Siden 1995 har det vært årlige COP-møter i regi av FN. Her er åpningen av COP 15 i København i 2009, som mange forskere og politikere betrakter som en fiasko.  (Foto: Ellie Johnston, Creative Commons BY 2.0)
Siden 1995 har det vært årlige COP-møter i regi av FN. Her er åpningen av COP 15 i København i 2009, som mange forskere og politikere betrakter som en fiasko. (Foto: Ellie Johnston, Creative Commons BY 2.0)

Hva får vi ut av alle klimamøtene?

I mer enn 20 år har FN holdt toppmøter for å «gjøre noe» med klimaet.

Publisert

Fakta

Historien om FNs klimatoppmøter begynner på et FN-møte i Rio i 1992. Her vedtok alle FNs medlemsland en traktat, kjent som FNs klimakonvensjon (UNFCCC).

En sentral målsetting i konvensjonen var å «stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre en farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet».

For å følge opp konvensjonen begynte FN-landene i 1995 å møtes hvert år. Klimakonvensjonens arbeid har hele tiden blitt støttet av FNs klimapanel (IPPC) – som løpende gir ut rapporter og samler opp forskningen på klima.

COP-møtene

Siden 1995 har FN årlig avholdt klimamøter – de såkalte «Conferences of the Parties (COP)».

Første møte foregikk i Berlin, men et av de mest berømte er antagelig COP 15, som foregikk i København i 2009.

Resultatet ble blant annet en erklæring om at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal stige mer enn to grader. Til manges skuffelse kom det ingen bindende avtaler eller spesifikke planer for hvordan det kunne skje.

På COP 3 i Kyoto i Japan i 1997 ble Kyoto-avtalen inngått. Den trådte i kraft i 2005, og i-landene forpliktet seg til å kutte utslippene sine med fem prosent sammenlignet med nivået i 1990.

Store utslippsland som USA, Kina og India er ikke forpliktet til å redusere utslippene sine.

I 2015 foregår COP 21-møtet i Paris i november/desember.

Nylig meddelte Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) at planeten vår for 30. år på rad har slått sin egen rekord for mengden drivhusgasser i atmosfæren.

Det skjer til tross for at verdens ledere gjennom mer enn 20 år har stimlet sammen på FNs klimatoppmøter for å finne ut hva de kan gjøre kutte utslippene.

Nå møtes topplederne igjen til klimatoppmøtet COP 21 i Paris. Men nytter det, eller er klimatoppmøtene en ren prateklubb?

– Møtene hatt en veldig liten effekt, mener Theresa Scavenius, som forsker på klimapolitikk ved institutt for statsvitenskap ved Københavns Universitet.

Det samme forteller professor Jørgen E. Olesen, som forsker på klimaendringer ved Aarhus Universitet og tidligere har vært med i FNs klimapanel.

– COP-møtene har skapt oppmerksomhet om klimaproblematikken, og på den måten har de vært nyttige. Men de avtalene som har blitt inngått, har ikke utgjort en forskjell. Selv de bindende målene som var en del av Kyoto-avtalen fra 1997, har ikke endret noe. Avtalen ble så fleksibel og lett å snike seg utenom at den i praksis ble en fiasko, mener Olesen.

Har skapt oppmerksomhet

Både Scavenius og Olesen mener det viktigste bidraget fra klimakonferansene har vært at klimaet har blitt satt på dagsordenen.

– Det har blitt en politisk plattform for å diskutere klimapolitikk, og møtene har bidratt til en global bevissthet og interesse for klimaet. Det har bidratt til at klimaet har blitt noe man forholder seg til både internasjonalt, nasjonalt og lokalt, sier Scavenius.

Likevel påpeker hun at konferansene – «Conferences of the Parties (COP)» – ikke har vært like slagkraftige som møtene om ozonlaget på 1970-tallet og 1980-tallet.

Den gang førte forhandlingene til den såkalte Montreal-protokollen (1987), som forpliktet landene til betydelige utslippsreduksjoner.

– Montreal-protokollen var en bindende avtale om spesifikke reduksjoner av de gassene som skadet ozonlaget. Politisk sett var det en enorm suksess, og i dag er disse gassene stort sett faset ut. Slike konkrete mål har vi ikke sett noe til under klimatoppmøtene, forteller Scavenius.

Indirekte hjelp

I stedet for å forplikte seg til direkte utslippskutt har de siste tiårene med COP-møter ført til en mer indirekte klimainnsats, forklarer Scavenius.

– Møtene har ført til at det har blitt opprettet fond for å støtte klimaprosjekter, og forskjellige land har skrevet under på at de vil gi penger til fondene. Men det er en mer abstrakt og indirekte innsats. Selv om et land har skrevet under på at det skal gi penger til fondene, har det flere ganger vist seg at det ikke skjer likevel, sier Scavenius.

Før COP15 i København i 2009 var det et håp en bindende avtale. Det skjedde ikke, og toppmøtet ble betegnet som en fiasko.

– Vi som arbeider med klima, opplevde at folk hadde veldig store forventninger før møtet i København. Da det ikke ble noen bindende avtale, mistet folk tilliten til at det kunne skje noe. Etter COP 15 ble det vanskelig å skape interesse for møtene, sier professor Kirsten Halsnæs, som forsker på klimapolitikk ved Danmark Tekniske Universitet.

Var COP 15 en fiasko?

Kirsten Halsnæs mener møtet i København ikke var noen ren fiasko.

– Jeg synes det var et enormt framskritt at statslederne kom. Det løftet klimaspørsmålet opp på regjeringsnivå, i stedet for å være noe for folk med en spesiell interesse, sier Halsnæs.

Hun påpeker at det mest konkrete utfallet av COP-møtene har vært Kyoto-protokollen, som ble inngått i den japanske byen Kyoto i 1997.

Der forpliktet i-landene seg til å kutte utslippene med fem prosent (i forhold til nivået i 1990) før 2012. Kyoto-protokollen var fleksibel, slik at et land kunne betale andre for kutte i utslippene.

Professor Jørgen E. Olesen mener denne fleksibiliteten gjorde det altfor enkelt å slippe unna utslippskutt, mener Halsnæs det som et positivt trekk fordi utviklingsland kunne få penger for å redusere sine utslipp.

– Det har vært med på å øke interessen for klimapolitikk i utviklingslandene, sier Halsnæs.

Effekt i Europa

Professor Peter Nedergaard, som forsker på internasjonal klimapolitikk ved institutt for statsvitenskap ved Københavns Universitet, mener Kyoto-protokollen har vært en blandet suksess.

– Det største problemet med Kyoto-protokollen var at de to største utslippslandene – USA og Kina – ikke var med. Kina fikk status som utviklingsland, og USA holdt seg utenfor av politiske årsaker, forklarer Nedergaard.

Danmark og resten av EU skrev under på Kyoto-protokollen – og i Europa har avtalen bidratt positivt, mener Nedergaard.

– Kyoto-protokollen har vært en suksess i Europa. EU har for eksempel konstruert et internt system hvor landene er forpliktet til å redusere utslippene, sier Nedergaard.

Samlet sett mener han klimatoppmøtene har ført til framskritt.

– Det hadde antagelig sett enda verre ut for planeten vår hvis vi ikke hadde hatt disse møtene. Men betydningen har ikke vært så stor som mange hadde håpet på – for eksempel ved en bindende internasjonal avtale, sier Nedergaard.

Men kunne det ha vært løst på en annen måte?

– FN er det eneste globale forumet vi har. Man kunne godt ha ønsket seg mer, men det er ønsketenkning, og det hjelper ikke. Vi har FN. Det er ikke optimalt, men det er det vi har, sier Nedergaard.

Han påpeker at EU har klart å etablere bindende avtaler mellom medlemslandene sine, og i fjor inngikk USA og Kina en klimaavtale om utslipp av drivhusgasser.

Ifølge avtalen skal Kina stanse veksten i utslippene senest i 2030. USA lover å kutte utslippene med mellom 26 og 28 prosent i 2025, målt i forhold til 2005.

Lokale avtaler vinner frem

På et enda mer lokalt plan har større byer, kommuner og bedrifter begynt å inngå klimaavtaler og legge frem tidsplaner for å bli CO₂-nøytrale. Dermed har klimaforhandlingene flyttet seg nærmere de som skal utføre tiltakene, påpeker professor Jørgen E. Olesen.

– I stedet for store internasjonale målsettinger ser vi nå at det blir etablert klimamål og avtaler mellom land, regioner og byer. Det er en positiv utvikling, for det er på det lokale nivået ting må skje, sier Olesen.

Professor Kirsten Halsnæs forklarer at selvstendige klimaavtaler mellom land og byer har den fordelen at de kan ta med andre faktorer enn bare CO₂-utslipp.

– Mange land vil heller inngå bilaterale klimaavtaler i stedet for avtaler i FN, fordi det gir muligheter for å forhandle om andre ting. De kan inngå avtaler om frihandel og teknologi også. Det handler da om mer enn klima, også et større samarbeid, sier Halsnæs.

Tross lokale klimaavtaler mener forskerne det er behov for å diskutere klimaet på COP-møtene.

– Vi trenger en samlet og koordinert plan for å finne hullene i de lokale planene. Vi må fortsatt ha en samlet plan hvis vi skal klare dette, avslutter Peter Nedergaard.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.