det så dårlig med Russlands økonomi?

Fargerevolusjoner oppleves truende av Putin

Internasjonale relasjoner er de facto et slags anarki, påpeker Østbø.

– Dette er noe som fremmer den æresmoralen og æresadferden vi nå ser at Putin og Russland benytter seg av.

– Legg til Russlands opplevelse av å leve i konstant geopolitisk usikkerhet. Og pluss på med det historiske minnet om gjentatte invasjoner og uro.

Viktigst av alt akkurat nå, mener Østbø, er kanskje likevel trusselen fra Vestens kampanje for å fremme verdighet.

Den moralske og praktiske støtten vi i Vesten har gitt til fargerevolusjoner i det ene tidligere sovjetiske landet etter det andre, oppleves åpenbart som svært truende av Vladimir Putin, mener han.

I disse revolusjonene har store deler av folket reist seg mot autoritære ledere . Ledere som har vært mer eller mindre allierte med Putin.

Omringet av Vesten

I dag sitter Putin og hans nærmeste kolleger i Moskva med en følelse av å være omringet av Vesten.

De har NATO-land og EU-land eller vestvennlige land helt innpå seg både i nord, vest og sør.

– Forstår vi denne russiske følelsen av å være under angrep og russernes opplevelse av å leve med notorisk usikkerhet, så forstår vi kanskje litt bedre hvorfor landet opptrer som det nå gjør, sier Russland-forskeren.

– Legg til Putins erfaring med æreskultur og hvor viktig det er å være den som viser styrke, så forstår vi kanskje enda litt mer.

Det russiske regimet kjøper heller ikke demokratisk-fred-teorien, påpeker Jardar Østbø.

– De kjøper heller ikke retorikk om verdighet, og absolutt ikke moralsk belæring, spesielt når den kommer fra en fiendtlig militærallianse.

Putins usikre posisjon i Russland

Forskeren minner samtidig om at Putin selv har en mer usikker posisjon innad i Russland enn det mange av oss i Vesten tenker på.

– Selv om han er den autoritære lederen i et personfokusert system, så har han ikke makt til å kunne gjøre akkurat det han selv vil.

Viser Putin svakhet, så stiller han seg selv i fare.

Dette er noe Putin selv vet veldig godt, tror Østbø.

– Dersom en president i USA, en statsminister i Norge eller en generalsekretær i NATO gjør en eller annen feil og kanskje ikke blir gjenvalgt. Ja, da kan de bare reise til Florida, Bergen eller Oslo for å skrive memoarene sine eller de får seg en annen jobb.

– Men heter du Vladimir Putin og er anklaget for å ha både valgfusk og giftmord på samvittigheten, så risikerer du ganske enkelt å bli lynsjet om du må gi fra deg makten.

– Om ikke bokstavelig talt, så iallfall metaforisk.

Da er det ikke lett å gi fra seg makten.

Om Putin virkelig gjentatte ganger så på YouTube-videoen der Muammar Gaddafi blir drept, er ikke mulig å få bekreftet fra sikre kilder. Her i en artikkel i London Review of Books forteller journalisten Seymour M. Hersh om hvordan president Barack Obama ble gjort kjent med at det skal ha skjedd. At NATO-lands medvirkning til drapet på Libyas autoritære leder gikk sterkt innpå Putin, kan framgå av reaksjonen hans da han besøkte Danmark i 2011. Både Hersh og flere andre spekulerer i at erfaringen med drapet på Gaddafi kan ligge bak Putins sterke støtte til Syrias diktator Bashar al-Assad.

Referanse:

Jardar Nuland Østbø: «Dignity Promotion and the Revenge of Honour Security and Morality in Russia-West Relations», artikkel i Journal of Extreme Anthropology, nr. 1/2020