Hvorfor gikk tiden så langsomt da du var barn? Og så fort nå? spør Erik Tunstad. (Foto: Sunny studio / Shutterstock / NTB scanpix)
Hvorfor gikk tiden så langsomt da du var barn? Og så fort nå? spør Erik Tunstad. (Foto: Sunny studio / Shutterstock / NTB scanpix)

Barndommens uendelige sommer: Hvor ble den av?

KOMMENTAR: Sommeren er over. I år var den uendelig lang og varm. Slik den alltid var da du var barn. Hvilket du selvsagt vet at den ikke var. Så hvorfor husker du den slik, likevel? For å finne svaret, må vi starte et helt annet sted.

Published

Vi kan for eksempel starte i Vestfold en gang midt på 1980-tallet:

Jeg satte meg i bilen - første arbeidsdag i ny jobb. Veien var lang, jeg kom liksom aldri frem. Men etter noen dager og uker, etter hvert som jeg husket den brå svingen, det gule huset, det store treet og fjellveggen på høyre side, etter hvert som jeg visste akkurat hvor jeg var, og hvor langt det var igjen, virket veien kortere. Og med årene, enda kortere.

Dette er et kjent fenomen, og har noe å gjøre med måten hjernen er innrettet på. Den stimuleres av nyheter – selvfølgelig fordi nyheter er nye, og det å registrere hva enn som er nytt rundt oss, er en tilpasning som øker sjansen for å overleve. Derfor belønner naturen vår oppmerksomhet: Den overrisler den oppmerksomme hjerne med gode følelser.

Men nyhetene mister fort sin verdi … og til slutt merker du knapt at bilen beveger seg.

Begeistringen som forsvant

Verden er av og til full av nyheter. På samme 80-tall var jeg storsamler av LP-plater- det gikk ikke mange uker mellom hver gang jeg oppdaget et helt nytt band, som gjorde noe ingen andre hadde gjort før. Frisørene deres var av samme ulla.

Det samme innen teknologi: «Se på den du! Og den! Og den! Og DEN!» Jeg husker den tids teknologimesser i Hannover, Frankfurt eller Düsseldorf. Digitale badevekter, bittesmå lommeradioer, personlige datamaskiner – sensasjonelt! – og journalist Tunstad fotograferte med frenetisk iver.

Men etter en tid var som sagt ikke nyhetene nye lenger, og hjernen trengte ikke bruke unødig energi på å registrere dem. Dermed forsvant også begeistringen. Veien til jobb virket raskere, og selv The Cure ble kjedelige. Jeg ség tilslutt tilbake til ny-country og folk fra Seattle som spilte noe jeg syntes liknet på 70-tallets heavy.

Sånn er det med alt. Det er spennende når det er nytt. Foreldrene mine kjøpte sin første TV i 1964. Jeg husker fremdeles hvert sekund av hendelsen, men vet i dag knapt hvor mange TV-er jeg har i huset. En personlig datamaskin? De var sensasjonelle på messene, og da jeg kjøpte min første, var det ståhei i stua. I dag gidder jeg knapt å nevne at jeg har kjøpt ny. Jeg husker også min første mobil. Og hvor utrolig var ikke den aller første smarttelefonen?

Ikke for fort, ikke for langsomt

Hva er det med nye greier? Vi elsker det originale og spennende, higer og begjærer det – men blir veldig fort lei – og krever noe enda nyere. Hele tiden. Sterkere datamaskiner, større tv’er med klarere bilder, fetere biler, kulere app’er, bedre grafikk, stiligere design, råere rock, heftigere rytmer. Alt går – bare det er annerledes.

Så for de kreative, gjelder det å holde gassen i bånn. Du kan ikke hvile for lenge på suksess. Vi kjenner alle historiene om hvor dårlig det gikk med de som ikke klarte å fornye seg i tide – de som satt på den riktige og trygge løsningen litt for lenge. Eastman Kodak, mobilprodusenten BlackBerry (jeg har et strålende eksemplar av denne «verdens beste mobil» liggende i skuffen) – eller din lokale videosjappe. De hadde alle «verdens beste konsept» - men fulgte ikke med, når endringene kom.

På den annen side; Det finnes heldigvis også en motkraft: Det er farlig å gå for fort ut – eller dra nyheten for langt. Støyrock og avantgarde-jazz er aldri blitt landeplager, og romaner uten tegnsetting og linjeskift, sliter med å bli bestselgere.

Altså: Ikke for fort, ikke for langsomt. Ikke for langt, ikke for kort.

Det er derfor fristende å gi F – og ta på meg den samme hvite t-skjorta og den samme trange olabuksa, for ikke å snakke om skinnjakka som jeg hadde på meg da jeg klippet av meg håret i 1984. Hvorfor i all verden bry seg om skiftende trender? Ting er bra nok som de er!

Jeg er redd det ville vært et dødfødt prosjekt – ikke bare hadde jeg følt meg teit med skulderputer og langt hår i nakken; vi mennesker bare MÅ endre alt, alltid. Det er en evolusjonær nødvendighet.

Jeg sa det over – higen etter det nye kan kobles med overlevelse. Overlevelse beror blant annet på at vi kjenner alt som er rundt oss, men også på kreativitet. De som kan komme opp med nye løsninger på alle hverdagens farer og problemer, er de som klarer seg. Dette igjen, å være kreativ, er derfor koblet mot flere biologiske belønninger. Den kreative blir attraktiv – hvem vil ikke være sammen med en som kan redde verden? For ikke å snakke om å ha barn med vedkommende?

I tillegg gir kroppen og hjernen vår oss en mer direkte belønning. Hjernens nevrotransmittere overrisler oss med deilige kjemikalier, når vi opplever noe nytt – oppmerksomheten skjerpes, vi føler oss glade - og derfor leter vi uavlatelig etter siste skrik. Dette er antagelig ihvertfall én av grunnene til at noen av oss aldri slutter å shoppe. Det er en enkel vei til en følelse av at livet tross alt har mening.

Men shopping kan lett bli ensformig. Regelmessige, forutsigbare hendelser, som repetitive buksekjøp – fører til glede, men etter hvert ikke på langt nær så mye som før. Handlingen i seg selv har du jo opplevd utallige ganger tidligere. Da er det bedre med totale overraskelser – så lenge de ikke er truende. Finn på noe som du aldri hadde trodd du skulle gjøre – og kjenn hjernen drukne deg i deilige følelser. Det finnes nok flere grunner til å juble over en saftig lottogevinst, men altså også den biologiske belønningen.

Vi må kjenne oss igjen

Men, som sagt over – støy ligger litt for langt unna Ole Ivars. Ikke alle evner å nyte Painkiller. En nyhet skal ikke være for ny eller skje for rask. Den skal være bare sånn passe.

Det slo meg allerede da jeg var barn: Gamle biler ser ut som hestekjerrer. Jeg er selvfølgelig ikke den første som har sett det, det har til og med fått eget navn: Skeumorfer – nye produkter som etterlikner noe gammelt, som de slett ikke hadde trengt å etterlikne. Men vi forstår hvorfor: De er designet for at vi skal kjenne oss igjen, og ikke bli alt for fremmedgjort.

Datamaskinen din er full av dem. For å lagre denne artikkelen, må jeg trykke på bildet av en floppydisk. Når så jeg sist en i virkeligheten? Deretter legger jeg dokumentet i en «mappe» - av den gamle sorten i tynn, lysegul papp. Vil jeg derimot kassere det, må jeg dra «arket» jeg har skrevet på over i en «søppelkasse» - som til og med lager en knasende lyd, som om du hadde krøllet det sammen. Det samme kan mobilkameraet finne på å gjøre – jeg tar et bilde, og ut kommer lyden av en blender som lukker seg – aa-klikk! Det føles for så vidt godt – selv om jeg vet det ikke finnes mekaniske deler der inne.

Du kan også finne mobiler hvor du kan slå nummeret ved å snurre på bildet av en gammeldags tallskive, du kan operere lydforsterkere på skjermen, med fullt av brytere, knotter og til og med inngang for virtuelle bananplugger – sist jeg kikket på en iPad (det er en stund siden), kunne jeg sette nyinnkjøpte elektroniske bøker i en «bokhylle» av den gammeldagse 70-talls-sorten – i «tre». Du kunne til og med «bla» i bøkene – nok en gang for å gi deg noe nytt, som ikke var for nytt.

Hvorfor gikk tiden så sakte?

Og dermed er vi ved forklaringen på mysterienes mysterium – essensen av alt vi har grublet over: Hvorfor var barndommens sommer så lang og deilig - uendelige strekk av evig solskinn? Mens den nå for tiden bare fiser forbi?

I det hele tatt: Hvorfor gikk tiden så langsomt da du var barn? Og så fort nå? Jeg er neppe den eneste som har følt det som om ungene avsluttet ungdomsskolen før jeg helt hadde fått med meg at de var ferdige med barnehagen?

Det har selvfølgelig med mekanismene over å gjøre. Vår voksne tid flyr, fordi vi har sett alt som er å se, minst tusen ganger før. For barnet er alt derimot nytt og sensasjonelt og alle sanseinntrykk blir belønnet. De merker seg alt som skjer – og tiden går langsomt. Som første gang du kjører til din nye jobb.

Eller som jeg sa til en kjæreste en gang på det allerede meget omtalte 80-tallet. Hun klaget over at tiden fløy fra henne. – Jeg vet hvordan du kan stanse den, sa jeg. Hun sperret øynene opp. Jeg fortsatte: - Sett deg ned, trekk pusten – se deg rundt.