- Det tenkes for enkelt om kommunikasjon i norskundervisningen på ungdomsskolen. Det sier doktorand Norunn Askeland. Hun vil slå hull på myten om det hun kaller skjønnlitteraturens fortreffelighet.
Ukritisk sluking av skjønnlitteratur i ungdomsskolen? Ja, mener Norunn Askeland, som har forsket på læreverk som brukes i ungdomsskolen. (Illustrasjon: Annica Thomsson)
Bakgrunn
Fredag 7. november forsvarer Norunn Askeland sin doktorgrad “Lærebøker og forståing av kommunikasjon. Om forståing av begrepet kommunikasjon gjennom metaforar og metaforsignal i seks læreverk i norsk for ungdomstrinnet 1997-99 “.
Doktorgraden avlegges ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.
- Det er ingenting galt med å lese skjønnlitteratur.
- Men det nytter ikke å ha lest ti romaner om man skal forstå en lærebok i naturfag eller finne relevant informasjon på nettet, sier Askeland, som til daglig er førstelektor ved Høgskolen i Vestfold.
Nye medier – nye metaforer
Skjønnlitteraturens posisjon i skolen er ikke hennes eneste ankepunkt mot lærebøkene.
- Lærebøker i norsk skrevet på slutten av nittitallet bærer også preg av et forenklet og foreldet syn på kommunikasjon, mener hun.
- Dette synet blir utfordret av de unges komplekse mediehverdag. De nye mediene åpner opp for å bringe inn flere eksterne stemmer i undervisningen, stemmer som kan fornye det språket som brukes om kommunikasjon.
Hallo i røret
Askeland har sett på lærebøkenes bruk av metaforer.
Hun mener at en såkalt rørmetafor – hvor man tenker én sender og én mottaker i hvert sitt ende av et rør, der et gitt budskap passerer uforandret - ligger dypt nedfelt i språket vårt.
- Denne tankegangen har et veldig enkelt syn på kommunikasjon, noe som særlig slår ut i hvordan vi ser på det å lese sakprosa.
Skolen lærer elevene at skjønnlitteratur skal leses mellom linjene. Dette er for enkelt, det er sakprosa som må leses mellom linjene, mener Norunn Askeland. (Foto: Annica Thomsson)
Problemet er i følge Askeland at skolen fremstiller lesing av skjønnlitteratur med positive metaforer som å ”lese mellom linjene”, mens lesing av sakprosa framstilles som enkelt og rett fram.
Ifølge Askeland er forholdet omvendt.
- Det er sakprosaen som er tettpakket med informasjon og som må leses ”mellom linjene”, og det er denne typen lesing som må arbeides mer med både i lærebøker og i skolen.
- Kommunikasjon er aldri uproblematisk og friksjonsfri, og aller minst i sakprosa, sier hun.
Avmektiggjør
- I lærebøkene står det for eksempel mye om ”sending av budskap” og om å “uttrykke seg klart”, særlig når det snakkes om sakprosa, sier Askeland.
Hun mener dette er tenkemåter som er blitt forsterket i en tidligere medievirkelighet hvor radio og tv dominerte.
På den annen side tar tekstenes omtale av reklame, film og fjernsyn gjerne den avmektige konsumentens perspektiv – hvor de unge leserne snarere blir sett som ofre enn som erfarne og kompetente mediebrukere.
Annonse
Unntaket er i følge Askeland når lærebøkene behandler Internett og andre digitale medier hvor det i større grad brukes metaforer knyttet til ”reiser” og ”prosesser”.
Askeland ønsker at norskundervisningen skal ivareta et mer dynamisk og samtidig språk.
Etterlyser mer samtale
Norunn Askeland slår hull på myten om skjønnlitteraturens fortreffelighet.
- Det man i større grad må ta inn over seg – ikke bare i norskundervisningen, men i all undervisning – er at et budskap ikke når frem med en gang.
- En felles mening er noe man tilegner seg gradvis. Ofte må det mange runder til, sier Askeland.
Hun vil ha mindre av den tradisjonelle, lærerdominerte undervisningen og mer plass til samtalen, både i lærebøkene og i skolens undervisning.
- Å bygge opp felles mening er noe annet enn bare å snakke klart og tydelig til hverandre. Dagens elever skal orientere seg i en vanskelig verden og forstå hva som skjer.
- De er nødt til å vite hva som er viktig å lære seg og hvordan skal man forstå hverandre. Dette kan best læres gjennom den vedvarende samtalen. Det holder ikke å bare lese skjønnlitteratur, sier Askeland.
