Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.
Drøyt 7000 norske soldatene deltok i krigen i Afghanistan mellom 2001 og 2011. Over 4000 av dem har deltatt i en undersøkelse for å finne ut av hvordan det står til med veteranene etter denne krigen. (Foto: Thorbjørn Kjosvold/ Forsvaret)
Verre å se andres lidelse enn å frykte for eget liv
Krigsveteraner som ikke selv var i livsfare, har flere psykiske problemer, enn de som ble beskutt. Dette går fram av en studie hvor forskere kartlegger veteraner etter krigen i Afghanistan.
Vi tenker vanligvis på at traumer fra krig henger sammen med at soldatene har vært i livsfare. Ny forskning viser et litt annet bilde.
Hvilke typer traumer norske soldater ble utsatt for i Afghanistan, har stor betydning for de psykologiske ettervirkningene.
Psykolog Andreas Espetvedt Nordstrand og et forskerteam har sett på hvordan det å bli utsatt for ulike typer traumatiske opplevelser, har påvirket norske veteraner som har vært i Afghanistan.
Studien viser at det å selv ha vært i livsfare gir færre og mindre psykiske lidelser, enn om soldaten opplever lidelse og død uten selv å ha vært i fare.
Nordstrand arbeider ved Institutt for psykologi ved NTNU og er en av forfatterne bak den nye studien som nylig ble publisert i European Journal of Psychotraumatology.
Studien inngår i en omfattende kartlegging av hvordan det står til med veteranene etter krigen i Afghanistan.
Drøyt 7000 norske soldatene deltok i krigen i Afghanistan mellom 2001 og 2011. 4053 av dem deltok i denne undersøkelsen.
Brudd med moralske prinsipp
Traumer deles grovt sett inn i fare-baserte og ikke fare-baserte.
Fare-baserte traumer kan soldatene få i klassiske, militære settinger der de for eksempel blir skutt på eller tatt i bakhold. Det er en aktiv trussel som er kobla til angst.
De ikke fare-baserte traumene er delt inn i to undergrupper:
Bevitning: Å se lidelse eller død hos andre, uten selv å være i fare.
Moral injury: Å se eller utføre en handling som bryter med egne moralske oppfatninger.
– Bevitning kan for eksempel være at en selvmordsbomber har utløst en bombe, som har skada eller drept barn og sivile. Så kommer våre soldater inn for å rydde opp eller sikre området etter at bomba har gått av, forteller Nordstrand.
Å utføre handlinger som bryter med moralske prinsipp, kan for en soldat innebære å ta livet av en uskyldig person.
– For eksempel kan en offiser beordre at en person skal bli skutt fordi det ser ut som om vedkommende bærer en selvmordsvest. Men så viser det seg at han ikke hadde det, og da ender man opp med å ha tatt livet av en sivil.
– Et annet eksempel kan være at en offiser veileder og underviser en afghansk avdeling, og så ser man at noen i den afghanske avdelingen misbruker små barn. Det kan være vanskelig å gripe inn i en slik situasjon, men lett for en norsk offiser å tenke etterpå at han burde gjort noe, forklarer forskeren.
Langt flere symptomer
Det er markant forskjell på hvordan fare- og ikke fare-baserte traumer påvirker symptomer på psykiske lidelser.
Annonse
Studien viser at både fare-baserte og ikke fare-baserte traumer fører til en økning av posttraumatisk stressyndrom. Det kan innebære å bli ekstra vaktsom, skvetten, sove dårlig og gjenoppleve hendelsen eller hendelsene.
Men ikke fare-baserte traumer har større sjanse for å utløse langt flere symptomer på psykiske lidelser.
– I vår studie fant vi at depresjon, kroniske søvnplager og angst var mye mer knyttet til ikke fare-baserte traumer enn det å ha vært i livsfare, understreker Nordstrand.
Forsvarets spesialkommando i Kabul. (Foto: Forsvarets Mediearkiv).
Setter mindre pris på livet
I tillegg viser forskningen at det å ha vært i livsfare ofte gir en positiv personlig utvikling. Det kan innebære å sette større pris på livet, komme nærmere sine pårørende og oppleve større tro på egen mestring.
Ikke fare-baserte traumer fører derimot for det meste til en negativ personlig utvikling, der man kan komme til å sette mindre pris på livet, føle seg fjernere fra andre og få mindre tro på seg selv.
– Jeg trodde ikke det kom til å være så stor forskjell, kommenterer Nordstrand.
Holdes skjult
Ideen til studien fikk Nordstrand gjennom jobben som psykolog i Forsvarets stressmestringstjeneste. Der merket han seg at det ofte var andre ting enn å ha blitt skutt på som plaget soldatene.
– Mange fortalte at det å bevitne andres lidelse, da særlig barn som ble ofre for krigen, var tøft å bearbeide, forklarer Nordstrand.
En av soldatene han har fulgt opp hadde deltatt i mange kamphandlinger uten å ha dvelt ved det.
– Den opplevelsen som satt lenge i og tynget ham i etterkant, var da han gikk ut på slagmarken etter at en bombe hadde gått av og fant en glitrende barnesko med blod på, sier psykologen.
Annonse
Ifølge Nordstrand er det mange som holder ikke fare-baserte traumer skjult, og verken prater om det til familie, venner eller kolleger. Han tror det har sammenheng med at ikke fare-basert stress ofte er knytta til skam og skyld, og at det kan være vanskeligere å prate om det enn at man var redd i en skuddveksling.
– Mange soldater er nok redde for å føle seg fremmedgjort om de skulle fortalt familie og sivile venner om alt det fæle de har sett og opplevd. Slike opplevelser passer ofte dårlig med verdensbildet vi skjermede nordmenn kan ha, utdyper Nordstrand.
Vil ha fokus på spekteret
Forskeren håper studien kan bidra til å rette oppmerksomheten mot at det fins et bredt spekter av traumatiske opplevelser. Fokuset bør ikke bare være på dem som har vært i livsfarlige situasjoner, men også hjelpepersonell, politi og brannfolk som daglig er utsatt for ikke fare-basert stress i sine yrker.
Studier fra blant annet Sverige viser at brannfolk er en gruppe som er utsatt for depresjon og selvmord.
– Vi har en tendens til å sette på blålys og rykke ut når folk har vært i livsfare. Jeg tror vi kan hjelpe folk mye bedre ved å erkjenne at det er en reell risiko for psykiske lidelser etter å ha vært utsatt for ikke fare-baserte traumer. Vi bør finne rutiner slik at vi kan fange opp de som er utsatt for det, og finne ut hvordan vi bedre kan disponere ressursene våre, mener Andreas Espetvedt Nordstrand.
Studien er finansiert av Forsvarsdepartementet og gjennomført av Forsvarets sanitet.
