Hver dag i seks uker tok 53-åringen fra Lunde i Telemark på seg en hard, ubekvem maske. Så ble hun med millimeterpresisjon spent fast i en diger, roterende maskin på Skandionkliniken i Uppsala i Sverige.
Fra tre nøye uttenkte vinkler ble deretter protoner, ladde atomkjerner, sendt til angrep på svulsten hennes. Det skjedde mer skånsomt og presist enn ved tradisjonell røntgenstråling, som lettere kan skade vev og sensitive organer i umiddelbar nærhet
– Det piper og surrer, lukter litt kjemisk og kjennes ganske absurd å være helt overlatt til all denne teknologien. Men det gjør jo overhodet ikke vondt, og jeg har heldigvis ikke klaustrofobi, så jeg slipper å bruke alarmknappen jeg for sikkerhets skyld holder i hånden, sa Randi Kåsa etter en av behandlingene, idet stroppen rundt kroppen løsnet, og masken kunne tas av.
Da hadde hun ligget på benken i 20 minutter, men selve behandlingen hadde ikke tatt mer enn halvannet minutt.
I alt gikk hun gjennom 28 slike økter før hun kunne reise hjem.
Etter å ha fått av masken og båndet som har spent henne fast, kan Randi Kåsa puste ut.(Foto: Jorunn Valle Nilsen)
Bygger to sentre i Norge
Stadig flere overlever kreft. Men for mange av de cirka 13.000 pasientene som årlig mottar standard stråling, forringes livskvaliteten. Minst én av tre rammes av senskader.
Det skal protonterapi bidra til å endre. Behandlingen skåner friskt vev, gir færre stråleskader og langtidsbivirkninger.
Dermed kan flere få et normalt liv etter sykdommen. Særlig for barn, som skal leve i nærmere 100 år etter behandlingen, er proton ofte det beste valget.
I dag sendes norske pasienter, både barn og voksne, utenlands når de behøver protonbehandling. Men det endres i 2024. Da åpnes protonsentre både på Radiumhospitalet i Oslo og ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Til sammen kan de behandle 900 pasienter hvert år.
Egner seg ikke for alle
I Europa er det nå snart 50 protonklinikker, og ved Skandionkliniken synes sjefen, Hillevi Rylander, at det er utmerket at også Norge henger med i utviklingen. Det til tross for at hun snart vil miste de norske pasientene som utgjør om lag ti prosent av pasientene hennes.
– Vi er til for pasientene, ikke omvendt, slår hun fast.
– Men ikke for alle kreftpasienter?
– Nei, protonbehandling er ikke noen universalløsning. Den egner seg best for dem som har gode muligheter for langtidsoverlevelse eller å bli kurert. Av og til er ikke gevinsten ved proton stor nok til at det rettferdiggjør å gi behandlingen her hos oss. Det er jo cirka tre ganger dyrere enn vanlig strålebehandling, sier hun.
I dag sendes norske pasienter utenlands når de behøver protonbehandling. Her er Randi Kåsa under behandling i Sverige.(Foto: Jorunn Valle Nilsen)
Svulsten lå kjelkete til
Kåsa hadde en hjernehinnesvulst. Den var godartet og kunne ikke spre seg til andre organer. Dette var dermed ikke kreft i den vanlige betydningen av ordet. Men den lå veldig kjelkete til ved hypofysen på undersiden av hjernen.
Og svulsten vokste. Derfor egnet Kåsa seg godt for en behandling som gir mindre risiko for å skade organene som ligger inntil svulsten.
Annonse
– Vi har jo ikke så mye plass til overs i vårt lille hode, kommenterer Rylander.
Da Kåsa fikk sjokkbeskjeden om at øyeplagene kom fra en svulst på størrelse med en klinkekule, og at den kunne egne seg for protonbehandling, begynte hun å lese seg opp.
– Jeg har trodd at stråling er stråling, men jeg skjønte jo fort hvor bra protonbehandling er, og at det måtte være midt i blinken for meg, sier hun.
Petter Brandal leder en stor norsk studie på protonbehandling.(Foto: Ola Henmo)
Mangler forskning
Kritikerne av milliardsatsingen på protonbehandling i Norge har etterlyst mer dokumentasjon på at behandlingen virkelig er bedre enn vanlig stråling, ikke bare mye dyrere.
– En av grunnene til at vi fikk ja til å bygge dette anlegget, var at vi også skal drive med forskning her. Selv om vi ser hvor god effekt behandlingen vår har, fins det veldig få store, studier med glassklare data, erkjenner Rylander.
Ved Radiumhospitalet er en stor slik studie nå i gang, med støtte fra Kreftforeningen og Helse Sør-Øst. Studien heter Pro-Glio og er ledet av overlege Petter Brandal, sykehusets fagansvarlige for hjernesvulster.
225 pasienter med hjernekreft er med i studien. Halvparten får standard strålebehandling, resten protonbehandling.
I tillegg til å identifisere hvem som reagerer best på hvilken behandling, vil Brandal og forskergruppen hans følge med på hvordan deltagerne klarer seg i hverdagen på sikt.
– Vi vil finne ut hvilke plager de forskjellige har når behandlingen starter og etter to, fem og ti år, sier han.
Ambisiøse planer for forskning
I vedtaket om å bygge to protonsentre i Norge heter det at 75 prosent av pasientene skal være med i kliniske studier. Det mener Hillevi Rylander fra den svenske Skandionkliniken er voldsomt ambisiøst.
Annonse
– Det var målet her også, men vi har aldri vært i nærheten. Vi ligger på om lag 20 prosent. Det er vi egentlig ganske fornøyde med, for andelen for strålepasienter generelt er vel nærmere fem prosent. Men i Norge er dere flinkere til å få pasienter inn i studier, så det er ikke utenkelig at dere kan gjøre det betydelig bedre enn oss, sier hun.
Kreftforeningen har som mål de neste årene å være en masete vaktbikkje som passer på at politikerne gjør de nødvendige investeringer, og at kompetanse og driftsmidler er på plass når protonsentrene åpner om mindre enn tre år.
– Da vil vi følge nøye med på at pasientbehandlingen kombineres med kunnskapsutvikling og forskning av høy kvalitet, slik at enda flere etter hvert kan dra nytte av enda bedre behandling, sa generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross da grunnsteinen ble lagt ned ved Radiumhospitalet i august i fjor.
