Vi kunne nesten høre stemmen til Sandra Borch skjelve. Det var neppe av nervøsitet over å stå foran alle sjefene i forsknings- og utdanningssektoren i Norge. Hun er tross alt sjefen for det hele. Det var engasjement. Borch var kommet til den delen av talen på Kontaktkonferansen for forskning og høyere utdanning der hun skulle snakke om en kjernesak for norsk kunnskapspolitikk: Fakkeltog.

– Når du får vite at lokalsykehuset som reddet deg da du fikk slag, skal legges ned, så opprører det deg. Når du ønsker å stifte familie, men er redd for fødetilbudet, da blir du redd. Da blir du forbanna. Og da går du i fakkeltog, sa statsråd Borch. 

Og de fakkeltogene angår også universitetene og høyskolene, mente hun.

Norge mangler arbeidskraft i hele landet

Sandra Borch er statsråd for forskning og høyere utdanning. På Kontaktkonferansen, som er møtestedet mellom Kunnskapsdepartementet og sektoren som Borch styrer, tok hun opp de viktigste temaene for universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner.

Hun pekte på store utfordringer som økende global uro. Men størst vekt la hun på de lokale utfordringene i Norge. Mangel på arbeidskraft, spesielt innen helsesektoren, var en kjerne i hennes bekymring. Borch understreket alvorligheten i nedleggelse av akuttilbud og lærermangel i Nord-Norge, men også andre steder.  

Men hva har dette med forskning å gjøre? Dette angår forskningssektoren fordi de største forskningsinstitusjonene i Norge også er utdanningsinstitusjoner. Universitetene fikk tydelig beskjed om å prioritere samfunnets behov for arbeidskraft i hele landet, motivert av alle fakkeltogene Sandra Borch har sett og blitt berørt av.

En markant endring fra Høyre

På mange måter er det forfriskende å få Senterpartiet, som Borch representerer, inn i Kunnskapsdepartementet og kunnskapspolitikken. Fokuset er unektelig annerledes enn da Høyre styrte sektoren. 

Sammenslåinger av små læresteder, for å bygge robuste fagmiljøer, ligger til fortiden. Nå skal det satses på såkalt desentralisert utdanning. Man kunne kanskje beskrevet det som at Senterpartiet ønsker en professor på hvert nes. Kjedeligere og mer presist handler det om å tilby utdanning der folk bor, som kan gjennomføres i liv folk faktisk lever. 

Det er viktig fordi mange kan ikke flytte på seg. De rakk kanskje ikke å ta utdanning før de etablerte seg med barn og hus, så de kan ikke flytte inn til en by for å bo på studenthybel. Så det handler ikke om en professor på hvert nes, men en professor på nettet til en lærerstudent på hvert nes.

Fokusendringen er åpenbar: Høyre var opptatt av sterke fagmiljøer. Senterpartiet er mer opptatt av å sikre jobber, arbeidsplasser og utdanningstilbud i grisgrendte strøk, og det er det mye godt å si om. 

Folk blir gjerne boende der de utdanner seg. I områder av Norge hvor folk ikke har mulighet til å utdanne seg lokalt, ender man ofte opp med ufaglærte ansatte. Det er viktig å adressere om man ønsker robuste fagmiljøer utenfor storbyene, og at folk skal bo langs Norges lange kyst. 

At det skal bo folk i hele Norge tror jeg det er ganske stor enighet om. Men prisen kan være høy, og ikke alle er villige til å betale den.

Mister vi Nobelpriser?

Samtidig gir skiftet vekk fra Høyres mer sentraliserende kunnskapspolitikk en utfordring. Den satte Svein Stølen ord på da han fikk mikrofonen i salen. Stølen er rektor ved Universitet i Oslo. 

Han la ingenting imellom da han proklamerte at norsk forskning var middelmådig. Forfriskende det også. 

Vi vinner knapt vitenskapspriser, konstaterte han, og viste til nobelprisene og de norske Abelprisen og kavliprisene. Glemt var kanskje nobelprisen for noen år siden til NTNU-forskerne May-Britt Moser og Edvard Moser. 

Men poenget tydeliggjør en markant interessekonflikt i norsk kunnskapspolitikk: Skal vi bruke pengene på å skape utdanningsmiljøer som møter samfunnets behov for hender, og som virker rekrutterende der det bor færrest mennesker i Norge, eller skal vi satse på å samle kunnskapsmiljøer som kan konkurrere internasjonalt?

Konflikt mellom elite og bredde

Det siste er jo også avgjørende. Godt utdannede folk holder hjulene i gang. Fremragende forskning finner opp hjulene på ny. Hvis norsk forskning ikke holder mål internasjonalt, finner vi ikke fram til nye næringer eller nye medisiner. Og vi klarer heller ikke å utdanne de flinkeste folkene. 

Flinke folk handler ikke bare om at folk står på og gjør en god jobb. Det handler også om at utdanningen og kunnskapen de får med seg er oppdatert og baserer seg på den aller beste forskningen vi har akkurat nå.

Konflikten mellom elite-tenkning og bredde-tenkning i forskning og høyere utdanning har reelle dilemmaer ved seg. Dessverre danner det seg ofte leirer der elite-tenkerne fokuserer på forskning og bredde-tenkerne fokuserer på utdanning. 

Svaret på hvordan vi skal forholde oss til denne konflikten er egentlig alltid det samme: Vi må gjøre begge deler. Sandra Borch må være forskningsminister i tillegg til høyere utdanning i distriktene-minister. 

Vi må balansere behovet for fremragende forskning med utdanning i hele landet. Fortrinnsvis fremragende utdanning i hele landet.

Fakkeltog for flere nobelpriser til Norge

Et siste sukk, som kanskje handler mer om retorikk enn reell politikk: Det er interessant når forskningsministeren bruker sine møter med enkeltpersoner og fakler som kunnskapsgrunnlag for norsk kunnskapspolitikk. Det kunne jo vært inspirerende om hun grunnga sin politikk også med forskning og tall. 

Og så vet jeg ikke om vi kan klandre henne for å glemme den fremragende forskningen oppi det hele. Hun har en viktigere misjon akkurat nå, en misjon som drar flere velgere enn å satse på Norges neste nobelpris. 

Der må nok UiOs rektor Svein Stølen arrangere et fakkeltog gjennom Oslos gater, skal han få statsrådens fulle oppmerksomhet.

Les også:

Hva var det jeg sa? Regjeringen satser på forskning, Vidnes

Den største trusselen mot forskningen kommer innenfra