Ifølge FN blir det på verdensbasis produsert mer enn 400 millioner tonn plast i året. Halvparten av denne plasten brukes kun én gang, og mindre enn 10 prosent blir gjenvunnet. 

Det blir anslått at rundt 19–23 millioner tonn av plasten havner i innsjøer, elver og hav. Dette tilsvarer vekten av mer enn to millioner afrikanske hannelefanter.

De siste årene har det kommet en rekke bionedbrytbare plastvarianter, også i Norge. Men hvor nedbrytbar er egentlig denne plasten under norske forhold med relativt lave temperaturer? Brytes den fullstendig ned, eller omdannes den til makro- eller mikroplast i stedet?

Handler om hvor plasten havner

Gjennom prosjektet DGRADE – Nedbrytning av bionedbrytbar plast i jord og avfallsstrømmer har forskere forsøkt å finne svar på disse spørsmålene.

De kan nå slå fast at plasten brytes ned, men kun hvis forholdene ligger til rette for det. Dette er basert på forsøk med bionedbrytbar plastfolie i landbruket og komposteringsforsøk med nedbrytbare ølglass fra Øyafestivalen i Oslo.

– Forskning viser at vi forsøpler mer når et produkt er stemplet som nedbrytbar. Men såkalte nedbrytbare produkter forsvinner ikke raskt nok i naturen av seg selv. Hvis ikke forholdene er gode nok, kan også nedbrytbare plastprodukter bidra til plastforsøpling, sier NIBIO-forsker og prosjektleder Claire Coutris.

Hun forteller at mye handler om hvor plastproduktene havner. 

– Havner de for eksempel i industriell kompost eller i et miljø hvor mikroorganismene trives, vil nedbrytingen kunne finne sted. Det har vi nå fått bekreftelse på gjennom prosjektet. 

Vellykket kompostering av nedbrytbare ølglass 

Før koronapandemien brøt ut, opererte Øyafestivalen i Oslo med engangs-ølglass laget av bionedbrytbar plast. De var merket som komposterbare. 

Etter endt festival ble de brukte glassene sendt til avfallsselskapet SIMAS i Sogn, én av partnerne i DGRADE. Her ble det satt opp et komposteringsforsøk i stor skala, der nedbrytingen av ølglassene ble fulgt av forskerne.

Resultatene var gode.

– Glassene havnet der de skulle, altså i industriell kompost hos SIMAS. De hadde dermed gode betingelser for nedbrytning. De var fullstendig brutt ned og borte i løpet av tre måneder, forteller Coutris.

Problemet er bare at SIMAS er én av få, om ikke den eneste, som tilbyr kompostering av bionedbrytbar plast her til lands. 

– I vanlig kompost ville nok ikke glassene blitt brutt ned i samme grad, i hvert fall ikke før det hadde gått lang tid.

Basert på en rapport utført av NORSUS på vegne av Øya gikk festivalen over til et nytt glass-system i 2019. Det nye systemet innebærer bruk og oppsamling av mer holdbare plastglass som kan vaskes og gjenbrukes flere ganger før de til slutt sendes til plastgjenvinning.

Bionedbrytbar landbruksfolie

Også jordbruket bruker mye plast. I Norge regner man med at det går med mer enn 12.000 tonn plastemballasje årlig. Dette er hovedsakelig i form av rundballeplast, gjødselsekker og såkornsekker. 

I tillegg blir landbruksfolie benyttet for å dekke jorden. Det skal blant annet gi bedre overvintring, hindre vekst av ugress og holde på fuktighet.

– Som for all bionedbrytbar plast krever også nedbrytingen av nedbrytbar landbruksfolie en gitt temperatur. I tillegg må det være visse typer bakterier, sopp og andre organismer til stede i jorda, sier Coutris.

Hvis forholdene ikke ligger til rette for nedbrytning, kan bøndene risikere at plasten de pløyer ned, blir liggende der i lang tid.

Coutris forklarer at den da vil kunne hope seg opp i jorda, noe som er uheldig for organismene som lever der og vår øvrige natur. 

– Mikroplast, det vil si plast som er under fem millimeter, kan lett havne på avveie ved at den blir med avrenningen fra jorda ut i bekker og videre til havet, sier hun.

Høyere moldinnhold ga raskere nedbrytning

I 2020 gravde forskerne i DGRADE ned biter av bionedbrytbar plastfolie i jord på seks gårder med ulike jord- og klimaforhold. Det var i Rogaland, Agder og Viken. 

Plasten var lagt i nylonposer for å forhindre at den kom på avveie. Den ble deretter overvåket i to år.

Resultatene viste store variasjoner fra gård til gård. Det var mellom 8 og 44 prosent vekttap av den nedgravde bionedbrytbare landbruksfolien i løpet av perioden. 

Jo høyere temperaturen var i jorda, og jo høyere moldinnholdet var, desto raskere skjedde nedbrytingen.

– Etter to år i jorda var samtlige nylonposer fylt med kortvarig mikroplast. Vi kaller det kortvarig fordi jo mindre den nedbrytbare plasten er, desto fortere vil den brytes ned videre, forteller Coutris.

Gitt at mikroorganismene i jorda får god nok tid til å bryte ned plasten, kan forskerne altså bekrefte at bionedbrytbar landbruksfolie er det navnet tilsier. Også i Norge med relativt lave temperaturer. 

– Vi anbefaler likevel ikke å bruke slik folie oftere enn hvert tredje til fjerde år. Det er for å forsikre at plasten er tilstrekkelig brutt ned før ny plast tilføres.

Plastfunn i biorest

I tillegg til nedbrytningsforsøkene i jord og industriell kompost har forskerne undersøkt hva som skjer med bionedbrytbar og komposterbar plast i biorest etter biogassproduksjon. 

En god del av matavfallsposene vi bruker, er nemlig laget av og merket som komposterbar plast. 

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at kun 20 prosent av matavfallet fra husholdninger går til kompostering. 80 prosent går til biogassproduksjon.

Forskerne i DGRADE fant ut at mesteparten av plasten i matavfallet vårt blir fjernet gjennom forbehandlingsprosesser og at bioresten ligger innenfor kravet til gjødselvareforskriften. 

Det vil si at innholdet av plast, glass og metallbiter større enn fire millimeter, ikke overstiger fem gram per kilogram tørrstoff.

– Likevel fant vi mikroplast av både vanlig og nedbrytbar plast i bioresten, dog i lave konsentrasjoner på rundt et halvt gram mikroplast per kilogram biorest, forteller Coutris.

Om gjødsling med plastholdig biorest kan ha en negativ påvirkning på jordlivet, er foreløpig ikke kjent. Dette vil forskerne undersøke nærmere i tiden som kommer.

– Uansett er ikke grønne plastposebiter i jorda et syn bøndene ønsker seg. Det hadde derfor vært bedre om matavfall til biogassproduksjon ble innsamlet i papirposer, sier Coutris.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Slik skil du mellom markblomar og ugras tidleg på våren

• 

  Slik skal de sikre en mer bærekraftig håndtering av planteavfall fra blomsterhandelen

• 

  Hundre år gammel skog gir ny kunnskap om ulike former for hogst

• 

  Forskarar vil verne granskogen med ei duft av sjasmin

• 

  Forskere mener genredigering har et enormt potensial, men at reglene er for strenge: – Risikoen er minimal

• 

  Økt fare for større barkbilleutbrudd – også i Norge

Du finner flere artikler fra NIBIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER