Du trenger ikke være Einstein for å forstå hvordan andre har det.

Forskning som ble offentliggjort fra Nederland denne uka viser at empati faktisk kan være resultatet av en adskillig enklere hjerneprosess enn antatt.

Forskerne ser derfor ikke bort fra at vi deler denne følelsen, som vi trodde var helt vår egen, med andre dyr. Kanskje kan aper ha empati? Eller hunder og katter? De får vel med seg en og annen, tidligere latterliggjort, dyreeier på det siste spørsmålet, får vi tro.

Det var forskere ved universitetet i Groningen som trakk denne konklusjonen, etter MR-skanning av folks hjerner. Først mens de fikk fotmassasje, deretter mens de så på at andre fikk samme behandling. De ble overrasket over å se at en del av hjernen, den såkalte sekundære somatosensoriske cortex, som man har antatt kun var i bruk når man blir berørt, ble voldsomt aktiv også ved synet av at andre ble berørt.

Dette kan bety at empati ikke krever spesialiserte, og eksklusivt menneskelige, hjerneområder, men snarere kan spille seg ut i deler av hjernen vi deler med andre dyr; Vi setter oss på en veldig dirkete og rett fram måte inn i den situasjonen de andre opplever. Føler med dem, rett og slett.

Hjernen bygger altså ikke bare opp et visuelt bilde av det som skjer rundt oss, men aktiverer også andre sanser, for å gi oss et så komplett bilde som mulig av virkeligheten. Heri opptatt en forestilling om de følelsene som er involvert - basert på våre egne, tidligere og liknende erfaringer. Noe også dyr, ifølge forskerne, kan klare.

Herfra, til virkelig å påvise at bikkjer og katter føler empati, er selvsagt en helt annen sak - det eneste forskerne har antydet, er at de muligens, kanskje kan føle med deg når du har det vondt.

Saken burde vel, uansett, ha satt oss i rette mood for neste lille notis:

DNA mot justismord

Et ikke ubetydelig antall menn sitter i fengsel, uskyldig dømt for voldtekt, drap og andre forbrytelser. En 15 år lang studier, foretatt av Samuel Gross ved universitetet i Michigan 328 draps- og voldtektssaker, der de dømte ble frikjent etter at nye beviser var brakt for dagen.

I 145 av sakene dreide det seg om nye DNA-bevis. 105 av 120 voldtektsdømte ble renvasket på denne måten, og 40 av 199 morddømte.

Hvis DNA-bevis var tilgjengelig og/eller ble rutinemessig brukt i mindre alvorlige saker, sier Gross, ville antagelig titusener av uskyldig dømte slippe fri.

Stamcelleforvirring

Stamceller er uspesialiserte celler som er opphavet til spesialiserte celler, og kan dele seg i det uendelige. Det finnes flere typer av dem, med ulikt potensial innen medisinen: Noen kan utvikle seg til alle typer celler. Andre har mer begrensede muligheter.

Debatten rundt stamceller har de siste årene i en viss grad dreiet seg om vi skal forske på voksne eller embryonale stamceller. Noen mener det er uetisk å forske på de embryonale, og hevder at vi kan oppnå de samme resultatene uten å ta stamceller fra befruktede egg.

I 2001 publiserte Nature en artikkel av Piero Anversa ved New York Medical College i Valhalla, der han rapporterte at han hadde reparert hjerteskader hos mus ved hjelp av stamceller fra musas egen beinmarg - et meget lovende resultat for alle, men kanskje særlig for de som vil unngå bruk av embryonale stamceller.

Den 8. april i år trykket Nature to artikler, der forskerne rapporterte at de ikke hadde klart å reprodusere Anversas resultater fra 2001 (Nature 8. april 2004, hhv. side 664 og 668).

To uker senere, den 22. april dukket det enda en artikkel opp i Nature, men med stikk motsatt konklusjon: Stamceller fra benmargen helbreder hjertefeil, var overskriften.

Forskerne rapporterte at de hadde samlet stamceller fra pasienter med hjertefeil, for deretter å transplantere cellene inn i de skadete hjertene. Seks måneder senere fungerte hjertene bedre enn hos pasienter som ikke mottok slik behandling.

Og slik har det også vært tidligere: Noen forskere mener å kunne bekrefte Anversas resultater, andre ikke. Ingen lett så å bli klok på, med andre ord.

Verdens eldste “skogbrann”?

Verdens eldste kull var inntil nylig fra devontiden, da plantene hadde en radikal oppgangstid, både med hensyn til antall og former. Nå har britiske forskere funnet sporene etter den hittil eldste kjente skogbrann, hvis det er riktig uttrykk, da: Nær grensen til Wales fant de kullrester etter planter fra silurtiden, som varte fra 443 til 417 millioner år siden.

Landplantene på denne tiden var få og bare noen centimeter høye, så det skulle litt til for å skape ansamlinger store nok til å danne grunnlag for brann.

Forskerne fant også fossil avføring, antagelig fra et tusenbein.

Mennesket utvikler torsken

I et par år nå har marinbiologene visst at torsken etter hvert har blitt yngre når den gyter. Nå tror forskerne at disse bråmodne ungfiskene er et resultat av genetikk: Menneskets brutale overfiske har øvet et seleksjonspress i retning av tidlig forplantning.

Resultatene kommer fra Nordvest-Atlanteren, fra havområdene utenfor Labrador og Newfoundland, der man drev sterkt overfiske gjennom hele det tjuende århundre. Torskebestanden stupte til slutt, på 1980- og 1990-tallet, og fisket ble stanset.

I dag, etter mer enn ti år med fiskestopp, har bestandene ennå ikke tatt seg opp. Da forskerne forsøkte å finne ut hvorfor, fant de tegn som tydet på at den gjennomsnittlige alder for første gyting hadde sunket en gang på 1980-tallet.

Spørsmålet var; Hvorfor? . Noen mente den voldsomme nedgangen i bestandene hadde gjort livet lettere for de overlevende: Mer mat og mer plass til rådighet, gjorde dem i stand til å vokse fortere, og raskere nå formeringsdyktig alder.

Andre mente det måtte være en genetisk forklaring: Meningen med livet, er som kjent å formere seg. De som ikke får barn, forsvinner i biologisk betydning. Når torsken er under sterkt press fra fiskeriene, fremstår det som en god strategi å kynde seg å gyte, før du selv havner på middagsbordet.

(Eller for å si det riktigere: Den lille delen av torskebestanden som formerte seg i ung alder, rakk å gjøre det før den ble spist, og sendte dermed en uforholdsmessig stor del av sine gener videre til neste generasjon. Hvis det å formere seg tidlig er genetisk bestemt, er det lett å forestille seg at tidlig gyting er selektert fram av mennesker.)

Nå har forskere undersøkt torskedataene nøyere, og fant at trenden med ung formering tok seg opp i god tid før torskebestanden krasjet. Dette tolker de som et tegn på at den genetiske forklaringen er den rette. Det har foregått en menneskedrevet evolusjon.

Navigeringsnytt 1

Havskilpaddene er viden kjent for sin evne til å navigere over store havområder, og alltid finne veien tilbake til den stranda der eggene skal legges. Forskerne har visst lenge at skilpaddene kan finne retningen nordover ved hjelp av jordas magnetfelt, i kombinasjon med solas og stjernenes posisjoner.

Men dette er ikke godt nok, for den finnavigeringen disse reptilene er i stand til å foreta. Nye undersøkelser viser nå at skilpaddene bruker det magnetiske feltet ikke bare som kompass, men også som kart: De er uhyre følsomme for ørsmå endringer i feltets intensitet og retning, når de flyttes fra et sted til et annet, så følsomme at forskerne sammenlikner den navigeringen de foretar seg med å navigere etter et indre, mentalt klart.

Forskerne som sier dette, plasserte en gruppe unge havskilpadder i fangenskap, og manipulerte et magnetisk felt rundt bassenget der de ble holdt fanget, slik at skilpaddene ble lurt til å tro at de befant seg på ulike steder på kloden.

Alt ettersom hvordan det magnetiske feltet var manipulert, svømte skilpaddene nordover, vestover, nordøstover osv. Alt tydet på at de visste at de befant seg i et magnetisk felt, og at de planla reiseruten etter feltets detaljer.

Navigeringsnytt 2

Trekkfuglenes navigeringsmekanisme virker slik sett ikke like imponerende - men det avhenger selvsagt av øyet som ser: De bruker nemlig, nettopp øynene - til å kalibrere den informasjon også de klarer å få ut, for eksempel av jordas magnetfelt.

Fuglene bruker visuelle signaler, som sola, månen, stjernene, fjell, vann etc. til å orientere seg under trekkene om høsten og våren. Men de kan trekke over lange strekninger i bekmørke eller i overskyet vær, og dette foregår da i stor grad etter informasjon fra jordas magnetiske felt. Dette har forskerne funnet ut, blant annet gjennom forsøk av den typen vi beskrev over, altså ved å narre fuglene ved å forandre magnetfeltene rundt dem.

Nå har et team forskere funnet ut at fuglene, i dette spesielle tilfellet en trost, hver kveld kalibrerer sitt indre kompass ved hjelp av solnedgangen. Når så det er gjort, kan den fly natten igjennom på riktig kurs. Dermed kan de rette opp eventuelle villspor de har havnet på - for eksempel hvis det har vært overskyet i noen dager.

Denne nye innsikten kom etter et særdeles sjofelt triks Forskerne fanget en flokk trost, utstyrte dem med radiosendere, og utsatte halvparten av flokken, ved solnedgang, for et magnetfelt som var rotert 80 grader i forhold til det naturlige.

Mens resten av flokken satte av gårde i retning nord, fløy de manipulerte stakkarene rest vestover hele natta igjennom. Først neste kveld, etter å ha kalibrert kompasset, fant de riktig retning igjen, og fant til slutt veien hjem - får vi håpe.

Gaupen i fare

Noe å merke seg for de som, på ubegripelig vis hevder seg å forvalte norske rovdyr: Den iberiske gaupa, også kjent som pantergaupa, er verdens mest truete kattedyr, og kan risikere å bli det første store kattedyr som blir totalutryddet av mennesket.

forskning.no har tidligere skrevet om dette dyret, som så å si utelukkende finnes i et par små populasjoner sør i Spania.

Nature melder denne uka at det kanskje ikke finnes mer enn 120 ville eksemplarer igjen av arten, som dermed er i større trøbbel enn amurtigeren (tidligere kjent som den sibirske tiger).

Årsakene til krisen, som har forverret seg over en årrekke, er de vanlige: Jakt, veier, utbygninger, mindre mat - og i bunn av det hele, at ingen bryr seg!

Neandertalertenner

En artikkel her på forskning.no fra et par år tilbake i tid, forteller om hvordan tannanalyser av Homo erectus viser at de ble voksne allerede i tenårene.

For noen uker siden refererte vi denne saken fra PLoS, som handler om DNA-analyser av neandertalere som tyder på at de ikke var nære slektninger av oss.

Denne uken publiserte franske og spanske forskere analyser av neandertalernes tenner, som også tyder på at vi ikke bør anse dem som våre fjerne forfedre: Tennene deres vokste raskere enn våre.

Forskerne sammenliknet mennesketenner som er mellom 8000 og 20 000 år gamle, neandertalertenner fra mellom 28 000 og 130 000 år og tenner fra folk de tror kan ha vært våre felles forfedre, cirka 500 000 år gamle. Forskerne studerte emaljen (perykymata), og etter studier av flere hundre tenner, fant de ulikheter i mønstrene, som reflekterer hvordan emaljen var blitt dannet.

Emaljen på neandertalernes tenner var tydelig dannet langt raskere enn hos oss, og ut fra dette mener forskerne å kunne si at en neandertaler var voksen ved 15 års alder, flere år før et moderne menneske.

Dette viser klart at i var to forskjellige arter, sier de.

Kritikerne, eller rettere; tilhengerne av forestillingen om vi mennesker har neandertalerblod i våre årer, er ikke overbevist.

Kreasjonisme på italiensk

Vi får trøste oss med at begge sider av denne debatten, uansett er enige om en ting: Mennesket har utviklet seg - selv om man altså kan være uenige om detaljene.

Den italienske utdanningsministeren, Letizia Moratti, er desverre på et helt annet jorde, og har id en anledning erter på seg store deler av landets forskere. Årsaken er ministerens nye regler for undervisning i biologi, gledende fra oktober 2004: Ungdomsskolelever skal ikke lære om evolusjonsteori. I religionstimene (som dog ikke er obligatoriske), skal de derimot undervises i kreasjonisme, melder Nature.