Ofte brukes ordene som et prefix til uttrykk som -ekstremisme, -radikalisme eller -populisme. Vi forstår så noenlunde hva journalistene mener når de bruker slike uttrykk, i alle fall at vi står overfor noe som det ville være suspekt å slutte seg til.

Likevel kan vi spørre om uttrykkene “høyre” og “venstre” har særlig forklarende verdi på viktige motsetninger og konflikter i dagens samfunn. Eller er det slik at ordene gir mer uttrykk for en politisk gruppetilhørighet enn av å være kategorier med et entydig forklarende innhold?

På attenhundretallet var det lettere å vite hva ordene betydde. Etter den franske revolusjon stod “høyre” for rojalistiske holdninger, “venstre” for republikanske. “Høyre” kom etter hvert til å stå for adel og tilskrevne privilegier, eller for et elitestyre basert på bestemte kvaliteter. Det var ikke unaturlig at mange embetsmenn sluttet opp om partiet Høire. Venstre stod på sin side for bred politisk mobilisering, opplysning og stemmerett for alle, respekt for folkelige motkulturer.

På nittenhundretallet ble det politiske venstre forbundet med sosialisme, med marxismen som den mest markerte eller ekstreme varianten. Høyreekstremisme kom til å bli en utbredt benevnelse på politiske grupperinger som ville bekjempe den ekstreme marxisme, eller “bolsjevismen”, med militær makt, med andre ord nasjonalsosialisme og fascisme. Det tidligere liberale Venstre kunne nå bli oppfattet å være i en mellomposisjon.

Etter hvert som en demokratisk og arbeiderbasert sosialisme fikk politisk tyngde i Vest-Europa, kom de liberale prinsippene til å bli sett som høyreorienterte. Tilhengere av en statlig garantert utjamning ble sett på som venstreorienterte.

I USA, der arbeiderpartiene aldri har hatt spesiell styrke, kunne “the liberals” bli oppfattet som “the left”, og som tilhengere av relativt generøse holdninger overfor sosialklienter og minoriteter. “The conservatives”, og spesielt “the right wing conservatives”, står her for det europeere ville kalle liberalistiske holdninger til markedet og til sosiale og økonomiske forskjeller.

Men relativiteten ved begrepene stoppet ikke der. I våre dager brukes “høyre” ikke bare om politiske programmer for autoritet knyttet til eliter i et hierarkisk ordnet samfunn og til å karakterisere liberalistiske holdninger til sterke markeder og svakt statsstyre. Uttrykket brukes også om ungdomsgjenger, arbeidsløse og lavtlønte som protesterer mot den borgerlige orden. Og da kan vi begynne å lure på om ordene lenger har forbindelse med sin opprinnelige politiske betydning.

I og for seg er det ikke vanskelig å forstå hva journalistene vil ha sagt når de kaller både skinnskaller i Groruddalen og LePen-tilhenger i Paris for “høyreekstreme”. De vil ha sagt at vi her står overfor grupper som enten misliker innvandrere eller som i alle fall vil begrense deres tilgang til riket.

Men hvorfor da ikke si det, istedenfor å bruke et mangetydig politisk uttrykk, som de det gjelder knapt vil vedkjenne seg?

Forklaringen på dette ligger i at moderne mediejournalistikk er basert på et ordvalg som skal få stoffet til å vekke sterke følelser. Ord som kan assosieres med Det tredje rikes politikk vekker emosjoner. Men særlig analytisk opplysende blir ikke denne ordbruken.

Ønsker om å begrense innvandringen kan ha flere andre begrunnelser enn de som fulgte av nazismen, for eksempel ønsker om å sikre arbeidsplasser og lønnsnivå for ufaglærte norske arbeidere.

Dessuten, dersom alt som Hitler i sin tid gikk inn for skal kalles høyreradikalt, må også det nye forslaget om røykfrie utesteder, som støttes av helsemyndigheter og fagforeninger, kalles høyreradikalt. De første statsstøttede kampanjer mot røyking kom i Tyskland på midten av 1930-tallet.