Forhandlingene har ikke gått noe særlig bra siden forrige klimamøte, derfor er det satt opp en ekstra konferanse i Bangkok denne uka. En delegasjon fra Norge er på plass.
Neste klimatoppmøte, COP24, skal være i Katowice i Polen i starten av desember. Her skal det vedtas et regelverk for Parisavtalen. Men forhandlingene har ikke gått raskt nok fremover, og nå haster det å komme nærmere enighet.
– Vi håper at tiden brukes godt i Bangkok slik at man blir enige om mest mulig av regelverket for Parisavtalen og kan banke det gjennom i Polen i desember, sier Borghild Tønnessen-Krokan til forskning.no.
Hun er leder i Forum for miljø og utvikling, en gruppe som består av 50 norske organisasjoner, blant annet Amnesty International Norge, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Forumet har sendt en representant til Bangkok.
Også klima- og miljøminister Elvestuen er klar på at vi står foran viktige forhandlinger.
– Norge vil jobbe hardt de neste månedene, sammen med andre land, både industri- og utviklingsland, for at vi skal komme fram til enighet på klimatoppmøtet i Katowice, sier Elvestuen i en pressemelding fra Regjeringen.
Tid for det konkrete
Alle Klimakonvensjonens medlemsland har knyttet seg til Parisavtalen, med unntak av Nicaragua, Syria og USA. Avtalen slår fast at temperaturøkningen ikke skal bli høyere enn 2 grader over førindustrielt nivå, og helst ikke over 1,5 grad.
Bjørn Samset fra Cicero sier at det ligger lite spesifikt i Parisavtalen bortsett fra en intensjon om at «dette skal vi klare», og at alle land skal bidra så mye som de er i stand til.
– Det er her man sitter og river seg i håret nå, for hvordan skal dette konkret gjøres?
Nå må deltakerne forsøke å enes om tekniske ting som hvordan man skal måle og rapportere klimakutt.
– Alle detaljene må på plass. En av de store stygge ulvene som ligger og lurer er det som kalles «tap og skade», sier Samset.
Det handler om hvem som har ansvaret for uheldige konsekvenser av klimaendringer, og hvordan kostnader skal fordeles. Det kan for eksempel bli aktuelt at produsenter av fossile brennstoff må betale en slags skatt for klimaskadene de gjør.
– Noen deler av verden lider mer av klimaendringene enn det de er skyld i selv, da er det spørsmål om ikke de da bør få kompensasjon for deres tap og skade. Dette er de industrialiserte landene så klart bekymret for.
Ønsker andre regler for rike land
Det er flere ting som stikker kjepper i hjulene for fremgang. En samlingsgruppe som kalles Like minded group består av middelinntektsland som India, Kina, Iran og mange flere. Enkelte av landene i denne gruppen har tatt til orde for et todelt regelverk. Altså at industriland skal ha andre regler enn fra lav – og middelinntektsland.
Borghild Tønnessen-Krokan sier at dette undergraver Parisavtalen.
– Dette er ikke hva man ble enige om, tvert imot ble man enige om at alle land skal bidra med høyest mulig utslippskupp i forhold til kapasitet.
Hun sier at mellominntektsland må erkjenne at alle må bidra med å kutte klimagassutslippene i forhold til kapasitet om man skal nå målene. Middelinntekstland som Kina og India har store og voksende utslipp, fattige land må også omstille seg.
– Her er vi alle i samme båt, sier Tønnessen-Krokan.
Ikke så pliktoppfyllende
Men industrilandene er heller ikke mønstereksempler på godvilje. Mange, også Norge, henger langt etter utslippsmålene i Kyotoprotokollens andre periode. Tønnessen-Krokan sier at dette er et alvorlig moment som skaper misnøye.
Industrilandene har også lovet å sette av 0,7 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til bistand og i tillegg 100 milliarder dollar per år innen 2020 til finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Men de fleste gir omtrent 0,3 prosent i bistand, og tar sin klimafinansiering fra den lille potten.
– Her ligger Norge bedre an enn de fleste, men vi ser at også det norske klimafinansieringsbidraget må oppskaleres kraftig og ikke tas fra andre utviklingsformål, sier Tønnessen-Krokan.
At USA hevder å ha trukket seg fra Parisavtalen skaper også murringer.
– Det er veldig viktig at man nå klarer å skape tillit i forhandlingene.
– Vi forutsetter at landene legger seg i selen og både går i seg selv for å se på hvor er det man må bidra, både med utslippskutt og med klimafinansiering fra de rike landenes side, og tilsvarende velvilje fra fattigere land.
- Er et driv
– Det som trengs nå det er at noen tør å komme opp fra skyttergravene og rekke ut en hånd for å komme videre her. Og vi mener at Norge både kan og bør ta den brobyggerrollen. Norge kan gå foran og forplikte seg til større klimagassutslipp og samtidig forplikte seg til å hjelpe fattigere land med klimafinansiering og få med seg andre land på det, sier Tønnessen-Krokan.
Forum for utvikling og miljø har også utarbeidet en rapport som foreslår hva Norges rettferdige utslippskutt og klimafinansiering bør være. Rapporten skisserer at et mål om minst 53 prosent utslippskutt innen 2030, samt 50 milliarder kroner i året til globale utslippskutt og 15 milliarder til tilpasning.
Både det pågående møtet i Bangkok og møter fremover vil være forberedelser til begivenheten Global Stocktake i 2023. Da skal man virkelig ta en sjekk på hvordan det har gått siden avtalen i Paris. Hvilke land vil oppfylle sine løfter?
– Det ligger ikke noe ris bak speilet, det er ingen som kan gi deg en smekk hvis du ikke har gjort det du skal, annet enn å se stygt på deg, sier Samset.
Men mange land ønsker å gjøre noe. Fremdeles har vi den varme sommeren friskt i minnet. De siste par månedene har det også kommet flere nye forskningsrapporter som spår verre hetebølger og mer ekstremvær utvalgte steder de kommende årene. Kanskje vil det gi en dytt til høstens forhandlinger.
– Man sitter på hver sin skattkiste og vil gi ikke gi slipp på ting, men likevel skjønner vi at det må til. Nå endrer klimaet seg fort. Det ser forhandlerne også, det er et driv for å få noe gjort, sier Bjørn Samset.
