Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mars. De første vårvarme solstrålene siler inn gjennom vinterskitne ruter, og vi gleder oss allerede til å grille nesene røde i refleksjonene fra påskefjellet. Dessverre er all moro beviselig usunn, og i dette tilfellet dreier det seg om at den lenge etterlengtede soltilbedelsen gir oss hudkreft om vi ikke passer snuta.
Men i framtida kan det bli andre boller, mener amerikanske forskere. Det ser nemlig ut til at en neve DNA-biter i solkremen kan holde skadene i sjakk.
Narreskader
Når påskesola møter snyteskaftet der oppe på vidda, blir genmaterialet i hudcellene bombardert med UV-stråler. Av og til smeller det inn en fulltreffer som slår i stykker DNAet. Da kan det skje mutasjoner som får cella til å dele seg hemningsløst, og lage en svulst.
Smører man først på en skikkelig dose krem med spesielle DNA-stykker i, kan man rett og slett lure hudcellene til å tro at de allerede har fått en skikkelig solskade. Dermed setter de i gang med å lage proteiner som reparerer DNAet og beskytter cellene mot mer stråling, skriver Nature.
Barbara Gilchrest og teamet hennes fra Boston University School of Medicine håper DNA-bitene kan bli ingredienser i nye, supereffektive solkremer, som kanskje også kan beskytte oss mot rynker.
Museforsøk
Til nå har forskerne bare prøvd vidundermidlet på mus, men resultatene er lovende. Dyra ble smurt inn med DNA-krem og bestrålt sånn passelig under ei UV-lampe, men hadde ingen tegn på begynnende kreft selv etter 16 uker. Kontrollgruppa, som måtte klare seg uten krem, bukket under etter ni.
Dermed ser det altså ut til at DNA-biter kan gjøre framtidas solkremer mye mer effektive. Men vidundermiddelet dukker nok ikke opp i butikkene på ei stund. Først må det testes i flere dyreforsøk, før DNA-kremen til slutt kan prøves på mennesker.
Og det betyr vel at vi blir nødt til å holde utkikk etter brann denne påska også, mens vi polerer poteten med lekker hvitmaling fra apoteket. Eller så kan vi jo holde oss inne og spille Playstation, selvsagt.
Referanse:
D. A. Goukassian, et al. Proceedings of the National Academy of Sciences, doi:10.1073/pnas.0306389101 (2004).
