2. juni 1995 gikk Glomma langt over sine bredder.

Storflommen, som blir kalt Vesleofsen, skyllet over gårdsbruk og veier.

Flere hundre hus ble ubeboelige. Flommen raserte veier, bygninger, jord og skog langs store deler av Glommavassdraget, ifølge film fra Norsk Skogmuseum i Elverum.

Flommen var den største siden Storofsen i 1789. Da ble store deler av Innlandet rammet og 61 mennesker mistet livet.

Nå har forskere ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen (UiB) og NORCE undersøkt hva vi kan vente fra Glomma i fremtiden.

De har brukt historiske kilder og et arkiv hentet fra bunnen av en innsjø for å spore tettheten av flommer 10 000 år tilbake i tid.

De nye funnene viser blant annet at elva oftere har gått over sine bredder i kalde perioder.

Naturens arkiv

Vanligvis brukes målinger fra vannføringsstasjoner for å se hvor store flommer var tilbake i tid, forteller Kolbjørn Engeland, seniorforsker ved Hydrologisk avdeling, NVE.

- Men disse målingene som vi har fra Glomma er ikke så veldig lange. Det går 120 - 130 år tilbake, sier Engeland.

Andre kilder som brukes er flomsteiner og historiske nedtegnelser. Det finnes oversikt over store flommer i Glomma tilbake til 1600-tallet.

Men Engeland og forskere i Bergen ville gå mye lenger tilbake i tid enn det. De har brukt naturens egent arkiv.

- Litt sør for Elverum ved Kongsvinger, gjør Glomma en sving og der er det ganske små høydeforskjeller i terrenget. Det gjør at når Glomma når et visst flomnivå, med vannføring på minst 1500 kubikk meter per sekund, så renner vann over i Vingersjøen, til Flyginnsjøen og videre inn i Sverige, sier Engeland.

På veien tar vannet med seg fine partikler som havner på bunnen av Flyginnsjøen. Over tid har det dannet seg et register på bunnen over storflommer de siste 10 000 år.

Forskerne tok prøver fra bunnen av innsjøen og disse ble analysert ved et laboratorium. De kunne dermed se hvor ofte det har vært store flommer gjennom tidene.

Flere flommer under Den lille istiden

- Det som er litt overaskende er hvor store variasjoner det har vært i flomhyppighet. Det går veldig opp og ned, sier Engeland.

Videre så forskerne at det var de var tettere mellom storflommene i enkelte perioder. Dette så ut til å ha sammenheng med klima.

Det ble flere flommer i starten av Den lille istiden, forteller Øyvind Paasche ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Norce Klima. Han har deltatt i studien.

- Den lille istiden varte fra cirka 1450 til 1850, og da ser vi en betydelig økning av flommer i Glomma, sier han.

Den lille istiden var en kald periode i Europa da breene vokste flere steder.

- Klimaforholdene som dominerte på denne tida kan tyde på at klima kan være med på å forsterke flomfrekvensen, sier Paasche.

I tråd med dette så forskerne at det var nokså få storflommer for mellom 9000 og 5000 år siden. Det var en relativt varm periode.

- På den tiden var sommertemperaturen ganske høy, slik den har blitt rekonstruert fra ulike biologiske arkiv, sier Paasche.

Dette har å gjøre med jordens bane og helling rundt sola, de såkalte Milanković-syklusene. Disse regelmessige endringer i jordens ferd rundt sola påvirker klimaet over lange tidsskalaer.

Det var tilsvarende flere flommer for mellom 2000 og 4000 år siden, da hadde temperaturen sunket noe.

Mindre snø og varmere vår gir færre flommer

Funnene kan trolig fortelle noe om fremtidens flommer.

- Hvis det blir et varmere klima så vil det bli færre flommer i Glomma, sier Engeland.

Han synes egentlig ikke funnene er overraskende.

- Andre studier har vist mye av det samme. Flere steder der det er mye snøsmelting som dominerer flommene, vil det trolig bli lavere eller færre flommer.

Det bringer oss inn på hva som ligger bak.

- Mekanismene er knytta til snø og hvor mye snø som akkumuleres gjennom vinteren, sier Engeland.

- Når det blir varmere så vil det bli mindre snø og snøsmeltingen starter tidligere. Sannsynligvis blir det også mindre intens smeltning når den først starter, det gjør at det blir lavere flom i Glomma når det blir varmere, sier Engeland.

Øyvind Paasche forklarer videre at løs jord og løsmasser i det såkalte nedslagsfeltet til Glomma også kan påvirke samspillet mellom flom og klima.

- Mye jord og løsmasser kan absorbere vann litt som en svamp når du har en situasjon med økt avrenning. I et varmere klima vil slike områder, som ellers vil være dekket av snø, nettopp kunne ta til seg regn og smeltevann og dermed svekke tilsiget over tid slik at en eventuell flom svekkes eller til og med kanselleres.

Kald vinter med mye snø og kjølig vår, etterfulgt av brå oppvarming, gjerne kombinert med regn, øker sjansene for storflom.

- Det var vel det som var oppskriften på 1995-flommen. Det var mye snø, kjølig vår og plutselig fikk man mye snøsmelting og regn på en gang, sier Engeland.

Annerledes på Vestlandet

Det vil fortsatt være flommer i Glomma, selv med et varmere klima, presiserer Paasche. Men trolig altså ikke like ofte, og kanskje vil de være i snitt mindre.

Men dette vil ikke gjelde overalt.

- Dette vil ikke nødvendigvis være tilfelle for Vestlandet, sier Paasche.

- Her inntreffer flere av flommene på høsten og er ofte resultat av intens nedbør. Det er mulig at denne typen nedbør kan komme til å øke i tiden som kommer.

Også på Østlandet vil det være forskjeller fra sted til sted.

- For eksempel, i en sideelv til Glomma nede ved Lillestrøm så vil man se større flommer i et varmere klima, her er det andre mekanismer, sier Engeland.

I det meste av landet vil flomfaren øke med fortsatte klimagassutslipp, ifølge klimaframskrivninger publisert på Norsk klimaservicesenter.

Paasche sier at trenden ikke ser ut til å ha snudd helt for Glomma enda. Han forventer at det vil skje i løpet av de neste 20 til 40 årene.

• Les også denne saken fra NVE: Regn vil forårsake framtidens flommer

Innsjøen som et register

Øyvind Paasche, som også har ledet prosjektet HordaFlom, forteller om hvorfor innsjøer kan fungere så bra som et arkiv over fortidens flommer.

- Hver gang du har flom så får du ofte mer sedimenter enn vanlig og kanskje også en annen type sediment som blander seg inn.

Dette legger seg lagvis på bunnen.

- I slike innsjøer så finnes det ofte mye organisk materiale. Det betyr også at vi kan bruke radiokarbondatering til å datere sedimentene slik at du får en god kronologi, en tidsskala, sier Paasche.

Les mer om radiokarbondatering i denne saken.

Så lenge innsjøbunnen ikke har blitt forstyrret, fungerer den som en båndopptaker som står på record hele tiden, sier Paasche.

Forskere kan deretter kontrollere om arkivet stemmer med det som er registret i historiske kilder og flomsteiner.

- Da har vi har en overlapp, en valideringsperiode. Og det er viktig.

Dette sjekket forskerne også i denne studien.

- Og det så bra ut?

- Det ser veldig bra ut, sier Paasche.

Han legger til at de måtte gå ut i fra noen forutsetninger, som at Flyginnsjøen lå omtrent likt i forhold til Glomma gjennom de siste 10 000 år.

Forskerne er ganske sikre på at de viktigste betingelsene ikke har endret seg noe særlig, opplyser Paasche.

Referanse:

Engeland, K., Aano, A., Steffensen, I., Støren, E., and Paasche, Ø.: «New flood frequency estimates for the largest river in Norway based on the combination of short and long time series», Hydrol. Earth Syst. Sci., 24, 5595–5619, https://doi.org/10.5194/hess-24-5595-2020, 2020.