Higgsjakta var et av de første mysteriene jeg snublet over som fersk forskningsjournalist tidlig på 2000-tallet. Nå er partikkelen funnet.

En epoke er over.

Og akkurat det fikk meg til å kikke litt bakover langs årrekka jeg har tilbragt med skrivebordet fullt av alt fra partikkelfysikk til flørte-forskning.

Det er en ting som slår meg:

Nå er det kanskje på tide med en liten pause. Og da er det ikke en timeout i jakta på obskure partikler i fysikkens frynsekanter jeg mener – det må forskerne gjerne fortsette med til krampa tar dem.

Jeg tenker på det evinnelige gnålet om hvor teite folk er.

Er vi virkelig så dumme?

Opp igjennom åra har jeg hørt det mange ganger: Hvor liten interesse folk flest og journalister i særdeleshet har for naturfaglig forskning. Hvor lite nordmenn skjønner, og ikke minst, hvordan journalistene ALLTID roter det til, i de få tilfellene de faktisk skriver om vitenskap.

Forskningsjournalist og selverklært forsvarer av naturvitenskapen, Bjørn Vassnes, har faktisk skrevet ei hel bok om hvordan vi som nasjon flykter fra kunnskapen så fort de fete, dekadente beina våre kan bære oss. 

Men mitt inntrykk fra 12 år som forskningsjournalist er stikk motsatt.

Da jeg begynte i min første jobb i Verdt å vite i P2, hadde vi stort sett forskningen for oss selv. Selv sensasjonelle saker fra utenlandske medier og vitenskapelige journaler ble sjelden skrevet om i norske medier.  

Nå er situasjonen en helt annen. I dag gjelder det å følge med før tabloidene snapper funnene under nesa på oss. Og dagen i dag bør gå inn i historien som en merkedag for flere enn fysikerne.

Onsdag handlet VGs fire toppsaker om Higgs. Avisa hadde til og med satt opp eget ekspertmøte hvor partikkelforskere svarte på spørsmål fra leserne.

Dagbladet og Aftenposten hadde også fysikkfunnet som toppsak kort tid etter annonseringa, og Higgssaker florerer hos NRK, Nettavisen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og antagelig mange flere.

Hele Norge står formelig til knes i partikkelforskning.

Er ikke det bare imponerende, når man tenker på hvor ufattelig uviktig dette lille fnugget er i folks hverdag?

Higgspartiklen kommer ikke til å kurere kreft eller skaffe oss billigere strøm. Antageligvis vil den heller ikke revolusjonere oppvaskmaskina eller fjerne rynker.

Funnet av Higgsbosonet er først og fremst viktig for fysikere som jobber med å beskrive hvordan verdens fundamentale krefter og partikler fungerer.

Og likevel er mediene og mannen i gata altså SÅ interesserte.

Hvor mange snakker om partikkelen over middagsbordet eller i bilen på vei fra jobben på funndagen? Hvor mange festdeltagere kommer til å ræle over Higgs i fylla førstkommende helg? Kanskje flere enn vi aner.

Men har de skjønt det riktig, da?

Formidling fra forskningens yttergrenser

Fysikere og vitenskapelige intervjuobjekter vrir seg kanskje i vånde over alle de upresise og rett ut gale formuleringene som sikkert florerer i mediene, nå som i tidligere vitenskapssaker.

For visst skriver vi journalister mye tøv innimellom. Vi blander enheter og vet ikke forskjellen på energi og kraft. Vi blåser opp ubetydeligheter og overser vitenskapelige sensasjoner.

Vi driver for mye enkildejournalistikk, og sliter med å få til en kritisk dekning av forskningsstoff. For få journalister har hatt muligheten til å sette seg skikkelig inn i ulike vanskelige forskningstemaer, og noen reportere er rett ut useriøse.

Vi har mer enn nok å ta tak i.

Men ganske ofte klarer vi å fange noe av essensen også, og formidle forståelige nyheter om uhyre avansert fysikk i vitenskapens yttergrenser. Kanskje denne økende dekningen i åra som har gått har vært med på å vekke interessen for forskning blant nordmenn flest?

Som den optimisten jeg er, tror jeg kunnskapen lekker ut, selv om resultatet kanskje ikke alltid er slik akademikerne skulle ønske.

Ta ti minutter

Noen mennesker finner kanskje beviser for Vårherres eksistens i den nylig bekreftede gudepartikkelen. Andre lurer muligens på om partikkelen være forklaringa på healing. Eller tankeoverføring.

Det må vi bare godta.

Jeg tror ikke det er slik at kunnskap skyller igjennom et menneske og vasker ut det som var der fra før.

Den pipler i stedet inn imellom steinene i bevissthetens byggverk. Noen ganger erstatter den etter hvert både murpussen og steinene som en gang lå der. Andre ganger fyller den kanskje rom som tidligere stod tomme. 

Det er lett å irritere seg over feilene i avisene og folk som ikke kan like mye som en selv.

Men akkurat nå synes jeg i stedet vi skal ta ti minutter til være litt imponert. Både over folks interesse for noe så komplisert som Higgspartikkelen og over journalistene som har forsøkt å skrive om den.