Nordmenn tar skade av dagens asylpolitikk
KRONIKK: Fortsetter vi å ignorere erfaringene til de lokale aktørene som jobber for og med asylsøkere står vi i fare for å vaksinere befolkingen mot å bidra i lignende situasjoner i fremtiden.
Siden 2015, da 31.145 asylsøknader ble registrert, har Norge stått overfor den hyppigste opprettelsen, men også den raskeste nedleggelsen, av asylmottak i sin historie. Med 31.943 beboere i mottak i november 2015, bodde det i mai i år bare 3.887 personer i mottak.
Konsekvensene av dette har vært mange, men de er ofte lokale og får lite oppmerksomhet nasjonalt.
Etter å ha gjort feltarbeid på Vestlandet og besøkt seks asylmottak som en del av masteroppgaven min, spør jeg meg selv om vi tar vare på de lokale aktørene i asylpolitikken.
Store omveltninger i små samfunn
Nordmennene jeg intervjuet kunne fortelle om store omveltninger i kommunene deres. I en av disse, hvor befolkningen var i underkant av 1600, var opprettelsen av to mottak, med til sammen 150 beboere, en stor forandring.
Innsatsen som ble lagt ned av lokale aktører, både frivillige og ansatte, var alt annet enn upersonlig. Og som jeg ble fortalt, var det et «krasjkurs i toleranse» å tilpasse seg mange nye nasjonaliteter i et ellers homogent nærmiljø.
Selv om det var mange bekymringer både før og etter opprettelsen av mottakene, tilpasset både asylantene og nordmennene seg hverandre etter noen måneder. Da jeg ankom denne kommunen hadde derimot det første mottaket akkurat blitt lagt ned, og i løpet av feltarbeidet mitt ble det andre også stengt, begge to innen det første året de var operative.
Nordmennene som hadde blitt kjent med asylantene opplevde dermed å miste sine venner.
Lærere og naboer til mottakene snakket om hvordan asylantene de hadde blitt kjent med sendte dem meldinger og ringte dem fra både utlandet og andre mottak. De ble fortalt om depresjoner, livet på flukten videre, og hvordan asylantene savnet sine venner i kommunen de hadde rukket å bli så glad i.
Arbeidsplasser og venner forsvant
Forskningen viser at vennskap ligger som fundament for integrering og samhold, ikke bare for flyktninger, men for vertsbefolkningen også. I prosessene rundt etablering og nedleggelse av asylmottak, utvisning og flytting av asylanter, så brytes disse vennskapene opp.
Foreldrene jeg intervjuet var spesielt vare på dette. De fortalte om hvordan deres barn hadde reagert med sorg og sinne til nyhetene om at deres venner skulle bli flyttet eller sendt ut av landet.
For kommunen falt det som et sjokk at innsatsen de hadde lagt ned ikke ble mer verdsatt. For noen av de ansatte betydde dette at de måtte tilbake på NAV, mens andre ble tvunget til å flytte for å finne nytt arbeid.
Det var aktører som var mer fornøyde med at mottaket og dets beboere forsvant, som følge av at de opplevde beboerne som uoppdragne og skumle. Likevel kunne heller ikke disse personene se på investeringene til kommunen av tid, penger og interesse som noe annet enn et svinn nå som mottaket skulle bort.
Hva skjer neste gang?
Spørsmålet er da hvordan disse erfaringene påvirker nordmenns interesse til å ta imot mennesker i lignende situasjoner, bruke tid og krefter på å bli kjent med dem personlig, og inkludere dem i lokale fellesskap i fremtiden.
Usikkerheten rundt asylmottak som både arbeidsplass og som et investeringsprosjekt for lokale aktører, skaper en uheldig situasjon for dem som arbeider tettest med asylantene.
For nordmennene som stiller opp mest blir det tyngst å si farvel, ettersom de har etablert nære forhold til dem som blir deportert. Mens for kommunene som fellesskap er mottak en usikkerhet, både når de er operative, men også i oppstartsfasen. For i den prosessen har kommunene veldig lite de skulle ha sagt. Der de velger i stor grad hvor mange flyktninger de ønsker å bosette, har de liten råderett over asylmottak og de som bor der.
Lite forutsigbarhet og lite engasjement
Historien til en av kommunene jeg besøkte bidrar til et edruelig perspektiv på effekten rask omstrukturering kan ha på lokalsamfunnet flere år inn i fremtiden. Denne kommunen utmerket seg i måten den tok imot bosniske asylanter på 90-tallet. Derimot uttrykte nordmennene som bor der i dag at de opplever seg mindre engasjert som et fellesskap i innsatsen om å ta imot flyktninger og asylanter enn det de var tidligere.
De jeg intervjuet pekte på hvordan en utmattelse hadde festet seg ved arbeidet de utførte for asylantene, ettersom de opplevde liten forutsigbarhet over når disse menneskene ville bli sendt enten ut av landet eller kommunen for bosettelse.
Norge står i dag ikke overfor en «krise» som vi gjorde i 2015, men ingenting taler for at vi ikke kommer til å gjør det igjen. Vi gjør derfor klokt i å lære så godt vi kan av tidligere erfaringer, og lytte til alle aktørene i integreringsprosessen; asylanter, bosatte flyktninger og nordmennene som lever og jobber med dem.
